«Payment-in-Kind» (PIK) er en nedbetalingsmetode belånte selskaper kan svi seg på. Metoden går ut på at rentebetalinger på lån fra kredittfond kan droppes mot at beløpet heller legges til det totale lånebeløpet.

På den gode siden gjør PIK at selskaper med stram likviditet kan skaffe seg pusterom ved at de kapitalen kan prioriteres til mer hastende formål. Samtidig forverrer det de underliggende problemene, for størrelsen på totalgjelden bare øker. Prisen for selskapene er et enda større lån som på et eller annet punkt ikke bare skal håndteres, men også betjenes. 

Dermed er PIK en gjeldsbetjeningsstrategi som kan vare i det evige.

Økt bruk av PIK kan signalisere at stadig flere selskaper kjemper for å holde seg flytende, og at det er tøffere tider i finansverdenen. Økning i PIK-bruken er akkurat det som skjer.

Risikoen øker også for kredittfondene som gir lånene når PIK-metoden brukes. Det kommer av at PIK rapporteres som fondets inntekter i kvartalet de gjøres, men de faktiske betalingene mottas ikke før enten lånet refinansieres eller modnes.

I tillegg er fondene forpliktet til å betale 90 prosent av inntektene sine til investorene, uavhengig av hvorvidt inntektene er faktiske pengebetalinger eller PIK. Dermed øker risikoen for likviditetsskvis for kredittfondene.

PIK-inntektene øker

Kredittratingselskapet Moody's holder oversikt over utlånene til de børsnoterte private kredittfondene i USA. 

Ifølge Moody's estimater stammet 7,4 prosent av inntektene til de private kredittfondene i andre kvartal fra PIK, melder Financial Times. Det er en jevn stigning fra under 5 prosent ved starten av 2021.

Spesielt ser Moody's en økning i bruken av PIK blant selskapene som ble belånt til randen av sine private equity-eiere, etter de ble kjøpt opp mens det var lave renter under pandemien.

Bank of Americas estimater er enda høyere, på 9 prosent. I tillegg viser deres tall at 17 prosent av lånene kredittfondene utsteder gir mottakeren mulighet til å gjøre opp rentebetalingene ved å legge de til lånebeløpet.

Økt bruk av PIK er imidlertid ikke alltid et sykdomstegn for stressnivået innen finans. Det finnes også fond som tilbyr PIK-løsninger til selskaper med god økonomi for at pengene heller kan gå til investeringer. Det er likevel krevende for investorer å vite når PIX gis for å støtte et selskap i krise, eller støtte dets ambisjoner.

Det er timingen på når PIK blir en del av lånet som avgjør, skriver FT. Når muligheten for PIK er bakt inn i lånet fra start er det lite som tyder på økt risiko knyttet til lånet.

Hvor høyt må tidevannet stige?

Som Warren Buffet sa, ser man hvem som svømmer nakne når tidevannet synker. Nå venter nakensvømmerne med de store lånene på at tidevannet igjen skal stige og at rentene skal synke.

At Federal Reserve gjorde et kraftig rentekutt i september var velkomment for mange av de tungt forgjeldede selskapene, men spørsmålet er om kuttet, samt forventningene om ytterligere kutt i fremtiden, er nok til å redde selskapene.

Siden nullrentene under pandemien har de steget til over fem prosent. Det har gitt helt andre forutsetninger for de belånte selskapene som må se at kontantbeholdningene forsvinne i det sorte hullet av rentebetalinger.

Det er usikkert hvor mange rentekutt som vil komme, men ingen tror at renten på nytt skal ned til null. De som eventuelt skulle hevde det vil høste rare blikk for spådommen.

Og der ligger mye av usikkerheten. De en gang gunstige lånene med nullrenter, som PE-selskapene brukte til å finansiere oppkjøp, fortjener nå beskrivelser med langt dunklere adjektiver. Samtidig reiser spørsmålet seg om hvor lavt renten må gå for at trykket på selskapene skal bli levelig.