Skinnelangs Spanias grønne kyst: Luksus i sakte fart
Et saktegående luksustog langs Biscayabukten gir en strålende mulighet for å komme tett på en mer ukjent del av Spania – og nyte et kjøkken som savner sin make.
– Jeg er verdenskjent – i hvert fall her i landet.
Vi har satt oss til rette, og allerede før forretten har kommet på bordet forteller 81-åringen Juan med ivrige geberder om sitt “godteri-imperium”. Nå har barna overtatt, men under passiaren over midtgangen mer enn antyder mannen fra Murcia i Sør-Spania at han fortsatt har en finger med i “butikken”.
– Selv om en trekker på årene slutter ikke ideene til nye produkter å myldre, ler han og utbringer en skål.
Han har dog sluttet å ringe inn forslagene som hele tiden dukker opp bak masken av gutteaktig sjarm. Livet har tatt en ny og mer avslappet vending.
– Jeg jobbet altfor mye, nærmest hele døgnet. Men nå har jeg oppdaget andre ting å fordrive tiden med. Som dette, klukker han ivrig på en blanding av spansk og engelsk og kikker over på kona.
Hun smiler godmodig tilbake.
Mer psykisk enn fysisk
Vi møter paret i Santiago de Compostela, der den ukelange turen med luksustoget El Transcábrico Gran Lujo langs “den grønne kysten” starter – på vei ut på omvisning rundt i byen, som hvert år tar imot nærmere en halv million pilegrimer.
Han er godt skodd, selv om gåturen bare er på knapt halvannen time.
– Vi er beredt på det meste, sier han med et lurt smil, og tar fruen under armen. Hun har med en finkjole og ditto sko til for hver dag under turen.
Været i Santiago og ellers langs nordkysten av Spania er omskiftelig, men når vi forlater paradoren (luksuriøst statlig hotell) skinner solen fra en skyfri himmel. Mange av de flere hundre pilegrimene som normalt stimler sammen på den store plassen foran katedralen – endepunktet for vandringen – har søkt seg inn i skyggene.
– Å endelig komme frem etter en måned til fots er en emosjonell opplevelse for de aller fleste, forklarer guiden mens vi beveger oss langs rekken av mennesker på vei inn i katedralen – stedet der de fleste vandrerne setter et spirituelt punktum på strabasene.
– Mer psykisk enn fysisk, som en svenske vi møtte for et år siden forklarte oss under det imponerende kirkebyggets dystre tårn.
Den ellers så tilsynelatende stoiske legen fra Göteborg lot tårene renne, og vi gråt med ham.
Ingen hast
Santiago er et spennende bekjentskap. Samtidig merker vi en svak utålmodighet i gruppen av passasjerer som skal ristes sammen på toget langs den knapt 560 kilometer lange reisen.
Vi er mer enn klare for å gå ombord og la eventyret langs Costa Verde starte.
Navnet El Transcantábrico er hentet fra De kantabriske fjellene og havet med samme navn, som følger kysten i den sørlige enden av Biscayabukten.
Spania er et togland, men ulikt tilsvarende luksustog som Orientekspressen var etableringen av El Transcantábrico for vel 40 år siden noe helt nytt i denne delen av Europa – og en høyst risikabel affære. Det ble mye prøving (og trolig mye feiling) med å etablere et “femstjerners hotell på skinner” som kunne tilfredsstille selv den mest kresne passasjer.
I motsetning til det nevnte toget som inspirerte den britiske krimdronningen Agatha Christie til å “begå mord” på ekspresstoget mellom Istanbul og Paris, tøffer ikke El Transcantábrico av gårde på natten. Da går den “til sengs” på stasjonene underveis, og du slipper bråket fra skinnegangen.
Det var trolig et resultat av “prøvingen” underveis, men også fordi det tross alt ikke haster med å komme frem. Snarere tvert imot.
– Skinnegangen på denne toglinjen er jo noe smalere enn for de vanlige togene, og da rister det litt mer, postulerer Juan et par dager inn i reisen som én av forklaringene på “nattleiet”.
En drøm
Det er godt mulig, men samtidig er klankingen fra togskinnene og klirringen av krystall noe av sjarmen med en reise som denne. Å være underveis er selve målet for turen, en opplevelse som forsterkes av det stilige, forseggjorte interiøret i mahogni og eksklusive stoffer, de førsteklasses måltidene tilberedt i en egen kjøkkenvogn, og ikke minst servicen fra staben, som i ulastelige, uniformerte antrekk lyder vårt minste vink.
I de nøye restaurerte Pullman-vognene fra 1920-tallet befinner vi oss i en boble, som utvilsomt satte fantasien i sving hos den nevnte Christie da hun opplevde noe av det samme 90 år tidligere. Vi passasjerer anerkjenner hverandre på et dypere nivå, i samme båt så å si. Dog ikke som på et cruiseskip, der du alltid kan finne et sted å gjemme deg bort.
På et smalt tog med én salong kan du ikke stikke av, om du vil ut av den ellers godt utstyrte kupeen. En viktig del av opplevelsen er å sosialisere, noe passasjerene er godt innforstått med. Den noe uvanlige situasjonen gir fantasien vinger, og samtalene næring.
