En internasjonal minimumsskatt skal bidra til å motvirke skattekonkurranse som leder til “a race to the bottom” for selskapsskatten. Nesten 140 land har sluttet seg til opplegget, utviklet innen rammen av et såkalt Inclusive Framework under ledelse av OECD. Omfattende lovregler er allerede vedtatt i en rekke land, deriblant England, Tyskland og Japan – og Norge, etter modell av regler utviklet av Inclusive Framework. Den såkalte suppleringsskatteloven inneholder et omfattende regelverk om gjennomføring av minimumsskatten i Norge. Reglene trådte i kraft i 2024. Reglene gjelde bare for selskaper i de største konsernene.

Men allerede første dag som president utstedte Trump en executive order som gjør det klart at USA ikke vil være med på ordningen.

Top-up-skatt

At noen land ikke blir med på ordningen, hindrer imidlertid ikke at ordningen likevel kan virke. Det henger slik sammen:

Den internasjonale minimumsskattesatsen skal være 15 prosent (det er omfattende og kompliserte regler om hvordan inntekt og effektiv skatt skal beregnes, det lar vi ligge). Hvis et land skattlegger med en lavere effektiv skattesats enn 15 prosent, skal differansen skattlegges i form av en såkalt top-up-skatt, slik at samlet skattlegging blir 15 prosent. Om f.eks. effektiv skattesats i et land er 8 prosent, skal det beregnes en top-up-skatt på 7 prosent, slik at samlet skatt blir 15 prosent.

Morselskap

Et viktig spørsmål er nå hvilken stat som kan eller skal beregne og innkreve denne top-up-skatten. I første omgang kan den aktuelle staten (altså typisk et skatteparadis) kreve inn denne skatten. Selv om det er landets politikk å ha lav eller ingen inntektsskatt på selskaper, kan det tenkes at skatteparadiset er interessert i dette, for noe av poenget med å ha lav eller ingen skatt, bortfaller jo hvis andre land skattlegger selskapets inntekt i landet.

Hvis denne staten likevel ikke beregner top-up-skatt, er det den staten der konsernets endelige morselskap hører hjemme, som skal gjøre det. I svært mange tilfeller vil det være USA, for morselskapet i de største konsernene hører hjemme der.

I og med at reglene allerede er trådt i kraft, kan dette bli en aktuell problemstilling temmelig snart.

Men USA vil ikke være med og skal derfor ikke beregne top-up-skatt. Systemet rakner imidlertid ikke av den grunn, for da er det eventuelt det land der et morselskap i et eventuelt underkonsern hører hjemme, som skal beregne top-up skatten. Man kan f.eks. tenke seg at et selskap med morselskap i USA, har et datterselskap i Nederland, som i sin tur har datterselskaper, derunder i stater med effektiv skatt på under 15 prosent. I så fall skal altså Nederland kreve top-up-skatt.

Så kan det tenkes at det heller ikke finnes noe slik morselskap i underkonsern som dekkes av reglene. For denne situasjonen er det regler om at top-up-skatten skal betales av de aktuelle konsernselskapene, etter sin forholdsmessige andel. Konsernene kan imidlertid bestemme at all skatt skal betales av ett av selskapene.

Dobbelt skatt i USA

Så langt er alt noenlunde vel og bra. Men Trump stopper naturligvis ikke der. Hans executive order bestemmer også at hvor et land beregner top-up-skatt etter disse reglene, vil USA svare med å skattlegge selskaper og andre skattytere fra slike land med dobbelt skatt i USA (det finnes visstnok en eldgammel lov i USA som gir grunnlag for dette). I og med at reglene allerede er trådt i kraft, kan dette bli en aktuell problemstilling temmelig snart.

Som med så mye av det Trump har satt i gang de siste ukene, er det ikke godt å si hvor dette skal ende.