Korrupsjonsrisiko i fornybarnæringen

Gjestekommentar: Generalsekretær Guro Slettemark i Transparency International Norge

Verden satser stort på fornybar energi for å redde klimaet, noe som krever både enorme investeringer og en sterk vilje til å investere. Dette er positivt for industrien, men hvilke risikoer står den overfor? Korrupsjonsrisiko har fått lite oppmerksomhet i samfunnsdebatten, til tross for at det er en betydelig trussel. Et økende antall norske selskaper er involvert i fornybar energi, ofte i korrupsjonsutsatte markeder. Offentlige subsidier, kapitalintensive investeringer, lisensiering, råvaretilgang og raske omstillinger er alle faktorer som skaper en “perfekt storm” av korrupsjonsrisiko.

Guro Slettemark er generalsekretær i Transparency International Norge, en ideell non-profit medlemsforening som står i spissen for kampen mot korrupsjon og arbeider for større åpenhet. Slettemark har tidligere vært medlem i Oljefondets Etikkråd og er utdannet jurist. Foto: Thomas Brun/NTB

Særlig råvaretilgangen er problematisk. Mineraler som silisium, litium, kobber, kobolt og nikkel er avgjørende for produksjonen av solcellepaneler, elektriske kjøretøy og vindturbiner. Ifølge Transparency International er utvinningen av disse ressursene blant de mest korrupsjonsutsatte sektorene, og etterspørselen forventes å øke dramatisk frem mot 2040.

Det er viktig å stille spørsmål ved hvor disse mineralene kommer fra, og hvilke etiske utfordringer som følger med. I tillegg krever fornybar energi store landområder for utvinning og installasjoner som vindparker og solcelleanlegg. I mange land er eiendomsregistreringen uklar, noe som øker risikoen for korrupsjon ved erverv av land.

Eksempler fra Transparency Internationals rapport Addressing land corruption for climate justice viser hvordan selskaper i Danmark har forfalsket data for å sikre byggetillatelser til vindparker, mens det i Colombia rapporteres om krav om bestikkelser. I Norge har det vært stilt spørsmål ved om fornybarselskapenes løfter om økonomisk kompensasjon går vel langt når kommunestyrene skal avgi uttalelser om konsesjon for vindkraft.

Unngå korrupsjonsfeller

For å unngå korrupsjon må bedrifter forstå og kartlegge risikoen i markedet de opererer i. Som alle vet, behøves det (minst) to parter for å gjennomføre en korrupsjonshandling – både en part som tilbyr eller gir en utilbørlig fordel, og en part som krever eller mottar.

Et antikorrupsjonsprogram må behandle begge situasjoner og ikke se bort ifra at virksomheten selv kan bli utsatt for press til å betale bestikkelser eller andre fordelsoverføringer. Risikofaktorer må analyseres gjennom hele prosjektets levetid, og selskaper bør samarbeide med relevante sivilsamfunnsorganisasjoner og andre aktører i markedet. Et velfungerende antikorrupsjonsprogram og jevnlig oppdatering og opplæring gir grobunn for en sterk etikk-kultur, og kommuniserer hvilken adferd som forventes på områder med høy risiko.

Fornybarselskapet Scatec har i sin bærekraftrapport for 2023 identifisert tre hovedrisikoområder: utfordrende forretningsmiljøer, store investeringer og utstrakt interaksjon med myndigheter. Som tiltak har de valgt å fokusere på åpenhet, globale allianser og opplæring.

Nytt regelverk om bærekraftrapportering

Åpenhetsloven fra 2022 fokuserer på menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i leverandørkjeder, men adresserer ikke korrupsjonsrisiko direkte. Nå er imidlertid EUs bærekraftdirektiv (CSRD) på vei, som utvider rapporteringsplikten til også å omfatte styringsmessige forhold som representerer den viktige “G” (Governance) i ESG-rapporteringen.

Det er positivt at vi får et regelverk som ser sammenhengen, og i Transparency International sier vi ofte at uten “G” blir det heller ikke noen “E” og “S”. Konkret stiller direktivet og de ulike standardene som er vedtatt krav til at virksomheten har rutiner for å forebygge og avdekke korrupsjon og bestikkelser. I tillegg stilles det krav om at virksomheten redegjør for hvordan den beskytter varslere.

Mange virksomheter rapporterer allerede på disse temaene, og har sine antikorrupsjonsprogrammer og varslingskanaler åpent tilgjengelig på sine nettsider. En nyvinning i regelverket er at virksomheten også skal rapportere på sitt politiske engasjement og sin lobbyvirksomhet.

Direktivet er en del av EUs “grønne giv” og FNs bærekraftmål, og vil trolig bidra til økt bevissthet rundt antikorrupsjon i virksomhetene. Med felles standarder for rapportering blir det lettere å måle innsatsen for en bærekraftig utvikling, noe som kan sikre at både statlig og privat kapital kanaliseres til selskaper som tar bærekraft på alvor.