«Kebabnorsk er ikke godt nok», sa Hans Geelmuyden, og rabalderet var i gang. Påfølgende debatt skapte røre og endte med at både LO og IKEA snudde ryggen til Geelmuyden Kiese (GK).

Geelmuyden krøp til korset og kunne fortelle at han hadde funnet sin redningskvinne. Høsten 2020 tok han et kurs i mangfoldsledelse i regi av selskapet Seema og Loveleen Brenna.

Nå er Brenna ute med sin tiende bok. Boken er skrevet på engelsk og den går visstnok sin seiersgang på Amazon, uten at vi har ferske salgstall.

En maktfaktor

Den norske mangfoldsmafiaen begynner å få reell makt. Isabelle Kristine Ringnes kan torpedere Det norske selskap på Dagsnytt 18 om hun føler for det, og samtidig høste viktig PR for sitt selskap, Equality Check. Heidi Aven og hennes She Invest er blitt en mektig nettverksbygger i norsk næringsliv. Det samme må sies om Loveleen Rihel Brenna, som har utviklet en egen ISO-sertifisering for mangfold og har holdt flere foredrag enn noen andre.

De tre representerer de tre viktigste tingene vi kan drive med i spørsmålet om mangfold: Bevisstgjøring, bevisstgjøring og bevisstgjøring.

De tre representerer også et stort paradoks. Debatten styres ikke av rullestolbrukere, tidligere straffedømte, autister, folk med cerebral parese eller blinde. Den domineres av en klikk med ressurspersoner som har gått på de samme konferansene og lest de samme bøkene.

Mangfoldsdebatten er, paradoksalt nok, litt lite mangfoldig.

Moral og metode

Seema er en metode. Boken er en solid introduksjon til denne metoden. Bokens tittel forteller om den grunnleggende metaforen som Brenna legger til grunn. Hundene og påfuglen. Hvis vi tolker det riktig: En organisasjon med lite mangfold består av bikkjer. Sjefen i flokken finner ut at de skal øke mangfoldet for å øke konkurransekraften. Påfuglen blir hentet inn, men skaper mer trøbbel enn vekst, fordi den enorme fjærdrakten hele tiden er i veien. Den river ned bilder fra veggene og PC’er fra bordene. For å overleve i dette arbeidsmiljøet må påfuglen samle fjærene og gjøre halen så liten som mulig. Men det som gjorde påfuglen spesiell er nå borte. Sjefen er skuffet. Resultatene ble ikke som ventet.

Er du sjefen som tvinger påfuglen til å passe inn, eller er du lederen som ser påfuglens potensial og muligheter? Vær en leder, oppfordrer Brenna.

Selv om boken er preget av mye metode, så er det også en god del moral. Pekefingeren kommer stadig opp. Ledere må, ledere skal, ledere bør.

Og selvfølgelig finnes det ifølge boken kun undersøkelser som viser at mangfold lønner seg. De gir bedre avkastning og høyere omsetning, ifølge alt fra McKinsey til Boston Consulting Group.

Finnes det virkelig ingen settinger hvor et homogent team med utviklere kan ha sine fordeler?

Vi er ikke et sekund i tvil om at Loveleen Rihel Brenna har levert et imponerende håndverk som er sentralt ikke bare i det norske arbeidet for mangfold og likebehandling, men også bærer en stemme internasjonalt.

Men den fremvoksende mangfoldsmafiaen trenger også motstemmer.

Like muligheter for alle er målet. Men hva om middelet er en metode som får alle til å tenke likere? Har vi da lykkes?