Debattinnlegg: Marius Arion Nilsen, stortingsrepresentant for FrP
Hvorfor snakkes det ikke mer om vannkraft, den ubestridt beste kraftproduksjonsmetoden for Norge siden det grønne skiftet startet for over 100 år siden?
Istedenfor er det vind på land, havvind, hydrogen og andre energitemaer som dominerer, i kombinasjon med kravene om statsstøtte og virkemidler.
De siste par årene har det ikke manglet på advarsler om at kraftlandet Norge kan gå fra et kraftoverskudd til et underskudd i løpet av få år. Årsaken er en betydelig økning i kraftforbruk, blant annet som følge av omstilling til nye næringer, og politiske prioriteringer med elektrifisering. I dag er kraftforbruket i Norge på rundt 140 terrawattimer (TWh), mens produksjonen ligger rundt 155 TWh. Det gir oss et kraftoverskudd på omtrent 15 TWh, som i sin helhet er blitt eksportert de siste årene.
Miljødirektoratet mener det behøves hele 34 TWh mer innen 2030 for å nå de politisk vedtatte klimamålene, besluttet av de andre partiene. Altså en 22 prosents økning i kraftproduksjon bare for å kutte klimautslippene. Økt forbruk kommer i tillegg. Men denne regjeringen har i løpet av tre år gitt konsesjon til kun 0,3 TWh med ny kraftproduksjon!
Målene er i stor grad urealistiske, og Norge ligger ikke an til å nå de ambisiøse – alternativt utopiske – klimamålene, med de kostnadene dette kan medføre.
Mer kraftproduksjon er dog nødvendig, for kraftforbruket øker, bruksområdene for elektrisitet øker og industrien må tilrettelegges for økt produksjon. Det er i tiden å peke på utbygging av vindkraft, havvind og solkraft som løsningen. Gjerne i massive mengder, for det mangler ikke på planer for bruk av kraft.
På lang sikt mener Fremskrittspartiet at det er åpenbart at kjernekraft bør anses som en løsning for Norge
En betydelig utbygging av både vind og sol som monner vil være nærmest umulig å få til innen 2030. Vindkraft på land er heftet med store lokale konflikter, og vindkraft til havs er både meget kostbart og urealistisk før 2030. Selv ikke en massiv satsing på utbygging av solkraft vil dekke den forespeilede etterspørselen.
På lang sikt mener Fremskrittspartiet at det er åpenbart at kjernekraft bør anses som en løsning for Norge. På kort sikt derimot mener vi at løsningen er det den alltid har vært – vannkraft. Det moderne Norge er bygget med vannkraft, og potensialet er langt fra uttømt.
137 TWh (87 prosent) av kraften vi produserer i Norge kommer fra vannkraft. Ifølge Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er det teknisk-økonomisk potensialet for vannkraft i Norge 216 TWh, hvorav mye av dette allerede er bygget ut og en del er vernet. NVE har beregnet det resterende potensialet til cirka 23 TWh. Dette inkluderer både nye utbygginger, opprustninger og utvidelser, og det vesentligste av dette potensialet bør være forholdsvis ukontroversielt og mulig å iverksette.
En stor del av restpotensialet kommer fra småkraftverk, det vil si kraftverk med installert effekt under 10 megawatt (MW). NVE har beregnet dette til 8 TWh, mens Småkraftforeninga har anslått det til hele 13,4 TWh, noe som gjør det totale potensialet enda større.
FrP har flere ganger foreslått for Stortinget at kraftselskaper skal ha mulighet til å søke om utbygging av vannkraft i vernede vassdrag hvor de har identifisert at man kan øke produksjonen av kraft uten at det går på særlig bekostning av natur- og miljøhensyn. Hittil har dette falt for døve ører for de andre partiene. Samtidig har de vesentlig mindre reservasjoner mot å sprenge fjelltopper for å bygge vindkraft.
Norge styrer mot et mindre kraftoverskudd, og næringslivet stiller seg undrende til om det er nok kraft for fremtidige satsinger, samtidig som strømregningen øker.
Men diskusjonen om ny satsing på det som har virket i 100 år og gitt oss stabil og rimelig, ren energi lar vente på seg.
Gårsdagens løsning er også morgendagens løsning!
Marius Arion Nilsen (FrP)
Stortingsrepresentant
