<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Om amøber og bendelormer i velferdsdebatten

Skulle man laget en rapport om dysfunksjonaliteten i offentlige velferdstilbud, hadde den fylt flere hundre sider, skriver Morten Wiese.

Publisert 16. juni 2023
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 655 ord
OFFENTLIG BETYR IKKE NØDVENDIGVIS BEST: Offentlige aktører bør heller se og lære, skriver artikkelforfatteren. Her fra det kommunale Madserudhjemmet i Oslo, som havnet i mediene da åtte helsearbeidere påsto at de ble tvunget til å jobbe mens de var sykemeldt med coronasymptomer i 2020. Foto: NTB

Organisasjonen «For velferdsstaten» har trådt inn i den offentlige debatten med en ny retorikk hentet fra parasittiske organismer. I rapporten «Den internasjonale velferdsprofitten og bendelormøkonomien» velger de å uttrykke sin skarpe misnøye med private velferdsaktører ved å kalle dem samfunnets bendelormer.

Å sammenligne private næringsdrivende med mikroorganismer som kan infisere fordøyelsessystemet er både respektløst, nedlatende, provoserende og unyansert. Skittkasting har fått en ny dimensjon i velferdsdebatten. Men i mangel av rasjonelle, godt balanserte argumenter er det en kjent teknikk fra venstresiden å forsøke å vinne tilslutning ved å appellere til følelser og fordommer. La oss supplere med litt fakta.

«For velferdsstaten» har en ukritisk tro på at stat og kommune er de eneste kompetente aktørene til å håndtere velferden i Norge

Morten Wiese. Foto: Privat

I Norge har vi et konkurransebasert anbudssystem, fastsatt av stat og kommune der de private aktørene konkurrerer innenfor gitte premisser. Det er opp til det offentlige å endre disse premissene hvis noen utnytter systemet. I rapporten listes det opp en rekke enkelteksempler fra private velferdstilbud som har feilet uten å gå inn i de mange tilsvarende eksemplene på offentlig side. Skulle man laget en rapport om dysfunksjonaliteten i offentlige velferdstilbud, hadde den fylt flere hundre sider.

At enkelte private aktører klarer å drive med kvalitet, effektivitet og overskudd basert på premissene i anbudsprosessene, bør ikke være en kilde til kritikk. Offentlige aktører bør heller se og lære, og i sin tur frigjøre offentlige ressurser som kan brukes til å styrke øvrige velferdstilbud.

«For velferdsstaten» har en ukritisk tro på at stat og kommune er de eneste kompetente aktørene til å håndtere velferden i Norge. Det er en naiv overforenkling av virkeligheten. Å kalle private næringsdrivende for bendelormer viser nivået på argumentasjonen. «For velferdsstaten» fremstår som en koloni teoretiske amøber uten forståelse for hva de private velferdsaktørene bringer med seg av innovasjon, effektivitet og konkurransedyktighet til sektoren. Amøbene mangler som kjent intellekt. De klarer ikke å forstå selv de enkleste mekanismer, og de mangler øyne slik at de ikke ser hvordan det er mulig å oppnå økt kvalitet og effektivitet i velferdstjenestene.

Vi legger forøvrig merke til hvordan denne interesseorganisasjonen for offentlig velferd suger ressurser fra de store fagorganisasjonene og puster ut sin negative retorikk uten å se på floraen av eksempler på dårlig drift i offentlig drevne velferdstilbud. Det bidrar ikke til en konstruktiv og seriøs debatt. Amøber har en egen evne til å absorbere næring fra andre organismer, men de har ikke et fordøyelsessystem – dritten lagres internt, og amøben vokser seg større.

Kanskje er det på tide for organisasjonen å heve seg over amøbens nivå og begynne å forstå at det er flere strukturer og perspektiver å ta hensyn til i det norske samfunnet. Alternativt kan nestlederen, Cathrine Amundsen, en nedstøvet historiker fra Blindern, danne en kollokviegruppe for økonomiske amøber og diskutere sin egen manglende forståelse for komplekse samfunnsøkonomiske prosesser.

Dessverre har amøber en overraskende evne til å tilpasse seg ulike miljøer og overleve under vanskelige og varierende forhold. De er svært tilpasningsdyktige, og noen arter kan ha overlevelsesstrategier som gjør dem motstandsdyktige mot all påvirkning. Amøbene i organisasjonen «For velferdsstaten» virker som om de er fast bestemt på å ignorere utfordringene i offentlige velferdstilbud og mange av de samfunnsøkonomiske realitetene. De kaster heller bort sin og andres tid på å kritisere privat fremgang og effektivitet, som om det er en forbrytelse å tjene penger, skape verdier og forbedre tjenester for velferdsbrukerne.

Amøber er interessante små skapninger i sitt eget mikroskopiske univers, men de har ingen plass i en seriøs debatt om høytstående organismers velferdstilbud, og et avansert samfunns videre velferdsutvikling.

Morten Wiese

Seriegründer