Slik forandret “den tapte byen” verden
Da en amerikansk eventyrer gjenfant “den tapte byen” dypt inne i Andesfjellene ble Peru og denne delen av Sør-Amerika aldri helt det samme igjen.
Innbyggerne gjorde hva de kunne for å bevare hemmeligheten i fjellene. Da de brått forlot byen og dro inn i jungelen, brente de vegetasjonen bak seg for at stiene som ledet opp til toppen skulle være gjengrodd før spanjolene rakk frem – og slik gjemme Machu Picchu for inntrengerne.
De lyktes.
I flere hundre år var det bare et fåtall som visste om det sagnomsuste stedet i enden av “den hellige dalen”. Inntil en nysgjerrig hobbyarkeolog og Yale-historiker av en amerikaner – på jakt etter inkaenes tapte hovedstad* – kom over byen.
– Hiram Binghams største prestasjon er ikke funnet av Machu Picchu, men at han med det bragte kulturen vår frem i lyset igjen, sier guiden som leder oss opp i fjellene.
Gjenoppdagelsen av det amerikaneren trodde var inkaenes tapte hovedstad var ikke bare en sensasjon i sin samtid. Machu Picchu har siden bidratt til å gjenreise en hel kultur.
Magisk opplevelse
En reise opp til citadellet fra dalbunnen kan fortone seg som en tålmodighetsprøve. Særlig denne dagen, da en av de ganske så gebrekkelige bussene som tar besøkende fra startpunktet havner i grøfta i en av hårnålssvingene opp til citadellet.
Køene foran bussene tetter seg da ytterligere til, men det går forbausende raskt likevel. Årelang erfaring med den slags har tydeligvis lært peruanerne å improvisere.
Aguas Calientes – også kjent som Pueblo Machu Picchu – er en merkelig liten by, en ubestemmelig masse av hus i ulike stilarter, som vokser i alle retninger.
Den oppsto fra ingenting for rundt 100 år siden, da de første turistene ankom i kjølvannet av at det amerikanske, verdenskjente tidsskriftet National Geographic viet en hel utgave til Machu Picchu.
Over natten ble den tapte byen en verdenssensasjon, og Peru et land “alle” måtte besøke.
Slik virker det fortsatt å være.
– Den pirrer fantasien, mener Anna fra nabolandet Columbia, som i flere år har spart for å kunne komme seg til “det gamle fjellet”, som Machu Picchu betyr oversatt fra inkaspråket quechua.
– Det er rett og slett magisk, sier hun.
Men magien knytter seg til noe mer enn det overfladiske. For selv om Machu Picchu er i svært godt hold etter flere hundre år under tettvokst jungel, fortoner den seg ved første øyekast som det den er – et plutselig forlatt sted.
Det er de mildt sagt spektakulære omgivelsene som løfter opplevelsen til noe unikt, og som gradvis vokser på deg.
Her oppe skimter vi Urubamba i dalen nedenfor – elven som graver seg stadig lenger ned i landskapet inntil den til slutt blir en del av Amazonas-floden. Det er vegetasjonen i kombinasjonen med fjellene rundt – samt byggverkene i skråningene oppetter fjellsidene – som gjør opplevelsen svimlende. De spisse, skogkledte toppene er som enorme bautaer gudene har plassert, for å skjerme for innsyn og verne byen.
Når tåken sakte siger opp fra skogbunnen, hylles Machu Picchu inn i et sukkerspinn som ytterligere forsterker følelsen av noe magisk – hentet ut av eventyrene.
For eminenser
Når det svimlende førsteinntrykket har lagt seg, er det noe annet vi merker oss. Som steinen i Soltempelet og De tre vinduenes tempel, som er lagt uten mørtel eller annet bindemiddel, og stablet imponerende tett. Du vil slite med å få det så presist selv i dag.
På det minste er klaringen på under en millimeter, et kunststykke også conquistadorene bemerket da de inntok inkaenes hovedstad Cuzco vel syv mil mot sørøst.
– Det finnes ikke maken i hele Spania, bemerket erobrerne i sine rapporter til det spanske kongehuset.
Guiden vår, Alan A. Loayza Carrión fra inkabyen Ollantaytambo lenger ned i Den hellige dalen, er også en som lar seg imponere av sine forfedres uhyggelige presisjon. Ikke bare i steinlegging, men i alt de foretok seg.
