Økte kostnader og høye krav presser sommerfestivalene
Norge fylles av festivaler, men bak scenelysene er virkeligheten tøffere enn noen gang. Økte honorarer til utenlandske artister tvinger arrangører til å tenke nytt. Nå må også de største navnene konkurrere om både artistenes tid og publikums lommebok.
I sommer vil AC/DC møte titusener på Bjerkebanen, det samme vil Ed Sheeran på Ullevål stadion, Justin Timberlake på E. C. Dahls Arena i Trondheim og Green Day under Tons of Rock på Ekebergsletta.
Bare for å nevne noen av sommerens høydepunkter.
Nærmere et par hundre konserter og festivaler prøver å lokke til seg besøkende.
Men til tross for at tilbudet er stort, har økte kostnader knyttet til – i første rekke – utenlandske artister fått store konsekvenser for norske festivaler og deres programtilbud. Konsekvensen er at svært mange av festivalene må tenke nytt og tilpasse seg for fortsatt å kunne tilby et attraktivt og variert program til publikum. Det gjelder å posisjonere seg i mangfoldet.
Arrangørene av OverOslo, festivalen som går over fire dager på Grefsenkollen i slutten av juni, har gått løs på dette. I år blir det igjen fullt med nærmere 8.000 besøkende over fire kvelder – pluss en ekstra konsert med elektronika-legenden Jean-Michel Jarre.
De utenlandske innslagene består i tillegg av navn som Bryan Adams, Bananarama, Katie Melua og Level 42.
– Det er i hvert fall vanskelig å bli noe større. Vi skulle jo ønske at vi hadde nådd en topp. At vi bare kunne drevet og skrudd på innholdet, men det blir nok en runde etter festivalen i år hvor vi må evaluere hvilken vei man må gå for å få inn internasjonale artister, sier Lars Petter Fosdahl.
Han er festivalsjef og daglig leder i selskapet Scene Grefsenkollen, som står for alt det praktiske i løpet av festivaldagene.
– Vi må utfordre oss selv.
– Det er ikke slik at jeg ikke liker norske artister – vi har hatt mange og vil få enda flere. Men det er begrenset hvor mange ganger du kan snu den bunken før du blir oppfattet som mindre interessant. Vi må prøve å utfordre oss selv. I dag er det slik at artistene jo må komme på de dagene vi har, men kanskje må man være litt mer fleksibel selv også. Vi er jo veldig opptatt av å fylle en lang dag med mange artister og et bredt program, men kanskje, kanskje må man tenke nytt rundt det også.
Dynamic duo: DeLillos og Lars Lillo Stenberg har gjestet OverOslo og festivalsjef Lars Petter Fosdahl flere ganger. Foto: OverOslo
Fosdahl spør om OverOslo virkelig må ha ti artister hver dag. Disse fyller både opp hovedscenen og et par mindre scener. – Kanskje kan vi gå ned på antallet og heller kompensere med litt større navn – navn vi ikke har hatt før.
– Det er slike ting vi blir utfordret på, sier Fosdahl, som var fotballagent før han ble festivalarrangør.
Han startet festivalen i små kår i 2009 sammen med Thorkild Gundersen, men i dag er det eiendomsselskapet Frydenbygg og Kloster-familien som eier både selve festivalen, pluss tomten og restauranten på toppen av Grefsenkollen.
– Etter noen år der pilene har pekt i en viss retning, vil dere etter årets festival sette dere ned og vurdere: Hva er nå fremtiden her?
– Vi gjør for så vidt det hvert år. Vi har en solid evaluering. Årene 2022–2024 er jo de klart beste og største i vår historie, så det er ingen grunn til å krisemaksimere. 2025 blir også veldig bra, med flere gjester totalt sett enn noensinne.
Men vi ser jo helt klart at alt skal bli større, og alt skal bli mer eksklusivt, og alt skal være one-off for at folk reiser seg fra sofaen.Lars Petter Fosdahl, OverOslo
Men Fosdahl ser noen år fremover i tid.
– Hvis de trendene vi ser nå blir forsterket, bør vi kanskje finne på noe. Men hva det er, tror jeg ikke vi riktig vet ennå. Men vi ser jo helt klart at alt skal bli større, og alt skal bli mer eksklusivt, og alt skal være one-off for at folk reiser seg fra sofaen. Det er en trend som foreløpig ikke har rammet oss, men som du ser over hele Europa. Alt blir bare større og større, og de mindre og mer særpregede festivalene er under press, mener Fosdahl.
