Stater har det rettslige ansvaret for å oppfylle menneskerettighetene og arbeide for Parisavtalens temperaturmål. Men for at dette skal skje i praksis, må også selskaper bidra. Flere selskaper merker et økt press fra lovgiver og domstolene, nylig gjennom et søksmål mot oljeselskapet Shell og nye regler fra EU.

Åpenhetsloven pålegger allerede større virksomheter som hører hjemme i Norge – omtrent 9.000 – å utføre aktsomhetsvurderinger av hvordan deres virksomhet bidrar til negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.

Åpenhetsloven evalueres nå i Norge, og et av spørsmålene er hvordan EUs nye aktsomhetsdirektiv skal gjennomføres i Norge. Dette ble vedtatt sommeren 2024. Direktivet pålegger de største europeiske selskapene et ansvar for menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, samt klima og miljø.

Omtrent 100 norske selskaper, mange innen olje og gass, vil omfattes av det nye EU-direktivet. Disse selskapene vil blant annet måtte vedta og gjennomføre en klimaomstillingsplan i tråd med målet om å begrense global oppvarming til 1,5°C og å oppnå klimanøytralitet i EU innen 2050. Direktivet krever derfor at selskapene setter seg absolutte reduksjonsmål for alle kategorier av klimagassutslipp de har, der det er relevant.

Klimasøksmål mot selskaper øker

Selskaper blir også i økende grad bragt inn for domstolene. Særlig kjent er saken mot oljeselskapet Shell, anlagt av den nederlandske miljøorganisasjonen Milieudefensie, med støtte fra 17.000 mennesker.

Tingretten i Haag avsa i mai 2021 en kjennelse som påla selskapet å kutte 45 prosent av alle sine utslipp innen 2030. Det banebrytende var at dette også inkluderte såkalte forbrenningsutslipp – utslipp fra forbrenningen av oljen og gassen som Shell solgte.

Shell anket dommen, og i november 2024 kom avgjørelsen fra ankedomstolen i Haag.

Shell vant saken. Retten mente at Shell har en ulovfestet aktsomhetsplikt til å redusere sine utslipp for å beskytte menneskerettighetene i tråd med vitenskapen. Men det var ikke vitenskapelig grunnlag for å pålegge selskapet et konkret mål om å kutte forbrenningsutslipp.

Samtidig har mange merket seg at retten uttalte at planlagte investeringer i nye olje- og gassprosjekter kan bryte Shells aktsomhetsplikt. Seieren kan derfor bli dyrekjøpt for Shell, og åpne døren for andre søksmål. I mellomtiden er det ikke klart om denne dommen vil bli anket til Høyesterett i Nederland.

Over halvparten av søksmålene bidrar til å beskytte klimaet

London School of Economics (LSE) utgir årlige rapporter med en global gjennomgang av klimasøksmål. Verden over har vi så langt sett over 2.500 klimasøksmål. Over halvparten av sakene som ble behandlet har hatt et utfall som bidrar til å beskytte klimaet, for eksempel ved at en stat må vedta strengere klimapolitikk, eller at en tillatelse til et forurensende prosjekt blir kjent ugyldig.

En forskergruppe fra LSE publiserte nylig en studie i Nature som analyserte hvordan klimasøksmål påvirker selskapers verdi. Studien viser at aksjeverdien til verdens største olje- og gassprodusenter synker med opptil 0,5 prosent når et søksmål varsles, og med 1,5 prosent dersom selskapet taper saken. 

Verdifallet kan være midlertidig, men forfatterne tror effekten er større enn det de klarer å attribuere. Derfor mener de at klimasøksmål utgjør en finansiell risiko som bør tas på alvor. Denne kan øke fremover, i tråd med rettsutviklingen.

Bærekraftig konkurransekraft?

For å nå Parisavtalens mål og ivareta menneskerettighetene må også selskaper bidra. Samtidig er det avgjørende at europeiske selskaper opprettholder sin globale konkurransekraft.

EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen har vært en pådriver for EUs grønne omstilling, blant annet EUs aktsomhetsdirektiv. Hun starter nå sin andre periode i et nytt geopolitisk landskap, der kritikken om at USA innoverer, Kina (re)produserer, mens Europa bare regulerer, har fått ny kraft med gjenvalget av Trump, og Draghi-rapporten om europeisk konkurransekraft.

Kritikere mener regulering av europeiske selskapers handlingsrom har gått for langt. Draghi-rapporten understreket samtidig at den grønne omstillingen er en mulighet for innovasjon, og at Europas kjerneverdier, som menneskerettighetene, alltid skal ivaretas.

Bærekraftig konkurransekraft: EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen vil arbeide med å slå sammen EUs bærekraftdirektiv, taksonomiforordning og aktsomhetsdirektiv. Det kan bli en krevende oppgave, mener artikkelforfatteren. Foto: Denes Erdos/AP/NTB

Dette dannet bakteppet for at von der Leyen i november 2024 uttalte at EU-kommisjonen vil arbeide for å slå sammen tre reguleringer om næringslivets ansvar for klima, miljø og menneskerettigheter: EUs bærekraftdirektiv, taksonomiforordning og aktsomhetsdirektiv. Ideen er å redusere ressurskrevende dobbeltrapportering, harmonisere og klargjøre reglene, samtidig som reguleringens gode innhold bevares fullt ut. Målet er en bærekraftig konkurransekraft.

Dette høres ideelt ut, men veien dit kan bli vanskelig. Forhandlingene om regelsettene var lange og dramatiske, og det er kun et halvt år siden aktsomhetsdirektivet ble vedtatt. Å gjenåpne disse forhandlingene risikerer å åpne Pandoras eske.

To råd fremover

Hvordan skal selskaper navigere i dette landskapet, der rettsutviklingen går i et forrykende tempo? To ting kan og bør gjøres i Norge.

For det første bør myndighetene arbeide videre med evalueringen av åpenhetsloven i lys av aktsomhetsdirektivet. Snarere enn å vente på utfallet av eventuelle nye forhandlinger, bør norske myndigheter gjennomføre innholdet i EU-direktivene i norsk lov, og utnytte nasjonalt handlingsrom til å harmonisere regler, skape klarhet og unngå unødvendig dobbeltrapportering. Målet bør være en god nasjonal regulering som sikrer bærekraftig og menneskerettsbasert konkurransekraft.

For det andre bør selskapene selv ta ansvar for å begrense risikoen for søksmål eller domfellelse for brudd på aktsomhetsplikter og menneskerettighetene, i lys av kravet til å ha en klimaomstillingsplan i tråd med 1,5 gradersmålet. FNs klimapanel advarer om at dagens planlagte og godkjente fossile infrastruktur alene kan overskride karbonbudsjettet som Parisavtalen tillater. Er det da aktsomt å investere i nye olje- og gassutbygginger?

I Norge har svaret så langt vært at kutt i vår produksjon ikke vil ha noen klimaeffekt, fordi andre land vil øke sin produksjon tilsvarende for å fylle gapet i markedet. Men i en sak om konsekvensutredning av forbrenningsutslipp har Oslo tingrett vært kritisk til at norske myndigheter ikke systematisk vurderer og evaluerer motstemmer til denne teorien om perfekt markedssubstitusjon. 

På sin side uttalte ankedomstolen i Haag i Shell-saken at vurderingene av markedet må skille mellom å stanse salg fra eksisterende felt, og å ikke tillate nye prosjekter. For utvinningstillatelser som gis i Norge i dag vil produksjon først starte i 2044, hvis man legger historiske tall fra Menon Economics til grunn. Da er det kun seks år til verden skal ha netto null utslipp, og markedet vil måtte se annerledes ut.

Å ikke ta rettsutviklingen og klimavitenskapen på alvor utgjør allerede en risiko, også for norske olje- og gasselskaper. Denne vil kunne øke i takt med klimaendringene, og med at EU vrir seg mot en satsing på bærekraftig konkurransekraft.