Asnières-sur-Seine, en travel og tett befolket forstad til Paris, har helt siden slutten av 1800-tallet huset hjemmet til Louis Vuitton-familien. Hit, langs Seinens bredder, kom også tømmeret til de etter hvert så kjente koffertene deres flytende. Her ble koffertfabrikken bygget opp. Og her ligger i dag selve nervesenteret til hele Louis Vuitton-systemet, nå en del av luksuskonsernet LVMH med 77.000 ansatte og en omsetning på over 150 milliarder kroner.

Den litt sure, men akk så hjemmekoselige, lukten av peis slår imot oss i det vi stiger over dørstokken til det tre etasjers høye mursteinshuset. Vel inne i den lune varme stuen, som frem til 1984 huset veske- og koffertpionerens familie, føles det som om knoppene på det grønne jugendstilinteriøret er i ferd med å springe ut rett foran øynene på oss. Aldri har vi opplevd Art Nouveau så prangende og intenst som her. Man kan bare forestille seg hvilken våghals Louis Vuittons sønn George må ha vært da han banket igjennom dette dristige stilprosjektet tidlig på 1890-tallet, lenge før stilarten slo igjennom ellers i Europa, og mens den ennå ble fordømt på det sterkeste i de kondisjonerte franske kretser. Kunst og håndverk har alltid gått hånd-i-hånd i Louis Vuitton-familien. Pater familias var selv tett på kunstnere som Édouard Manet og Claude Monet, på samme måte som hans etterfølgere i dag samarbeider nært med kunstnere som Stephen Sprouse og Takashi Murakami. Hele tiden har de ligget i forkant av trendene, eller rettere sagt: Hele tiden har de skapt dem.Rundt oss i stuen er det pyntet med møbler fra forrige århundreskifte, tilsynelatende møysommelig samlet gjennom familiens mange eventyrlige reiser verden over. Som avlastningsbord for teserviset i sølv er det brukt en gammel Louis Vuitton-koffert med striper, beviselig fra tiden da piratkopiering var et nytt fenomen. Det var nemlig for å hindre plagiering at reiseutstyrsprodusenten allerede i 1896 fant på å male på det velkjente monogrammet, som i dag - ironisk nok - er verdens mest kopierte merkevare. Og dette til tross for at selskapet så tidlig som i 1905, året da Norge ikke hadde kommet lenger enn at vi rev oss løs fra Sverige, registrerte det som sitt eget varemerke. Veggene, som opp gjennom årene har vært vitne til de mest fantastiske middagsselskaper, formelig oser av historie. Vi skal ikke gå inn på alle berømthetene som har gjestet stuen før oss, men de siste inkluderer husets egen stjernedesigner Marc Jacobs samt filmregissøren og skuespilleren Sofia Coppola, som sier hun hentet inspirasjon til sin veskekolleksjon nettopp her. Vi er derfor i celebert selskap når vi blir invitert som special guest på teselskap hjemme hos Louis Vuitton.

