Gjestekommentar
Skatt er ikke bare en kostnad i seg selv, det koster etter hvert betydelige beløp å overholde sine forpliktelser med å rapportere skatt, og skal man søke rådgivning for å optimalisere sin skatt, koster også det betydelige beløp. Videre kan det oppstå betydelige kostnader om man må forsvare et standpunkt man har tatt ved rapportering av skatt – for eksempel i kjølvannet av et bokettersyn, der standpunktet blir utfordret. Gjøres det feil på skatteområdet, risikerer en tilleggsskatt, som er ytterligere fordyrende.
Skattereglene er etter hvert blitt svært kompliserte, og de fleste selskaper er fra tid til annen avhengig av å kjøpe bistand for å forstå regelverket. Slik bistand er kostbar, og kostnadene er bare i begrenset grad fradragsberettigede i den skattepliktige inntekt, noe som gjør skatten enda mer belastende.
En opplagt kostnad
Etter skattelovens hovedregel om fradrag, gis det «fradrag for kostnad som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt.» Rådgiverbistand til skatt er opplagt en kostnad, men den relaterer seg ikke direkte til å erverve, vedlikeholde og sikre en skattepliktig inntekt. Inntekten er der allerede – og skatten er kun en konsekvens av den. Dette betyr at det i alminnelighet ikke er fradragsrett for kostnader til bistand knyttet til skatt, det er således dyrere å få advokatråd knyttet til skatt enn til for eksempel en husleiekontrakt.
Ingen regler uten unntak. I den såkalte Total-dommen (HR-2005-1726-A) gikk Høyesterett opp en grense, der noen kostnader til skattebistand ble fastsatt fradragsberettiget, og noen ikke.
Høyesterett la til grunn at det skal være fradragsrett for all den bistand som er nødvendig for å levere en skattemelding og annen pålagt rapportering. I denne sammenheng påpeker Høyesterett at skattyter «har en straffesanksjonert plikt til å fremskaffe regnskapsmessig og annet nødvendig grunnlag for beregningen av skatt av dets virksomhet. Uriktige eller ufullstendige opplysninger kan medføre ileggelse av tilleggsskatt. Det er derfor ikke mulig å drive virksomhet uten i større eller mindre grad å pådra seg utgifter i forbindelse med ligningen. De er knyttet til den inntektsbringende virksomhet som sådan.»
Basert på hva som sies om plikt og straffesanksjoner, må en legge til grunn at bistand ved bokettersyn og kontroller faller i samme kategori – og gir fradragsrett.
Basert på den «raushet» Høyesterett her utviste, skulle en tro at andre kostnader som relaterer seg til skattepliktig, inntektsskapende aktivitet – så som kostnader til bistand ved klagebehandling og rettslige prosesser på skatterettens område – ville bli behandlet likt, altså være fradragsberettiget. Dette skjedde ikke. Høyesterett respekterte langvarig forvaltningspraksis, i noen grad stadfestet av underrettspraksis, og konkluderte «at fordi skatt ikke er en fradragsberettiget utgift, er heller ikke utgifter til å bestride ligningen det».
Høyesterett holder det til en viss grad åpent om kostnader ved skatteplanlegging skal være fradragsberettiget.
Er dette rimelig?
Oppsummert: kostnader en person eller et selskap har til skattebistand er kun opplagt fradragsberettiget så langt det dreier seg om lovpålagte rapporteringsoppgaver. Bistand ved bokettersyn og kontroll antas å falle i samme kategori, mens bistand til en klageprosess eller sak for domstolene like klart ikke er fradragsberettiget. Skattebistand til for eksempel skatteplanlegging er utrolig nok rettslig uavklart, selv om etaten sikkert vil hevde at det ikke er fradragsrett for slike kostnader.
Så er spørsmålet; er dette rimelig? Ledelsen i ethvert foretak har plikt til å påse at virksomheten er optimalt drevet, og leverer størst mulig overskudd, etter skatt. Dess større nettoresultat en virksomhet har, dess større evne til å utvikle seg og sikre sin eksistens. Skatteloven av 1911 ble erstattet av nåværende skattelov, uten at det var hensikten å gjøre endringer i selve regelverket (utover å strukturere de forskjellige bestemmelser bedre og oppdatere språket). 1911-loven uttrykte klart at «driftsomkostninger» skulle komme til fradrag.
Kostnader til skatteråd, herunder lovlig skatteplanlegging, er etter mine begreper en driftskostnad og bør komme til fradrag i skattepliktig inntekt. I dagens komplekse skatteunivers er alle virksomheter av en viss størrelse avhengig av å kjøpe rådgivning fra tid til annen – disse kostandene påføres til «inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse», som det het i 1911-loven – og er opplagt driftskostnader. Virksomheter må fra tid til annen ta en fot i bakken og vurdere om den er optimalt og forsvarlig drevet, enten det gjelder en orientering om gjeldende rett eller skatteplanlegging for ikke å betale mer skatt enn nødvendig.
Mitt forsiktige råd til alle skattytere er etter dette å utfordre skatteetaten på dette området, og til lovgiver – gjør det klart i loven at også kostnader til skattebistand er fradragsberettiget.
