Tempelområdet Coba er omfangsrikt. I storhetstiden bodde det mer enn 50.000 mennesker på det rundt 80 kvadratkilometer store området, og i midten av dette ligger det som mest av alt minner om en enorm haug av ekstra stor brostein.

Men en gang var hovedstrukturen Nohoch Mul – det høyeste i sitt slag i Mexico – et storslagent uttrykk for mayaenes mektige kultur, som på høyden strekte seg over store deler av Mellom-Amerika.

– Mel Gibson bommet på tidslinjen, men traff godt på mye annet, mener Palafox idet vi drar paralleller til Hollywood-filmen Apocalypto, om mayakulturen, dens kompleksitet og til slutt endelikt.

Menneskeofring var ifølge historikerne noe som skjedde flere hundre år før spanjolene kom. På sitt grufulle vis gjeninnførte erobrerne den dødelige tradisjonen.

Edle intensjoner

Etter mer enn tre uker til havs – noen dager i brutal storm og fullstendig ute av kurs – må synet av strendene vært som en himling for Córdoba og hans menn, slår det oss da vi vel 500 år senere – og to dager etter besøket i Coba – befinner oss helt nord på Yucatán.

Kjøreturen gjennom alt det grønne føles uendelig. Halvøya er helt flat og dekket av tropisk vegetasjon i alle retninger. Hvordan i all verden fant urinnvånerne frem i dette villniset?

Ute ved kysten er det som å komme ut i enden av en tunnel, der den tette jungelen erstattes av milelange, hvite sandstrender.

Det er noe jomfruelig over det hele, og den lille kystlandsbyen El Cuyo der vi stopper opp for et par dager befinner seg enn så lenge utenfor allfarvei.

Sandbanken der stedet ligger er ikke inntatt av de store turisthordene. Det er langt mellom menneskene. De fleste turistene her befinner seg langt ute på havet – i rasende fart på hvert sitt seilbrett.

– Hit finner de som vil noe “annet”, antyder innehaveren av Hotel Dos Mares, det lille lekre, 22 rom store boutique-hotellet bygget i betong og nydelig treverk, som vi for et par dager sjekker inn på.

Dos Mares ligger langs den støvete “hovedgaten”, som minner mer om en bred krøttersti. Det er opplagt noe av sjarmen, og noen hundre meter lenger ned ligger det et lite sentrum med nok barer og spisesteder til å holde turister gående i noen dager.

Vi føler oss litt som erobrere – med edle intensjoner.

Ukjent historie

Som internasjonalt reisemål er Yucatán mest kjent for turistmaskinene Cancún, øya Cozumel og Playa del Carmen, samt det mer eksklusive reisemålet Tulum på sørøstkysten. Langs hele kystlinjen mellom førstnevnte og sistnevnte by – den såkalte Maya-rivieraen – ligger det hundrevis av turistanlegg i ulike størrelser og kvaliteter.

Ikke minst takket være den store amerikanske interessen for denne delen av Latin-Amerika er det over 50.000 senger her, noe som sier litt om omfanget av masseturismen, som ble et utpekt satsningsområde for myndighetene på 1980-tallet.

Inntektene fra turismen de siste 40 årene har vært kjærkommen for en del av Mexico som hadde sin økonomiske storhetstid for over 100 år siden. Da skal delstatshovedstaden Mérida vel tre timer i bil vest for El Cuyo kuriøst nok hatt flere dollarmillionærer enn de fleste andre byer i verden på den tiden.

Du må til de større stedene på halvøya for å få innblikk i denne noe ukjente historien om et områdes vekst og fall, gjenspeilet i slitte, eklektisk utformede bygningsfasader. De ofte gedigne husene ble oppført på datidens økonomiske titaners enorme inntekter fra agave fourcroydes – også kalt sisal (etter utskipningshavnen med samme navn).

Denne stedegne, fiberrike planten ble brukt til å lage høykvalitets rep, samt til sekker for transport av korn og andre jordbruksprodukter. Lenge før erobringen av Mexico brukte mayaene sisal til å lage klær, til hengekøyer, tauverk og sekker, men det tok altså mer enn 400 år før erobrerne for alvor nyttiggjorde seg planten innbyggerne på Yucatán trolig hadde brukt i årtusener.

Det grønne gullet

Bruken av sisal – også kalt “det grønne gullet” – tok fullstendig av, og halvøya opplevde en oppgang Mexico knapt har opplevd maken til siden. Fra 1880 til rundt 1910 produserte mer enn 1.000 haciendaer enorme mengder med sisal, som ble eksportert verden rundt – også til sjøfartsnasjonen Norge.

Så rik var den relativt lille kretsen av produsenter i Mexico at hovedgaten Paseo Montejo i Mérida ble utviklet etter modell av Champs-Élysées i Paris.

Så – da andre deler av verden oppdaget at de også kunne produsere sisal, og tauverk etter hvert ble tilvirket av langt rimeligere syntetiske fibre – ble det en brå slutt på eventyret.

Men akkurat som med mayaene har mange – ikke minst mexicanerne selv – gjenoppdaget denne delen av historien, med det resultat at flere av haciendaene bygget i storhetstiden i disse dager blir renovert og gjort tilgjengelig for besøkende.

Mayakulturen og den spennende historien om sisal er to gode grunner til å reise tilbake. Likevel – de jomfruelige strendene er den aller beste grunnen til å “gjenerobre” paradiset.