Debattinnlegg: Anders T. Frøvig, selvstendig konsulent/analytiker
Norge bør levere det Europa trenger og få tilbake det Europa har mer enn nok av. Det Europa trenger er tilførsel av strøm når det ikke blåser. Det Europa vil få altfor mye av er strøm når det faktisk blåser.
Anders T. Frøvig. Foto: Privat
Den enkle løsningen er å bygge flere undersjøiske kraftkabler, men disse må reguleres på en helt annen måte enn de kablene som allerede er bygget. Inntil 20 prosent av tiden kan vi eksportere, det vil si når strømmen virkelig trengs i Europa (fordi det ikke blåser). Resten av tiden skal strømmen (i varierende grad) gå inn til Norge. Norge må selv eie kablene 100 prosent, slik at vi har full kontroll over dem.
En slik kraftutveksling vil ha enorm verdi for Europa, og være svært gunstig også for Norge og norsk kraftbalanse. I stedet for 29 TWh produsert norsk havvind årlig, som Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har lagt inn i sin langsiktige produksjonsprognose , bør vi heller importere denne strømmen (netto) via slike undersjøiske kabler. Verdien av strømmen vi eksporterer vil likevel være langt høyere enn den vi importerer, se også NVEs prisprognoser.
Utenlandskabler klinger dårlig for norske strømforbrukere, og det med god grunn
Vi kan således få de nevnte 29 TWh årlig produksjon «gratis». Riktignok må kraftkablene bygges, men overskuddet i utvekslingen vil betale ned denne investeringen på toppen av at vi får 29 TWh årlig bedret kraftbalanse.
Utenlandskabler klinger dårlig for norske strømforbrukere, og det med god grunn. Problemet er imidlertid ikke kablene i seg selv, men reguleringen av disse. Uttrykket «Norge som Europas batteri» er grovt misvisende. Slik kablene nå fungerer, er Norge blitt en strøm-tappekran for Europa fordi strømmen der nede nesten alltid er dyrere enn i Norge, og kablene er regulert slik at strømmen alltid skal gå dit den er dyrest, uavhengig av om prisforskjellen er stor eller liten.
Et minimumskrav burde naturligvis vært at det over tid burde gått omtrent samme mengde strøm inn som ut av Norge gjennom disse kablene. Altså må strøm kunne gå fra Europa til Norge også i perioder hvor strømmen er litt dyrere i Europa enn i Norge. Et batteri må faktisk lades opp med minst like mye strøm som man henter ut fra det. Nye kabler skal som nevnt gi en stor netto strømimport til Norge, men eksisterende kabler burde også reforhandles.
For å håndtere (korte) perioder med mye eksport over kablene, bør Norge bygge ut effekten i sine vannmagasiner. I tillegg bør man bygge pumpekraftverk slik at man kan dra nytte av billig strøm i de (lange) periodene hvor vi importerer via kablene.
Ovenstående ville vært den opplagt logiske måten for Norge å tilpasse seg den europeiske energiomleggingen. Norge satser nå der vi har en konkurranseulempe, i form av store havdyp, som gjør kostbar utbygging av ikke-regulerbar havvind enda dyrere enn i andre land.
Vi bør naturligvis heller satse der vi har en stor konkurransefordel, nemlig på vår fantastiske, regulerbare vannkraft. La oss ikke, ekstra dyrt, bygge det Europa har mer enn nok av, men heller bygge det Europa har et skrikende behov for. Det vil både Norge og Europa være veldig godt tjent med.
Anders T. Frøvig
Selvstendig konsulent/analytiker