Trives som selvstendige
Han er også opptatt av de grepene og det strukturelle som nå skjer. – Ute i Europa ser vi det samme i festivalbransjen som skjer i alle andre bransjer. Du har private equity-selskaper som kjøper opp fire–fem festivaler. Disse koordinerer budene, og artistene slipper å reise med fly til Norge.
– Du vil gjerne bli en del av en slik større gruppering?
– Nei, vi trives veldig godt med å være selvstendige.
Fosdahl henter likevel frem det han kaller en søsterfestival i England. – Isle of Wight-festivalen i England, som går tilbake til 1970-tallet. I 2022 hadde vi begge Pet Shop Boys som headliner. Men de kan ha 30.000 eller 40.000 gjester. Det er krevende for oss å operere på det nivået.
OverOslo-festivalen på Grefsenkollen byr på en spektakulær utsikt over Oslo når kveldsmørket senker seg. I år vil publikum og frivillige holder ut til midnatt med artister som Bryan Adams, M2M og Cezinando. Foto: OverOslo
– Du kaller det søsterfestival?
– Ikke fordi vi samarbeider. Bare fordi de ligger på samme tid som oss og har samme musikkprofil. Hvis de har en artist som spiller på onsdagen hos dem, vet vi at vedkommende i hvert fall har pakket gitarkofferten og kan være i Oslo et par timer senere.
Fire personer jobber på heltid med festivalen. I tillegg jobber resten av den faste bemanningen på Grefsenkollen mer eller mindre hele året med å tilrettelegge for gjennomføringen av OverOslo. All mat til 40.000 gjester, inkludert to festivalrestauranter, lages for eksempel av Grefsenkollens eget kjøkken. I avviklingen genereres det store summer til lokale idrettslag, og på toppen kommer 600 dagsverk fra frivillig innsats.
Scene Grefsenkollen er altså selskapet som står for selve festivalen og billettinntektene. Omsetningen i fjor falt fra 43 til 37 millioner kroner, men vil i år igjen antagelig være tilbake på drøyt 40 millioner. Omsetning fra mat og drikke kommer i tillegg.
Flyttet til verftsområde
Slottsfjellfestivalen – eller nå bare Slottsfjell – fyller Tønsberg med musikk helgen 10. og 11. juli. I Vestfold er det tatt en rekke grep for å gjøre festivalopplevelsen enda sterkere.
Det hele startet allerede i 2003, som en del av festivaloppblomstringen på begynnelsen av 2000-tallet, og har underveis gjennomgått en betydelig transformasjon. Etter mange år på Slottsfjellet, der kapasiteten på 12.000 gjester satte en stopper for videre vekst, flyttet festivalen til det tidligere verftsområdet på Kalnes i Tønsberg.
Flytteprosessen tok imidlertid tid, og den ble også fulgt av en ufrivillig pause på tre år fra 2019 til 2021 på grunn av pandemien. Men Slottsfjell er nå relansert med et nytt og utvidet konsept. – Slottsfjell er nå en "ekte festival" med et nytt spekter av opplevelser, langt mer enn bare tradisjonelle scener, sier festivalsjef Peter S. Eikeland.
– Det nye området på Kalnes utnytter de unike fabrikkhallene og gjør det mulig å drive nattklubb helt frem til 03.30. Vi kan tilby gjestene to fulle festivaldøgn.
Den maksimale kapasiteten er nå 20.000 gjester per dag, hvorav 12.000 kan være innendørs på nattklubben.
Drømmen er å utvikle en ny bydel i Tønsberg som helt fra starten av legger til rette for konserter og kultur.Peter S. Eikeland, Slottsfjell
Slottsfjell har til sammen sju scener, planer om et gjesteutested og “en klubb i klubben” med plass til tusen personer, og Eikeland legger listen så høyt som å posisjonere festivalen som Norges største festivalunderholdningspark.
