<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Lakseskatten – et fordekt konkurransegrep fra bøndene?

Bøndene har aldri i nyere tid gitt sin støtte til fiskeren, som har kjempet sin ensomme kamp på havet uten subsidier, skriver Torleif Garmann Sørli.

Publisert 8. feb. 2023
Lesetid: 2 minutter
Artikkellengde er 2 ord
Article lead
+ mer
lead
EGENINTERESSE: Med flere bønder i regjeringen, er det en logisk slutning at de bruker sin makt til å øke kostnadene til fiskeprodusentene for å forbedre sin egen konkurransesituasjon som bønder, skriver artikkelforfatteren. Her finansminister og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Foto: NTB
EGENINTERESSE: Med flere bønder i regjeringen, er det en logisk slutning at de bruker sin makt til å øke kostnadene til fiskeprodusentene for å forbedre sin egen konkurransesituasjon som bønder, skriver artikkelforfatteren. Her finansminister og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Foto: NTB

Alle indikatorer tyder på at laksenæringen vokser og vil bli en formidabel konkurrent til kjøttprodusentene. I disse dyrtider vil fiskeprodusentene ta kvantesprang i konkurransen om konsumentene mot kjøttprodusentene.

Torleif Garmann Sørli. Foto: Privat

Det medgår cirka 1,1 kilo fôr til å fôre opp 1 kilo fisk. Til å produsere 1 kilo storfekjøtt kreves cirka 7 kilo fôr. Med de merkostnader som i senere tid er tilkommet all type produksjon i form av strøm, transport etc., vil konkurransefortrinnet for fisk om plassen på middagsbordet bare øke i årene fremover. Fôr vil få betydelige kostnadsøkninger. Selv om man ikke bare tenker pris, vil fisk på alle måter få et økt konkurransefortrinn mot kjøtt. Ikke minst om forbrukeren også tenker CO2-forurensing og helse. Det kan her nevnes at det minst er syv–åtte ganger mer CO2-utslipp fra produksjon av storfekjøtt enn fra produksjon av fisk. Og det er barnelærdom at fisk er mye sunnere enn kjøtt.

Med flere bønder i regjeringen, er det en logisk slutning at de bruker sin makt til å øke kostnadene til fiskeprodusentene for å forbedre sin egen konkurransesituasjon som bønder. Man ser det samme når de uavhengige melkeprodusentene fratas subsidier til fordel for Tines egen melkeproduksjon.

Det er i det hele tatt et paradoks at bønder kan sitte i regjering og bestemme tilskudd til seg selv. Ingen annen med en personlig næringslivsposisjon ville sluppet unna med å bevilge offentlige penger til seg selv og sin bransje.

Oslofjorden har vært død i snart 50 år. Det skyldes avrenning fra landbruket og andre forurensningskilder langs fjorden

Det er forstemmende at Arbeiderpartiet lar bøndene og Senterpartiet, godt hjulpet av SV, får gjennomføre sin vendetta mot Kyst-Norge og fiskerinæringen. Bøndene har aldri i nyere tid gitt sin støtte til fiskeren, som har kjempet sin ensomme kamp på havet uten subsidier.

Nå har kystens folk fått frem en selvstendig, konkurransedyktig næring som står på egne ben og kan finansiere seg selv – men nå skal de tas.

Vi hører også argumenter om at oppdrettsnæringen forurenser og således bør straffes gjennom økt beskatning på grunn av det. Men trenger ikke næringen å beholde sin egen kapitalbase for å utvikle teknologi for å redusere utslippene? Oslofjorden har vært død i snart 50 år. Det skyldes avrenning fra landbruket og andre forurensningskilder langs fjorden. Såvidt jeg vet er det ikke et eneste oppdrettsanlegg i fjorden. Nå krangler kommunene langs fjorden om hvem som skal ta regningen for oppryddingen. Er den nye grunnrenteskatten ment å flytte kapital fra kysten for å rense opp fjorden på vegne av bøndene i Østlandsområdet?

De fleste skattekroner havner allerede på Østlandet. Nå er det på tide at folket setter foten ned for ranet som det næringsfiendtlige Senterpartiet er i ferd med å gjennomføre langs kysten.

Torleif Garmann Sørli

Bergen