Gjestekommentar: Erica Dalstø, sjefstrateg SEB
Med unntak av Sveits var Sverige det første av G10-landene som senket styringsrenten. Riksbanken signaliserte samtidig ytterligere to rentekutt i andre halvår i år, dersom inflasjonen blir som forventet. Dette til tross for at den svenske kronen nok en gang ble handlet overraskende svakt og dermed fortsetter å utøve inflasjonspress.
Med Riksbankens sterke inflasjons- og valutafokus kan det dermed fremstå som aggressivt å sette ned renten før både ECB og Fed, hvor markedets rentekuttforventninger har blitt kraftig redusert i løpet av våren. Også her hjemme har rentekutt blitt skjøvet frem i tid, med henvisning til en bekymringsfullt svak valuta og inflasjon over målet.
Riksbanken argumenterer for at et rentekutt likevel er berettiget, ettersom inflasjonsnedgangen har akselerert kraftig. Det større bildet er at den svenske inflasjonen fortsetter å være dempet og trendene er lavere sammenlignet med de fleste G10-land. Riksbankens hovedstyre var enig i konklusjonen om at den gunstige utviklingen for inflasjonsutsiktene oppveier svekkelsen av den svenske kronen siden forrige møte.
Det større bildet er at den svenske inflasjonen fortsetter å være dempet og trendene er lavere sammenlignet med de fleste G10-land.
Brødre, men likevel svært forskjellige
Med både Sverige og Norge konfrontert med en vedvarende svak valuta, høy rentefølsomhet og en ganske lik inflasjonsutvikling, spør mange hvorfor renteutsiktene likevel er så forskjellige. Svaret er inflasjonsdynamikk. Selv om den underliggende inflasjonen i Norge trolig vil fortsette å avta, vil nedgangen gå langsommere enn i Sverige og mange andre land. En viktig driver er høy lønnsvekst, som gir seg utslag i prisene og holder dem høye over en lengre periode. Den svake kronen legger direkte press via importert inflasjon, men også indirekte ved å underbygge lønnsveksten, ettersom lønnsomheten i eksport- og petroleumsrelaterte næringer forbedres.
Dette er ikke tilfellet for Sverige; akkurat som Norge har Sverige sentraliserte lønnsforhandlinger med stor innflytelse på landsdekkende lønnsdannelse, men svenske fagforeninger gikk med på en svært forsiktig (eller “ansvarlig” som svenskene kalte det) to-årig lønnsavtale i april 2023. Dette kan vise seg å ha vært ganske viktig for å få inflasjonen tilbake på sporet. Foruten inflasjonen har både vekst og arbeidsmarkeder vist klart svakere trender i Sverige, noe som gir tillit til at inflasjonen vil stabilisere seg på målet.
Motsatt vei
Norges Bank tok et skritt i motsatt retning på møtet i mai, og pekte på en ytterligere forsinkelse i rentekutt til tross for at inflasjonen har overrasket på nedsiden. Banken fremhever risikoen for vedvarende inflasjonspress som følge av høy lønnsvekst og svak krone. Forventninger om utsatte rentekutt fra store sentralbanker i utlandet tilsier dermed at Norges Bank, i motsetning til Riksbanken, vil trå varsomt med å kutte styringsrenten.
Det er vanskelig for en liten åpen økonomi å avvike for mye fra de store sentralbankenes politikk. Men argumentet for å ha egen sentralbank, egen pengepolitikk og egen valuta er nettopp å kunne styre landets økonomi ut fra egne forutsetninger. Riksbankens og Norges Banks store utfordring fremover vil trolig ligge i balansen av hvor uavhengig man egentlig tør å være.