Ny bydel i Tønsberg
– Området eies i all hovedsak av Glastad Eiendom, og all industri er nå i ferd med å bli faset ut. Festivalen har vært involvert i diskusjoner om områdets fremtidige utvikling, og arkitektfirmaet Snøhetta er også engasjert for å se på mulighetene. Drømmen er å utvikle en ny bydel i Tønsberg som helt fra starten av legger til rette for konserter og kultur.
Eikeland forteller at festivalen disponerer og leier deler av området hele året, og at det blant annet er lagt ut store områder med gressplen som er blitt en turdestinasjon for lokalbefolkningen.
– Målet er å tilpasse festivalens drift til den fremtidige eiendomsutviklingen.
Identifisering av målgrupper er nøkkelen til suksess for en festival. OverOslo har valgt å fordele de fire dagene nærmest på hele aldersspekteret. Eikeland snakker også om en “bred” målgruppe, men innrømmer at snittalderen er 26 år.
Ned fra fjellet: Peter S. Eikeland leder ikke lenger en festival som fyller Slottsfjellet i Tønsberg. Han har blitt med ned til det gamle verftsområdet på Kalnes der festivalen nå fyller flere scener. Foto: Slottsfjell
– Festivalen snakker spesielt godt til aldersgruppen 22 til 32 år.
Festivalsjefen trekker frem navn som Cezinando, Tyla, Alex Warren, Kaytranada og Nina Kraviz fra listen. – Og det blir ikke sommer i Tønsberg før man får sett Veronica Maggio på Storscenen.
Nærmere 80 prosent av de besøkende kjøper pass for begge dager, og omsetningen i 2024 økte med et par millioner fra året før og endte på 70 millioner kroner. Selskapet Slottsfjellfestivalen er privateid og via selskapet Jory eid av den lokale utelivsaktøren Jon Terje Johnsen. Han står også bak konsertarenaen Foynhagen.
Del av større portefølje
Med Øyafestivalen er vi tilbake igjen i hovedstaden, selv om den spede starten skjedde på Kalvøya i 1999. – På slutten av 90-tallet var det et slags oppsving i optimisme rundt ny norsk musikk. Da ble Øyafestivalen etablert for å vise fram det som skjedde på små og mellomstore spillesteder, særlig i Oslo, hvor det var et mangfold av musikkstiler som blomstret, sier festivalens PR-sjef Jonas Prangerød.
Kjente band som Bigbang og Madrugada spilte på den første festivalen. – Og så vokser jo festivalen, og da vokste også bredden i programmet. Etter flyttingen til Middelalderparken klarte Øyafestivalen i løpet av ganske få år å bli etablert som en veldig viktig aktør i Norge.
– Kanskje ikke så stor i europeisk sammenheng, men i hvert fall en festival som andre europeiske festivaler så til for inspirasjon og meningsutveksling.
Festivalen er blant annet anerkjent for sitt miljøarbeid og har mottatt A Greener Festival Award flere ganger.
I 2014 ble festivalen flyttet til Tøyenparken på grunn av anleggsarbeid knyttet til Follobanen, og i 2018 ble Øyafestivalen en del av den internasjonale festivaloperatøren Superstruct, som har en portefølje av festivaler over hele Europa.
Palmesus i Kristiansand har samme eier, men Prangerød forteller at dialogen og samarbeidet med andre festivaler går langt utover Sørlandet. – Vi står fritt til å samarbeide med andre festivaler, uavhengig av hvem som eier og hvem som driver disse andre festivalene.
Klafre for Øya: Øyafestivalen er sammen med Palmesus i Kristiansand nå en del av den internasjonale festivalaktøren Superstruct. Foto: Terje Bendiksby/NTB
Og det er ingen fellesbooking av festivalene under Superstruct-paraplyen.
– Det var en av hovedgrunnene til at Superstruct ble valgt. De har ikke noen rolle i artistverdenen.
– Det er ingen felles booking av artister?
– Nei. Det vil selvfølgelig skje når tidsperioden passer, men den avtalen går ikke via Superstruct. Vi ønsket oss en uavhengighet når det gjaldt programmering, slik at vi på friest mulige måte kan velge det programmet vi mener er best for oss. Vi setter stor pris på den friheten.