– Utenomjordisk, er hans konklusjon.
Frem til inkakulturen vokste frem rundt 500 år før spanjolene ankom, var denne delen av Sør-Amerika et lappeteppe av ulike kulturer og samfunn. Litt som på våre breddegrader, før romerne med rå kraft, god planlegging og koordinering erobret Europa, deler av Midtøsten og Nord-Afrika.
På sitt største utgjorde inkariket et imperium som strakk seg over 4.000 kilometer fra nord til sør, gjennom Peru og Ecuador, høylandsområdene i Bolivia og de nordligste delene av Argentina og Chile.
I likhet med romerriket 1.000 år tidligere var inkaene delt inn i klasser, og det er her Machu Picchu kommer inn i fortellingen. Trolig ble citadellet i fjellet bygget som et “ferieanlegg” for eliten.
– Mye tyder på det, sier Carrión mens han stryker over fasaden på det som kan ha vært feriehuset til en av inkaenes eminenser.
Samtidig strides ekspertene fortsatt om stedets videre funksjon. De mange terrassene ble brukt til å dyrke mat, noe som blant annet ga opphav til ideen om at Machu Picchu var et slags laboratorium for dyrking av poteter.
Carrión mener det er lite trolig, og holder døren åpen for at stedet, som også hadde fontener og vannkanaler – og en unik astronomisk kalender – var noe langt mer.
Noen antyder at Machu Picchu var en koloni bygget av en utenomjordisk sivilisasjon.
Et slags laboratorium
Mye av grunnen til at Machu Picchu og inkahovedstaden Cuzco, syv mil unna, ligger der de ligger, er den fruktbare dalen som forbinder dem. Urubambadalen – eller Valle Sagrado de los Incas – ble innlemmet i det gryende inkariket noen tiår før spanjolene kom, og ikke uten grunn.
Dalen beliggende på mellom 2.000 og 3.000 meter over havet er usedvanlig grøderik. Før den nye verden trengte seg på med “moderne” hjelpemidler som okser og hester, så innbyggerne seg også nødt til – for hånd – å utnytte fjellsidene.
For i det sterkt ekspanderende inkariket med nærmere ti millioner innbyggere var matbehovet enormt.
Plattformene kalt “andenes” er ikke et uvanlig syn også andre steder i verden, men i Andesfjellene gikk byggeteknikken opp i en høyere enhet. Her ble terrassene helt opp mot 4.250 meter bygget ut med avanserte drenerings- og vanningssystemer, og avlingene spesialtilpasset etter hvor de lå.
– De hadde sitt eget laboratorium, der det ble “forsket” på hva som egnet seg best, avhengig av plassering, forklarer Carrión.
Dette var trolig bakgrunnen for at så mange først trodde Machu Picchu var inkaenes “landsbrukshøyskole”.
I stedet var det trolig Moray ikke langt fra Den hellige dalen som hadde den oppgaven. I dette gedigne anlegget – formet som et dagbrudd i konisk sirkelform der temperaturene fra øverst til nederst skilte fem grader – skal inkaene ha utviklet nye mais- og potetvarianter og overført frøplantene til der de egnet seg best.
– Vi lar oss fortsatt forbløffe over hva de fikk til, sier Carrión når vi noen timer etter besøket i Machu Picchu hviler ut på kafeen han og kona Gloria driver i Ollantaytambo – en by som ble rasert og deretter gjenoppbygd av Pachacuti, inkakongen som også bygget Machu Picchu.
“Saborandes”, som i likhet med mange av de andre kaffebarene i byen brenner sin egen kaffe, vender ut mot torget. Ollantaytambo er oppstartspunktet for et besøk i inkabyen oppe i fjellet noen mil mot nordvest, om du velger toget eller å følge inkaenes smale veinett inn i fjellene.
Det er her på torget alle møtes.
Der vi sitter, frister det litt å følge med de som velger å ta beina fatt langs inkastiene, men tiden strekker ikke til. Vi skal nemlig enda høyere opp i fjellene.
