<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Lakseskatt med skralt faglig grunnlag

Argumentene for å innføre en kontantstrømskatt har skralt faglig grunnlag, rett og slett fordi en (kontantstrøms-)skatt på en innsatsfaktor ikke er nøytral, skriver professor Marcus Hagedorn.

    Publisert 25. mai 2023 kl. 18.49
    Lesetid: 4 minutter
    Artikkellengde er 778 ord
    IT'S THE MORAL, STUPID? Debatten om havbruksskatten fremstår faglig forunderlig, skriver artikkelforfatteren. Her finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) (t.v.) og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap). Foto: NTB

    «Nøytralitet» er blitt brukt som argument for å gi havbruksskatten et faglig ferniss. Den foreslåtte skatten er imidlertid en skatt på en innsatsfaktor, og litteratur om optimal skatt viser at skatt på innsatsfaktorer ikke er «nøytral».

    Marcus Hagedorn. Foto: Terje Heiestad

    Historien om havbruksskatten virker nesten for god til å være sann. Å skattlegge netto kontantstrøm er i henhold til et par skatteutvalg «nøytralt» siden samme skattesats blir anvendt på inntekter og kostnader. I samfunnsøkonomisk forstand betyr nøytralitet at investeringsbeslutninger ikke påvirkes. En skatt som faktisk er nøytral vil derfor ikke skape vridninger for fremtidige investeringer. Argumentet er at de samme investeringene som er lønnsomme uten skatt, forblir lønnsomme etter innføring av skatt.

    Dette generelle, teoretiske argumentet virker bredt akseptert. Spørsmålet er hvordan det kommer til anvendelse. Noen kommentatorer aksepterer det teoretiske argumentet, men stiller spørsmål om det fungerer i praksis. Andre (som Henriksen her i FA og Henriksen, Hvide og Johnsen i DN) argumenterer overbevisende for at dette argumentet er ugyldig hvis skatten innføres som en overraskelse etter at de risikable investeringene har vært gjennomført.

    I samfunnsøkonomisk forstand betyr nøytralitet at investeringsbeslutninger ikke påvirkes

    Havbruksskatten vil skatte slakteklar laks på merdkanten. Slaktet laks blir foredlet før den selges til forbrukeren. Siden laksen må bearbeides før den når butikken, er havbruksskatten i økonomisk forstand en skatt på en innsatsfaktor. Skatteteorien antyder at beskatning av innsatsfaktorer typisk innebærer ineffektiviteter og derfor ikke er nøytral.

    Produsenter av slakteklar laks og produsenter av butikklare lakseprodukter er som regel integrert innenfor samme firma. Det endrer ikke det skatteteoretiske argumentet om at skatt på innsatsfaktorer medfører vridninger; med andre ord ikke-nøytralitet.

    Det økonomiske argumentet er som følger: En produsent av lakseprodukter som selges til konsumenter, selger til en pris som er lik dens (marginale) kostnad pluss en fortjenestemargin. En innsatsfaktorenhet selger imidlertid til den endelige enheten til en pris som er lik (marginale) kostnader uten en fortjenestemargin. For enkelhets skyld antar jeg at firmaet har et passende kontrollsystem som implementerer prisen som maksimerer hele firmaets profitt, som omfatter både innsatsfaktorer og ferdigprodukter.

    Vi trenger tall som måler virkningene av den foreslåtte skatten på investeringer, sysselsetting, skatteinntekter osv.

    Hvis innsatsfaktorenheten belastes en høyere pris for å tjene penger, ville dette være på bekostning av den endelige enheten og redusere hele firmaets profitt. Innsatsfaktorenheten belaster denne lave prisen selv uten skatt, bare av interne effektivitetsgrunner og ikke for å unngå skatt. Analogien til firmaer som forvrenger interne priser for å flytte profitt til offshore skatteparadiser er derfor feil. Hvis skattemyndighetene ba om firmaets interne pris, ville svaret være en lav pris. Ikke for å unngå skatt, men fordi dette er det en riktig styring krever.

    Skatteetaten står dermed overfor et dilemma. Dersom de bruker prisen som mellomleddet tar for å oppnå effektivitet, vil skatteinntektene være små, siden mellomleddet bare tjener lite på dette. Hvis skattemyndighetene derimot bruker en høyere pris, for eksempel nær prisen som observeres i sentraliserte handelsplasser for rå laks, kan ikke bare profitten, men også ineffektiviteten være stor.

    Årsaken til ineffektiviteten er at mellomleddet nå må belaste en pris som er høyere enn de virkelige driftskostnadene til den endelige enheten, siden en skatt virker som en kostnadsøkning. Denne overføringen av skatter til priser skaper ineffektiviteter i den endelige enheten, men også i mellomleddet, siden ledelsen av hele firmaet ser gjennom hele produksjonsprosessen når de tar investeringsbeslutninger for mellomleddet.

    Hva betyr dette? Argumentene for å innføre en kontantstrømskatt har skralt faglig grunnlag, rett og slett fordi en (kontantstrøms-)skatt på en innsatsfaktor ikke er nøytral.

    Dette er nok et argument for at det bør gjennomføres en grundig kvantitativ vurdering for å forstå kostnadene og fordelene ved en slik skatt før en havbruksskatt eventuelt blir innført. Vi trenger tall som måler virkningene av den foreslåtte skatten på investeringer, sysselsetting, skatteinntekter osv. Den offentlige debatten om ulike økonomiske temaer, inkludert Torvik-utvalgets rapport, avstår typisk fra slike vurderinger, og begrenser seg til tallfrie verbale argumenter.

    Jeg kjenner ikke til noen økonom som ikke vil være enig med meg i at et politisk tiltak trenger en kvantitativ vurdering. Debatten om havbruksskatten fremstår derfor faglig forunderlig. Det er også et lite mysterium hvordan referanseprisen og skattesatsen bestemmes uten en kvantitativ vurdering som kombinerer skatteteori, empirisk arbeid og gjennomførbarhet i praksis. Men kanskje «it’s the moral, stupid», for å parafrasere kampanjeslagordet til Bill Clinton i 1992.

    Marcus Hagedorn

    Professor ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo (UiO)