Da jeg arbeidet i Finansdepartementet på 1990-tallet, var toll et tema med fortidens anstrøk over seg. WTO-avtalen, som i 1995 erstattet og utvidet GATT fra 1947, satte frihandel av varer i forsetet, og tollmurer ble i stor grad ansett som gårsdagens løsninger.
Viktige norske unntak var (og er fortsatt) landbruksvarer og fiskeriprodukter, og det finnes også en og annen «slenger» på tekstilområdet. Men hovedbildet var at toll ikke skulle være et sentralt virkemiddel i handelspolitikken.
Nå er ord som handelskrig, US reciprocal tariffs og counter measures igjen blitt begreper vi diskuterer, og siden verden nå plutselig er annerledes, kan det være nyttig å ta et overordnet blikk på noen sentrale begreper og temaer knyttet til toll.
Området er teknisk komplekst, men det kan være nyttig med en kortfattet oversikt over noen grunnleggende prinsipper og begreper man må ha kontroll på: klassifisering, opprinnelse og tollverdi.
Hva er en vare?
Skal man legge toll på en vare, må man vite hva slags vare det er snakk om. Det høres tilforlatelig og enkelt ut, men det blir fort komplisert. Tenk deg en jakke. Betyr det noe hva den er laget av? Hva om den har innebygde varmetråder og kan kobles til et lite batteri? Hva om ermene kan tas av og den fungerer som en vest?
Poenget er at ordene vi bruker i dagligtale, og en normal forståelse av hva en gjenstand er, er for lite presise. For å kunne ha et enhetlig begrepsapparat internasjonalt, er det utarbeidet et system for kategorisering av varer: kalt HS-konvensjonen på norsk – populært kalt tolltariffen. Per i dag benyttes dette av over 200 land, og godt over 90 prosent av verdenshandelen er omfattet.
Prosessen med å bestemme hvordan en vare skal kategoriseres etter dette systemet, omtales som vareklassifisering – eller tariffering.
HS-konvensjonen består av en oppdeling i seks siffer, der siffer 1 og 2 viser kapittel, siffer 3 og 4 viser varens posisjon i kapittelet, og siffer 5 og 6 viser en mer detaljert oppdeling. Enkelte land har også flere siffer for å skille ytterligere. Det bærende prinsippet er at om man importerer en vare, er det nødvendig å vite hvilket nummer denne varen har etter HS-konvensjonen. Det er nemlig det grunnleggende, magiske koblingspunktet for å avgjøre blant annet om det er toll eller ikke, og eventuelt hvilken tollsats som gjelder.
Dessuten betyr HS-konvensjonens globale utbredelse – i prinsippet – at en og samme vare skal få samme varenummer (klassifisering) uavhengig av hvilket land den importeres til.
Hva gjør en vare norsk?
Landlistene publisert på Liberation Day, 2. april, skiller på hvor en vare kommer fra. Varer fra Norge får eksempelvis generelt 15 prosent toll. Men hva skal til for at en maskin produsert i Norge, med deler fra mange ulike land, skal anses som «norsk»? Dette løses gjennom opprinnelsesregler.
Disse kommer i to utgaver: preferensielle, som er knyttet til frihandelsavtaler (EØS, Efta–Canada etc.), og ikke-preferensielle, som er nasjonale regler for å fastslå opprinnelse i tilfeller der det ikke foreligger en frihandelsavtale.
Dette er svært teknisk – heller ikke her er normal språkforståelse nødvendigvis til hjelp. Utgangspunktet er uansett at det først må foreligge et HS-nummer for varen det gjelder, det vil si at det er foretatt en klassifisering.
Dernest er spørsmålet om landet varen skal eksporteres til, er omfattet av en frihandelsavtale. Norge er per i dag tilknyttet 35 frihandelsavtaler, primært gjennom Efta. Varer som for eksempel eksporteres fra Norge til EU, er i utgangspunktet omfattet av EØS-avtalen, mens varer som eksporteres til USA, ikke er det.
Er det en frihandelsavtale på plass, må man vurdere om det aktuelle varenummeret er omfattet. Er det ikke det, er ikke varen «norsk» i denne sammenheng, og da gjelder en eventuell generell tollsats – eller såkalt tredjelandstoll. Om varen omfattes, må man dykke ned i de såkalte listereglene, som setter vilkårene for at en bestemt varekategori (basert på tariffnummer) skal anses som laget, dyrket eller bearbeidet slik at den blir «norsk».
Er det ingen frihandelsavtale på plass, ser man hen til nasjonale, ikke-preferensielle opprinnelsesregler for den samme vurderingen. Når det gjelder USA, er det der vi står nå for å avgjøre om en vare er «norsk» eller ikke.
Hva er varens verdi?
Siste stoppested for å kunne avgjøre om – og i så fall hva – en toll som blir pålagt en vare, er fastsettelsen av varens verdi. Toll beregnes normalt av verdi (ad valorem), men det forekommer også at den baseres på vekt og volum.
Fastsettelse av vareverdi er også basert på internasjonale regler. De såkalte tollverdireglene bygger på WTOs Valuation Agreement, som igjen er en oppfølger av GATT-reglene. Utgangspunktet er at det er varens transaksjonsverdi som legges til grunn – det vil si prisen som faktisk er betalt, eller skal betales, for varene ved salg for eksport til importlandet. Det virker tilforlatelig, men det finnes en rekke justeringsregler som må tas i betraktning: Er transportkostnader regnet inn eller separate? Skal det betales royalty eller lignende etter importen? Er kjøper og selger uavhengige av hverandre?
Uansett hva som skjer med hensyn til politiske forhandlinger og tiltak fra ulike land, er realiteten at det nå igjen er viktig for eksportvirksomheter å beherske de grunnleggende regler og prinsipper som tross alt fortsatt legges til grunn i internasjonal samhandel.