Der Amazonas starter
Det var innbyggerne i Andesfjellene som gjorde Constantino (Tino) Aucca Chutas oppmerksom på endringen som var i ferd med å skje. At isbreene smeltet og skogene forsvant.
– Jeg forsto at om ikke jeg tok ansvar var det neppe andre som gjorde det, forklarer mannen som har gjort det til sin misjon i livet å berge mangfoldet i denne delen av Andesfjellene.
For å understreke alvoret tar biologen og lederen av miljøorganisasjonen Ecoan oss med inn i de nesten 5.000 meter høye fjellene ikke langt fra landsbyen Abra Malaga. Her – noen mil nordvest for Cuzco – skimter vi de raskt vikende isbreene over tåken som synker ned i dalbunnen.
Tino viser oss vegetasjonen som bidrar til å skape det unike økosystemet som utgjør Andes, samt de mange elvene som sildrer nedover dalbunnene og til syvende og sist bidrar til å skape klodens mest omfangsrike økosystem – Amazonas.
På toppen av fjellet et par kilometer fra Abra Malaga følger vi etter ham langs en sti som viser vei til der innbyggerne har plantet tusenvis av polylepis – denne enestående tresorten som du kun finner i disse fjellene.
– Den er litt sta, som innbyggerne her oppe, forklarer Chutas.
Men den spesialtilpassede planten er under press. Jakten på råstoffer og mer jordbruksland har i stor grad gått på bekostning av de livsviktige trærne, og er noe inkaene i nærområdene nå arbeider for å bøte på.
Reisetips til Peru
Kapital Reise fløy via Amsterdam til Lima med KLM. Returen gikk via Paris med Air France. Det lokale selskapet Latam flyr flere ganger daglig til Cuzco.
En tur til Machu Picchu inkludert tog fra Ollantaytambo, buss opp til inkabyen og inngang, koster rundt 2.000 kroner (du kan velge å gå fra Aguas Calientes). Her tilbys ulike pakker, avhengig av selskap.
Vel fremme må du velge hvilken rute i anlegget du skal ta. Vi valgte den nedre delen (rute 3), som herved anbefales, selv om du kanskje ikke får det oversiktsbildet du hadde håpet på. Får du problemer i høyden, er både guider og busser som regel utstyrt med oksygen.
Temperaturene kan endre seg raskt i Andesfjellene, fra over 20 grader nede på sletten til null på over 4.000 meter. Pakk med fleece, dunvest, lue, solide sko, skjerf, samt yttertøy som tåler litt regn. I Machu Picchu bør du begrense deg til en liten ryggsekk.
Sove
I hovedstaden bodde vi godt og sentralt på Manto Hotel Lima i den finere bydelen San Isidro. Aranwa Sacred Valley Hotel & Wellness i Urubamba i Den hellige dalen holder høy kvalitet.
I Cuzco er lekre Belmond Monasterio et av byens flotteste hoteller, beliggende bare et steinkast fra det sentrale torget.
TUI Care Foundation
Kapital Reise dro til Peru med TUI Care Foundation (TCF). Den uavhengige stiftelsen med base i Nederland støtter prosjekter innen bærekraft og turisme som utdannelse og opplæring for unge på reisemålene, samt vern av sårbare naturområder. I Peru bidrar TCF til skogplanting i Patacancha, samt kommersialisering (blant annet salg av produktene) og skolering av kvinner knyttet til tradisjonelt håndverk, som veving. Det skaper grunnlag for bosetting i deler av Peru preget av fraflytting.
Flere millioner trær er frem til nå plantet i Andesfjellene. For noen kan dette fortone seg som det reneste sisyfos-prosjektet, men når vi står her tidlig om morgenen – en halv mil over havoverflaten og beundrer vanndråpene som har samlet seg gjennom natten – fremstår det som et tegn på at alt er mulig. At det umulige bare tar litt lengre tid.
– Det motsatte er å gi opp, og da vil Moder jord avslutte det conquistadorene aldri klarte, konkluderer Chutas megetsigende.
Til syvende og sist kan kloden være avhengig av at han og de øvrige inkaene høyt oppe i Andesfjellene lykkes.
*Machu Picchu var ikke inkaenes “tapte” hovedstad. Vilcabamba var den mektige kulturens siste hovedstad. Den hadde Bingham uforvarende allerede oppdaget.