Ord som «samhandling» og «tverrfaglige tjenester» vekker neppe stor begeistring hos den enkelte, men om fyndordene får praktisk betydning, kan de faktisk gi vesentlig bedre tjenester.
En forutsetning er at menneskene som skal samhandle og levere tverrfaglige tjenester har god tilgang på den samme informasjonen. Dette krever det at data deles på tvers av sektorer, virksomheter og fagdisipliner.
Det finnes løsninger for å sikre at man kan dele relevante data uten å bryte lover og regelverk
I dag klarer vi det i altfor liten grad. Jeg tror det er to hovedårsaker til det:
Innbyggernes rettigheter og plikter er i stor grad knyttet til et bestemt forløp som man skal gjennom, og dette avgjør hvordan datasystemene i det offentlige er bygget opp. NAV har én prosess, mens helsevesenet har en annen. Systemene snakker ikke sammen, og saksgangen i ulike etater ses ikke i sammenheng. Mye av informasjonen deles gjennom epost og muntlige orienteringer som tar tid og dessuten gir rom for feil.
For det andre tolker det offentlige GDPR og personvernhensyn på strengeste vis. Det er gode grunner til det, men praksisen gjør det ofte umulig å dele data. Det finnes løsninger for å sikre at man kan dele relevante data uten å bryte lover og regelverk. Dessuten er det større sannsynlighet for at GDPR og personvernet ubevisst brytes ved bruk av epost og muntlige orienteringer, enn ved at datasystemet forteller hvilken informasjon du kan dele med hvem.
Deling av data kan sikre at embetsverk og politikere får et bedre grunnlag for vurderinger og beslutninger enn i dag. Samferdselssektoren er ett eksempel. Statens vegvesen, Avinor, Ruter, Vy, fergeselskaper og bompengeselskaper sitter på enorme mengder data. Deling av informasjon mellom aktørene kunne gi store gevinster for samfunnet, virksomhetene – og brukerne.
Tallene viser at forbedringspotensialet er størst på kommunalt nivå
En global studie gjennomført nylig av Capgemini blant 1000 offentlige virksomheter viser økt tilfredshet hos innbyggere som opplever at tjenester og datasystemer er koblet sammen. Norge ligger dessverre lavt på skalaen for informasjonsdeling på tvers sammenlignet med mange andre land. Tallene viser at forbedringspotensialet er størst på kommunalt nivå. Selv om nesten seks av ti svarer at effektene av datadeling er større på lokalt enn nasjonalt nivå, sier nær halvparten at den delingen som foregår, primært skjer uformelt og direkte mellom to enheter. Behovet for datadeling er altså stede, men ikke formalisert, og dermed høyst sannsynlig underutnyttet.
Hvordan kan vi bryte informasjonssiloene mellom ulike enheter? Svaret er enkelt og komplisert på samme tid: Vi må tenke helt nytt om hvordan datasystemene i det offentlige skal fungere. Fremfor å fokusere på at de skal være skreddersydd for prosessene i hver enkelt enhet, må vi lage en plattform som fungerer som en grunnmur for andre systemer. Denne grunnmuren må gjøre det mulig å finne og dele relevant informasjon for mange ulike tjenesteytere.
Teknologisk er det fullt gjennomførbart, men det krever en langsiktig forpliktelse fra nasjonale og lokale myndigheter til å gjennomføre nødvendige investeringer. Det er synd om beslutningstakerne lar seg skremme av fadesen med Akson. Økt informasjonsdeling vil gi både besparelser og bedre tjenester på sikt.
Ivar Aune
Nordisk leder for innsikt og data i Capgemini
