«How hard can it be?»
Uttrykket benyttes ofte for å beskrive problemstillinger med forholdsvis opplagte løsninger som den ansvarlige for problemstillingen har til gode å se. Uttrykket er relevant når norsk energipolitikk skal karakteriseres.
Som følge av sterkt økende etterspørsel etter utslippsfri energi, er Norges normalt positive kraftbalanse i ferd med å bli negativ. Dette vil få betydelige negative priskonsekvenser for husholdninger og næringsliv.
En annen konsekvens er at oppfyllelsen av Norges forpliktelser i Paris-avtalen er i ferd med å utsettes og utvannes.
En tredje konsekvens er at overgangen til et grønnere næringsliv er satt på vent fordi tilgangen på utslippsfri energi er sterkt begrenset. Et eksempel er nettselskapene Elvia og Lede, som betjener sentrale deler av Østlandet og får strøm fra Statnetts overføringsnett. Begge selskaper kunngjorde nylig at nye kunder må vente til 2035 før mer energi blir tilgjengelig. Resultatet er naturligvis at «grønne» industriprosjekter ikke realiseres eller at de flytter utenlands.
Norges årlige energiproduksjon fra vann- og vindkraft er rundt 154 TWh, og står på stedet hvil. Ved opprustning av eksisterende vannkraftverk regner Statkraft med et potensial på 6–8 TWh, som det vil ta lang tid å realisere. Myndighetene har også en målsetting om å i 2030 ha installert solkraft med en årsproduksjon på 8 TWh. Uten betydelig nettoppgradering, samt betydelige støtteordninger, er denne målsettingen fullstendig urealistisk.
For å klare dette, erkjennes at man vil trenge bidrag fra alle typer utslippsfrie energikilder; vannkraft, sol, vind, og kjernekraft
Hvordan havnet energistormakten Norge i dette uføret? Har vi ikke et Energidepartement og et energidirektorat, NVE, som har som oppgave å utvikle landets energiforsyning i takt med samfunnsutviklingen? Det er grunn til å spørre hvilken rolle disse helt sentrale premissgiverne for norsk energipolitikk har hatt i den langsiktige planleggingen av Norges energiforsyning.
I lys av denne akutte situasjonen har imidlertid våre energipolitiske myndigheter definert havvind, og spesielt flytende havvind, som den mest aktuelle fremtidige energiproduksjonsformen. Både bunnfast og flytende havvind tar imidlertid lang tid å realisere, og er meget langt fra å være kostnadsmessig konkurransedyktig.
Norge har altså malt seg inn i et energipolitisk hjørne landet snarest må komme ut av. Energipolitikken må endres drastisk, og baseres på realistiske teknologier og vesentlig strammere tidsrammer.
Nok en gang viser vårt naboland vei. Sveriges regjering la i vår frem sin energipolitiske proposisjon hvor målsettingene for det svenske energisystemet de kommende tiårene beskrives. Det slås fast at «Sveriges konkurransekraft og velferd bygger på tilgang til fossilfri energi til konkurransedyktige priser».
Den svenske regjeringen foreslår å øke landets årlige energiproduksjon fra dagens omkring 135 TWh til 300 TWh i 2045. For å klare dette, erkjennes at man vil trenge bidrag fra alle typer utslippsfrie energikilder; vannkraft, sol, vind, og kjernekraft. På kjernekraftområdet planlegger man å øke effekten i eksisterende kraftverk, samt å bygge nye.
Det interne svenske overføringsnettet skal også utvikles, og i denne sammenhengen leverte regjeringen en proposisjon som tar for seg forenkling av prosessene for å komme raskere frem til byggetillatelser for nye overføringslinjer.
Fremdriften i dette programmet skal sikres gjennom vurdering av planer og fremdriftsstatus hvert femte år. Opposisjonen har tatt vel imot regjeringens planer, men mener de i det kortsiktige perspektivet er for lite ambisiøse. Den har derfor foreslått å lovfeste etablering av minst 30 TWh ny energiproduksjon innen 2030.
Kontrasten til Norges planer for utvikling av landets energiforsyning taler for seg selv – «how hard can it be?»
Thore Eilertsen
Sivilingeniør/MBA
