Norge har knapt hatt en så heftig og aggressiv skattedebatt som vi har hatt i år.
Det meste har dreiet seg om formuesskatten og eierskatten generelt, noe som ikke er så rart når eierskatten (formuesskatt, utbytteskatt og selskapsskatt) er doblet på et par år med Gahr Støre-regjeringen.
Venstresiden skjønner ikke at det blir så mye skatt for eiere og entreprenører fordi aksjeeierne må betale en høy utbytteskatt (37,8 prosent) for å få penger ut av selskapene de har aksjer i.
Og næringslivet generelt forstår lite av at eierne av møbelprodusenten Slettvoll i Stranda kommune på Vestlandet må betale formuesskatt, mens eierne av Ekornes nærmest på den andre siden av fjorden, med kinesiske eiere, ikke betaler formuesskatt.
Norske bedriftseiere reagerer, med rette, på at norske eiere blir skattediskriminert.
Men alt dreier seg ikke om skatt. Som vi viser i dette nummer av Kapital, har norske eiere grunn til å klage over en rekke forhold som gjør livet surt eller surere for tiden.
Lønns- og kostnadsnivået er krevende, og det er selvfølgelig også sykelønnsordningen hvor syke får full lønn fra første dag. Intet annet land har det, og regjeringen, NHO og LO har i mange uker i høst forhandlet om den såkalte samarbeidsavtalen om et inkluderende arbeidsliv som skal få sykefraværet ned. Foreløbig uten synlige resultater.
Arbeidslivet er også lite fleksibelt, noe som har ført til at yrkesgrupper som arbeider spesielt mye, nærmest blir kriminalisert. Som for eksempel advokater og advokatfullmektiger i de største advokatfirmaene.
Stemningen er blitt så dårlig mange steder at en del flytter ut (exit), og vi ser at halvparten av verdiene til Norges rikeste (på 400-listen) helt eller delvis styres fra utlandet.
Mange viser nå motstand mot den veien Norge ser ut til å være på. Produktivitetsveksten avtar. Vi mister konkurransekraft og vet ikke helt hvordan vi skal takle det.
Det minner om et lite opprør vi ser rundt om i landet. En kapitalflukt.