Blikket mot TONO
Øyafestivalen går over fire dager med 22.000 besøkende innom hver dag. Årets festival går fra 6. til 9. august – og det snakkes ikke om store endringer. – Hvert eneste år gjør vi noen justeringer. Noe av det handler om praktiske rammer, og noe av det handler om at man ser forbedringspotensialet på noen felter. Men i de store trekkene vil vi at folk skal kjenne oss igjen.
– Ikke bare oss som arrangør, men også kjenne igjen parken. De fire scenene hvor hovedprogrammet er, står på samme sted som de har stått i flere år, og har relativt lik utforming. Den parken vi arrangerer i, har en utforming med helling som gjør at det er noen naturlige steder å plassere blant annet scener for å gi flest mulig god sikt og en god konsertopplevelse.
Omsetningen i 2024 endte på drøyt 115 millioner kroner og har ligget omtrent på det nivået i tre år nå. Men blikket på regnskapet får Prangerød til å løfte frem en annen liten, men viktig detalj som – på toppen av de rene kostnadene – spiller en rolle for norske konsert- og festivalarrangører. Tono ønsker nemlig gradvis å øke nivået på satsene for musikkrettigheter som arrangørene må bla opp.
– Vi har opplevd en stor økning de siste åra. Tono-vederlagene øker i en takt som virker urimelig, sammenlignet med andre kostnader og prisveksten i samfunnet.
Folkelige artister
– Sommerbris skal være en lokal bris for Kristiansand og omegn. Vi selger omtrent 75 prosent av billettene våre der, sier festivalsjef Heine Strømme.
Her er det virkelig snakk om en ung festival. Første utgave kom i 2022 for en festival som går over to dager med plass til 13.000 besøkende. Årets festivaldager er 13. og 14. juni.
– Vi har valgt å legge festivalen til midten av juni, før alle tar ferie. Det betyr også at vi i stor grad klarer å fri til lokale bedrifter og gjenger som booker bord og tar sommerfesten sin hos oss. Vi har et stort telt hvor vi har 2.000 sitteplasser. Der booker mange bedrifter skalldyrbuffé og drikke – de får fullt utbytte av festivalen og konsertene selv ved middagsbordet.
På bris i Kristiansand. Heine Strømme (til høyre) startet festivalen Sommerbris for tre år siden. Her er han avbildet sammen med Jakob Berg, vokalist i bandet Blow som spilte på festivalen i fjor. Foto: Steffen Vidar Jenssen/Fabelmedia
Omsetningen har skutt i været helt fra starten. 24 millioner i 2022 har økt til 42 millioner i fjor. I år tror Strømme at tallet vil kunne nærme seg 50 millioner kroner – i hvert fall 45 millioner. I tillegg til publikumsinntektene har Sommerbris nå 10 millioner i inntekter fra sponsorer.
Vi satser primært på å ha litt folkelige artister som folk kjenner igjen fra radio.Heine Strømme, Sommerbris
Kristiansand forbinder de fleste med Palmesus som festivalarrangør, og det er en tett link mellom de to. Heine Strømme var nemlig med på å starte Palmesus i 2009, før han solgte den i 2017. Ifølge Fædrelandsvennen fikk Strømme 19 millioner kroner for sin halvpart av Palmesus.
Og han innrømmer at profilen for de to festivalene i samme by knapt kan være mer forskjellig. – Palmesus er først og fremst en stor nasjonalfestival for 18-åringer. Mens vi ønsker å treffe folk som er pluss minus 30. Vi satser primært på å ha litt folkelige artister som folk kjenner igjen fra radio.
Orkesterplass: På Sommerbris kan festivalgjestene velge mellom å nyte måltidet eller konserten. Foto: Steffen Vidar Jenssen/Fabelmedia
I år finner vi navn som Bjørn Eidsvåg, Åge Aleksandersen, Vassendgutane, Staysman, Broiler og Donkeyboy på plakaten.
– Hvis vi skal sammenligne oss med noen, så er nok OverOslo eller Idyllfestivalen i Fredrikstad det som er nærmest det vi holder på med. Vi er nok også den eneste festivalen i Norge med 20-årsgrense. Det betyr at vi har alle bevilgninger på hele festivalen.
Strømme driver også en annen festival som virkelig illustrerer spredningen av dette markedet i Norge. Til sammen har Visit Norway telt opp 170 musikkfestivaler, men vi er usikre på om Oktoberfest-festivalen til Strømme er inkludert i de tallene.