Louis Vuitton

Vil du ha samme iPod-case som Karl Lagerfeld? Maken høyttalerveske som Sofia Coppola? En unik skoveske til Manolo Blahnik-skoene dine? En spesialsydd koffert for bursdagskaken til din kjære? Eller et individuelt designet reiseetui til din høyt elskede badeand? Slik en skotsk milliardær for noen år siden punget ut tusenlapper på tusenlapper for å få?Da er Asnières stedet. Under mottoet "alt er mulig" lages nemlig spesialbestillinger fra kunder over hele verden på Louis Vuittons tradisjonsrike fabrikk.Vel, ikke riktig alt. Kriteriet er at det skal brukes i reiseøyemed og kunne bæres av to personer.De ansatte hevet derfor øyebrynene betraktelig da en kunde for noen år siden ba om å få laget en spesialtilpasset Louis Vuitton begravelseskiste. Da kunden etter hvert forsto problemet med det, skal han ha vært lynrask med å vri om på argumentasjonen: Kisten skulle brukes til å seile inn i livet etter døden. Selv om Vuitton ikke gav etter for hans misunnelsesverdige retorikk, er det hvert år cirka 600 kunder som får ønskene sine oppfylt i Asnières.De rikes nisseverksted, blir det kalt. Vi kan skimte det gjennom de blomstrete blyglassene i stuen, selvfølgelig de også i jugendstil, som angivelig ble bygget for at Louis Vuitton selv skulle kunne følge med på at arbeiderne i fabrikken hans virkelig gjorde jobben sin. Etter at vi har fortært den rykende varme teen og noen engelske kjeks foran den irrgrønne knitrende peisen, ber vi derfor om å få ta en runde i den myteomspunne fabrikken. I snart 150 år har den spesiallaget vesker og kofferter for alt fra vannpiper og senger til et portabelt alter for en fransk prest som skulle misjonere i Afrika.Fabrikken, eller verkstedet som vi helst burde ha kalt den på norsk, siden Vuitton-familien insisterer på å kalle den workshop - og ikke factory, ble i sin tid bygget etter inspirasjon fra Gustave Eiffel. Selv om fabrikken gjennomgikk et totalt oppussingsprosjekt for bare noen få år siden, hvor den blant annet ble utstyrt med airconditioning og moderne ergonomisk belysning, gjenstår fortsatt det gamle fundamentet. De gamle murveggene er bevart, og stålbjelkene i taket levner liten tvil om at det nettopp var Eiffeltårnet som på den tiden var det store forbildet. Lukten av nysaget treverk vitner om at de gamle håndverkstradisjonene her lever i beste velgående. Verdens reneste fabrikk? I alle fall kan det ikke være mange fabrikker som slår denne på renslighet og orden. Knapt et sagspon er å se, selv om vi befinner oss på første arbeidsstasjon hvor de spesialbestilte koffertene skjæres til og snekres sammen. Nøyaktig hva denne skal brukes til, eller hvem som skal ha den, er strengt konfidensielt. Det eneste den søte guiden vår kan si er at treverket som brukes her er en blanding av poppel, som har en vannavstøtende egenskap, og okoume, et hardt og solid afrikansk treslag.Neste arbeidsstasjon er derfor langt mer spennende, til tross for den høye luftfuktigheten. Her ligger nemlig lageret av lær og skinn som skal brukes til alle spesialproduktene, og som det er strengt forbudt å røre.- Hvis en bitteliten mygg biter kua, blir skinnet ødelagt og må skjæres vekk, forklarer vår guide på skinnlageret. Han viser oss hvordan skinnene sirlig er sortert etter farge og dyr. - Naturfarget geitelær, litt mørkere geitelær, rødfarget, blåfarget, grønnfarget. Slik fortsetter han meter etter meter etter meter. - Ku, struts, alligator og krokodille. Og her er lageret med skinn og lær tilhørende vesker og kofferter vi har solgt i tidligere år. Skulle det bli noen skader på dem, må vi også være i stand til å reparere dem, forteller han ivrig.Skinneksperten bedyrer at Louis Vuitton bare bruker det aller beste skinnet. - Det byr på endel utfordringer, spesielt nå som eksotisk lær blir stadig mer populært. Gamle pytonslanger har ofte veldig ødelagt skinn. Likevel trenger vi gamle pytonslanger til store vesker. Det er virkelig et stort problem. Hvordan finne en pytonslange med fint skinn gammel nok til å dekke en kjempestor veske? spør han retorisk. Nærmere den virkelige betydningen av ordet luksusproblem kommer han neppe.- Spesielt etter orkanen Kathrina var det et stort problem å få tak i nok skinn. Da var det knapt alligatorskinn å oppdrive, og vi måtte roe ned produksjonen, sier han. Et spesialdesignet reiseetui til den høyt elskede badeanden. En høyt avansert tine for bursdagskaken til kjæresten. Et bærbart kontor i et unikt eksemplar. Sophia Coppolas egendesignede veske for høyttalerne sine. Hos Louis Vuittons nisseverksted i Asnières oppfylles de fleste ønsker for reisebagasjen.Selv om omgivelsene er moderne, er hele arbeidsprosessen i fabrikken - som her involverer mellom 200 og 250 medarbeidere - tuftet på gamle tradisjoner. Riktignok ble et team av konsulenter fra McKinsey hyret inn for noen år siden for å effektivisere produksjonen, noe som førte til at tidsbruken pr. produserte enhet ble mindre og andelen "skrotet" skinn gikk betraktelig ned, men fortsatt utføres alle arbeidsoppgavene for hånd. Slik de også blir i de elleve andre franske fabrikkene, samt i de to spanske og den amerikanske fabrikken. Den karakteristiske vanntette kanvasen blir sirlig skåret ved hjelp av menneskehender slik at mønsteret passer perfekt med rammen på kofferten eller vesken. Kanvasen blir så limt på koffertene for hånd, før en av de ansatte spikrer den fast i kantene. Alle sømmer blir så på neste arbeidsstasjon påført for hånd med dobbel tråd. Deretter følger arbeidsstasjoner for knapper, for glidelås, for spenner, personlige monogrammer og så videre. Siste stoppested for veskene gjennom fabrikken er kvalitetskontrollen, som er målt til fire minutter. Her sprøytes det blant annet inn luft for å fjerne det som måtte være igjen av støvfnugg i vesken eller kofferten.På museet i Asnières finnes en unik samling av gamle reiseeffekter og bilder som gir et godt inntrykk av tidligere tiders virksomhet.Museet i Asnières er siste og morsomste høydepunkt. Det ligger i annen etasje i huset som gamle Louis Vuitton fikk bygget. Det skjedde etter at han i mange måneder hadde vandret til fots fra fattige kår i Jura-fjellene til Paris, hvor han slo seg opp som koffertmaker. Den unike klassereisen han selv opplevde, kan ikke gjenfortelles gjennom en slik museumsutstilling, men produktene han lagde gir en pekepinn.I huset i Asnières, hvor han også døde, finnes derfor en unik samling av historiske reiseeffekter som knapt noe annet museum kan matche. Her finner vi blant annet noen av de første koffertene og veskene han produserte og solgte til kunder fra hele verden. Her står den bærbare safen til prinsen av Thailand som hans sønn i 1924 fikk bygget inn i en Louis Vuitton-koffert. Garderoben til en amerikansk skuespillerinne fra 1920-tallet, komplett med hårbørste, luktevann og speil, står her. Førstehjelpsgjenstander fra noen av de første sykebilene som ble transport i Louis Vuitton-koffertene finnes her, og så mye mye mer som vitner om hvordan familien greide å bygge opp Frankrikes mest suksessrike merkevare noensinne.Selv blir vi stående lenge foran de keramiske flisene fra Vuitton-familiens kjøkken - og plutselig går det opp for oss hvor gamle Louis' sønn George må ha hentet inspirasjon til monogram-mønsteret sitt. På kjøkkenflisene kjenner vi igjen de karakteristiske blomstene med fire kronblader både i og utenfor en sirkel, som en gang for lenge siden ble malt på veskene for å hindre piratkopiering, og som i dag går igjen på all verdens vesker, akkompagnert av initialene LV.- Ja, det er mange som mener han må ha hentet inspirasjonen sin herfra, nikker guiden. - Andre teorier går ut på at han har hentet gamle gotiske impulser fra middelalderen, mens atter andre igjen mener de geometriske formene appellerer til den japanske kulturen.