Etter snart fire år med Donald Trump som president, har ideen om de-globalisering og et mer innadvendt Amerika blitt en del av den nye normalen. Trump har ført en aggressiv handelskrig mot Kina, flørtet med tanken om å gjøre det samme mot EU, og trukket USA ut av Parisavtalen. Trump har splittet og provosert, kanskje mer enn noen annen amerikansk president opp igjennom tidene.
Det er ikke sikkert at Joe Biden vil klare å snu om på alt dette. Biden har riktignok signalisert at han vil innlemme USA i Parisavtalen snarest mulig, og han er tydelig på at han ønsker samarbeid, ikke splittelse, med EU.
Samtidig er USA i den verste krisen på flere tiår. For bare et halvt år siden var landet preget av store demonstrasjoner og opptøyer. I det siste har dette gjentatt seg, men med en helt annen del av befolkningen i sentrum av kulissene. De gjentatte opptøyene har først og fremst røtter i utenforskap og ulikhet.
Coronaviruset herjer fortsatt. I januar har antall døde tidvis oversteget 4.000 personer pr. dag. Og selv om økonomien nå tar seg opp, mottar fortsatt 20 millioner amerikanere ledighetstrygd, ti ganger så høyt som for ett år siden. Det demper muligheten for at Biden får tid til å gjøre mye med USAs globale økonomiske politikk.
Det er heller ikke sikkert at Biden bør reversere alle endringene i utenrikspolitikken under Trump. Ta globaliseringen, som utvilsomt blir viktig fremover. USA har siden 2. verdenskrig vært en aktiv forkjemper for lavere tollbarrierer og økonomisk liberalisme. Tanken er at et land kan spesialisere seg, selge varene det er relativt kompetent til å produsere på det åpne markedet, og samtidig nyte godt av lave importpriser. Kaken blir større og samfunnet kan kompensere de som eventuelt taper på det.
Denne idylliske tanken om frihandel er neppe realistisk. Dani Rodrik, økonomiprofessor på Harvard, har et mer nyansert syn på om videre globalisering egentlig lønner seg. Rodrik erkjenner at nettogevinsten av handel sannsynligvis er positiv, men mener at man også må hensynta hvor mye rikdom som omfordeles. Rodrik, som har regnet på dette for USAs del, finner at for hver dollar i nettogevinst, har 50 dollar blitt omfordelt mellom ulike innenlandske grupper.
Det store misforholdet gjør at det stilles ekstreme krav til institusjonene som skal sørge for kompensasjon og omskolering. I USA, der et flertall av republikanere mener at de økonomisk svakstilte har seg selv og takke, har man ikke bare feilet med å hjelpe taperne, man har heller ikke hatt til hensikt å støtte dem.
Sannsynligvis vil ikke Biden reversere alle Trumps forsøk på de-globalisering. Konflikten med Kina vil trolig fortsette. Biden må først rydde opp i eget hus, forstå hva som førte til oppslutningen om Trump, og deretter adressere dette. Problemet er sammensatt, men mer liberalisme er neppe svaret.