Og en erkjennelse av at det lurer en liten Hercule Poirot i oss alle.
– Jaså, fra Norge. Det har jeg lenge drømt om å besøke, sier plutselig advokaten fra Brasil og bryter seg inn i tankerekken av intriger vi er i ferd med å spinne rundt medpassasjerene.
– Tror jeg drar dit neste år. Hva tenker dere om Nord-Norge på vinteren?
Gode på mat
Som nevnt – El Transcantábrico haster ikke akkurat av gårde. Togreisen går i et par–tre timers intervaller, og for passasjerene er stoppene en viktig del av opplevelsen.
– Slik får vi oppleve en del av Spania vi ellers ikke kjenner særlig godt, forklarer et ektepar fra Mexico by. De to – revisorer av yrke – elsker å reise.
– Vi har gradvis begynt å trappe ned, sier ektemannen, som særlig setter pris på vinene som følger måltidene, enten de er i restaurantvognen eller på en av de mange utvalgte og som regel svært gode spisestedene i byene vi besøker.
– Nå har jo også Mexico kommet på banen som vinland, noe som gjør dette ekstra morsomt, mener han.
Reisen dit
Du kan fly inn til Madrid med forbindelse videre til Santiago de Compostela eller Bilbao, avhengig av togretningen. Det statlige spanske togselskapet Renfe, som driver El Transcantábrico, ordner transport til startpunktene Ferrol eller San Sebastián med egen (luksus)busstjeneste.
Distansen på den åtte dager lange turen med tog er cirka 560 kilometer.
Underveis besøker vi koselige, små og og litt større nord-spanske byer, som kan by på flere interessante anekdoter: I delstaten Asturias preges flere steder av de såkalte indianos – utvandrede spanjoler til Amerika på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet – som kom tilbake og bygde prangende hjem og kulturbygg av pengene de hadde tjent der.
Du kan se noe av det i Ribadero, men også i strandbyen Gijón, i de trivelige kyststedene Luarca, Ribadesella og Llanes, for ikke å snakke om i San Sebastián.
Sistnevnte er kanskje mest kjent for sin unike matkultur, men strendene der er også verdt å få med seg. De er store og ligger midt i byen. I det hele tatt er San Sebastián en by med en kultur som krever et mer inngående besøk.
Det får bli neste gang.
Om El Transcantábrico
Med El Transcantábrico skapte Feve (akronym for selskapet for smalsporet jernbane) i 1983 det første hotelltoget i Spania. Ideen var å lage et unikt turisttog som skulle etterligne den legendariske Orientekspressen og ta i bruk Feves smalsporete jernbanenettverk i Nord-Spania. Siden har det statlige spanske togselskapet Renfe overtatt operasjonen (fra 2012).
Toget består blant annet av restaurerte Pullman-salongvogner, opprinnelig fra 1923 (som også inkluderer en bar), sovevogner, en generatorvogn og en servicevogn for mannskapet, samt kjøkkenvogn.
De originale lugarene er gjort om til suiter med soverom med dobbeltseng, garderobe, bagasjerom, skrivebord, safe, justerbart klimaanlegg, telefon, minibar og bad med massasjedusj/dampbadstue. Alle vogner er sammenkoblet, slik at reisende kan bevege seg fritt mellom dem og boenhetene sine.
Mannskapet ledes av en ekspedisjonsleder og inkluderer en guide, sjefkelner, servitører, musikkunderholder, renholdere, vakthold, lokfører, bussjåfør og jernbaneteknikere. Guiden følger reisende på alle besøk og restauranter.
Maksimal kapasitet på El Transcábrico Gran Lujo er 32 personer.
Fra og med 2015 opererer El Transcantábrico med to ulike tog, Transcantábrico Grand Lujo (luksus) og Costa Verde Express.
Priseksempel: Deluxe-rom 13.400 euro for to personer (før rabatt).
Mellom byene er naturen grønn og ofte storslått. Noen steder er det som å reise seg gjennom tropisk regnskog, før du beveger deg opp i høyden i ly av fjellene – som i Potes, som minner om et norsk dalføre.
Før vi deretter tøffer ut til den kantabriske kysten igjen og det mektige klippelandskapet Las Catedrales. Det regner idet vi ankommer, men så trenger solen skyene innover i landet.
– I denne delen av Spania vet du nesten aldri helt hvordan været blir, forklarer en av guidene når regnet plasker ned på brosteinen i den fargerike innlandsbyen og delstatshovedstaden i Asturias – Oviedo.
Heldigvis er hverken kafeene, spisestedene eller cideriaene langt unna, og regnværet på denne tiden av året varer sjelden lenge.
– Kanskje det er nettopp derfor de er blitt så gode på mat her, ymter advokatfruen fra Saõ Paolo mens vi benker oss rundt bordet til Michelin-kokken José Antonio Campoviejos herlige spisested El Corral del Indianu i Arriondas.
Hun er utvilsomt inne på noe.