<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Trygdenasjonen Norge: Rik på velferd, fattig på ambisjoner

Velferdsoverdådigheten her i landet har skapt en kultur av bedagelig likegyldighet som kveler arbeidslyst og ambisjoner raskere enn lysten på fjellvandring etter en tredje porsjon med lapskaus, skriver Morten Wiese.

Publisert 13. mai 2024 kl. 12.47
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 628 ord
INNE PÅ NOE? Oljefondssjef Nicolai Tangen unnlot å nevne nordmenn spesifikt da han i Financial Times påpekte at europeere er «mindre hardtarbeidende, mindre ambisiøse, mer regulert og mer risikoaverse» enn amerikanere. Foto: NTB

Debattinnlegg: Morten Wiese, seriegründer

Oljefondssjef Nicolai Tangen dro nylig i gang en debatt i Financial Times om forskjellen på amerikaneres og europeeres arbeidsmoral og ambisjonsnivå. Det var godt han ikke nevnte landet han kommer fra. I Norge er det nå 520.000 personer som går på uføretrygd og arbeidsavklaringspenger. Disse to trygdegruppene utgjør nesten 18 prosent av den sysselsatte arbeidsstyrken på 2,9 millioner.

Morten Wiese. Foto: Privat

Velferdsoverdådigheten her i landet har skapt en kultur av bedagelig likegyldighet som kveler arbeidslyst og ambisjoner raskere enn lysten på fjellvandring etter en tredje porsjon med lapskaus. I diskusjonen om norsk velstand og livskvalitet, er det på tide å rette et kritisk blikk mot den norske modellen og de mange som har blitt avhengige av trygde- og velferdsordninger.

I en nylig undersøkelse gjennomført av Norsk Monitor, gjengitt på NRK, kom det frem at nordmenn synes et lønnsnivå på 700.000 kroner er tilstrekkelig for å leve livet fullt ut. I USA ble det gjort en tilsvarende undersøkelse der de unge amerikanerne siktet mot en lønn på 500.000 dollar eller 5,5 millioner kroner.

Det kan det virke som om de unyttige offentlige jobbene formerer seg raskere enn kaniner i paringstiden

Amerikanere streber etter høy lønn og materiell velstand, mens nordmenn flest ser ut til å være tilfreds med trygd eller moderat inntekt. Her hjemme kaller vi det gjerne en idealistisk og ikke-materialistisk tilnærming til livet, mens vi fortsetter å dyrke frem flere myke sofaputer til kveldens Netflix-maraton.

I dette bildet av ambisjonsløshet ser vi også en økende andel offentlig ansatte i Norge. Andelen utgjør nå over 30 prosent av arbeidsstyrken – ofte påpekt som den høyeste prosentandelen i hele OECD. Kjernen av offentlig sektor spiller kanskje en viktig rolle i å tilby nødvendige tjenester og viktig infrastruktur, men det kan det virke som om de unyttige offentlige jobbene formerer seg raskere enn kaniner i paringstiden. Mange av de nye offentlige jobbene er blitt en slags forlenget arm av ytelsene fra Nav, med det resultat at de ansatte enten har for lite å gjøre eller skaper et fullstendig unødvendig byråkrati.

Ubalansen mellom offentlig og privat sektor fører til manglende innovasjon og vekst, og stagnasjon og mangel på dynamikk i den norske økonomien. Vi har kommet til et punkt hvor politikerne må våkne opp fra sin oljeinduserte døs og lukte ordentlig på espressoen.

«Wake up and smell the coffee», som amerikanerne sier når noen må vekkes for å forstå realiteten i situasjonen. Det enorme antallet mennesker på ulike trygdeordninger signaliserer en grov utnyttelse av systemet, og en alvorlig systemsvikt i det norske velferdssamfunnet. Nordmenn er blitt overmette og har fått et dyptgående problem med manglende arbeidslyst, og mangel på ork til å bidra, eller komme tilbake til arbeidslivet for de som har falt utenfor. Det er på høy tid at denne delen av befolkningen tar et oppgjør med seg selv og den passive mentaliteten som preger deres holdning til arbeidslivet.

For politikerne er det på tide å utfordre den eksisterende ordningen av gunstige velferdsløsninger og trygdeavhengighet, og heller fremme en kultur av entreprenørskap, innovasjon og personlig ansvarliggjøring. Nordmenn må begynne å omfavne en mer ambisiøs og dynamisk tilnærming til livet. Bare da kan vi virkelig realisere vårt fulle potensial som et moderne og fremtidsrettet samfunn. Hvis vi ikke finner frem årene og begynner å ro våre stolte vikingskip igjen, vil vi bli etterlatt synkende i et hav av trygdesubsidiert selvforherligelse, mens resten av verden dundrer forbi oss mot nye fremgangsrike horisonter.

Morten Wiese

Seriegründer