Valgseieren til Donald Trump var overraskende solid. Til tross for en krevende personlighet er det lett å konkludere med at han traff bra på sine fanesaker og har indikert stor vilje til å gjennomføre reelle politiske endringer. Den solide valgseieren gir således et klart mandat fra velgerne om å sette i gang reformer. Disse reformene handler i stor grad om å effektivisere og minimere statens virksomhet og inngripen både i næringslivet og i folks hverdagsliv. De nøkkelpersonene som så langt har blitt offentliggjort i Donald Trumps administrasjon, viser at dette er personer med klare synspunkter og en klar agenda. Teslaeieren Elon Musk er den klart mest profilerte, men også valget av vaksinekritikeren Robert Kennedy jr. som helseminister er et kraftig signal om at det vil komme tydelige endringer.

Stikkord: Dereguleringer 

Ja, for dereguleringer er en kjernestrategi for Donald Trump-regimet. Det grunnleggende synet er at reguleringer tar bort personlig frihet og hindrer vekst og initiativ. I tillegg går det bort mye ressurser både på statlig nivå og på selskapsnivå på reguleringer, rapportering og overvåkning. Her har byråkratiet i EU blitt trukket frem som et eksempel på hvor ille det kan gå. Deregulering og effektivisering av offentlig sektor henger derfor nøye sammen. Færre skal rett og slett jobbe i offentlig sektor. I et stramt amerikansk arbeidsmarked kan dette dessuten tilføre arbeidskraft til privat sektor. Nedskaleringen av offentlig sektor skal videre legge til rette for de signaliserte skattelettelsene. Hele tankegangen rundt reformene av statsapparatet minner om et forsøk på å restrukturere et selskap: Erkjenn problemene – og gå hardt til verks. Slik sett var hele valgkampen fra Donald Trumps side et forsøk på å peke på hindringene dagens organisering av staten skaper for vekst og innovasjon, samt peke på hvilke tiltak som må gjennomføres for å bedre dagens situasjon betydelig.

Utenrikspolitikken skal endres etter “America First”-tankegangen. Dette betyr økte tollsatser og restriksjoner på import inn til USA. Utover at dette vil gi inntekter til den amerikanske stat, vil også de varslede restriksjonene skyte fart på den allerede pågående deglobaliseringen i verdensøkonomien. Oppbyggingen av produksjonskapasitet for høyteknologiske produkter i USA er godt i gang, og vil trolig bre om seg også til andre områder. På det sikkerhetsmessige området vil USA nå kreve at resten av NATO-landene stiller opp for å dra sin andel av lasset. Dette kommer etter en periode over flere tiår der USA frivillig har tatt en uforholdsmessig andel av ansvaret. Dette er ikke urimelig, og de store europeiske landene virker å ha innsett dette alvoret, ikke minst med tanke på krigen i Ukraina og den pågående hybridkrigen Europa har med Russland.

Så hvorfor stiger aksjer på dette? 

Det er primært amerikanske aksjer som har steget, mens børsutviklingen i resten av verden har vært mer sidelengs. For finansmarkedet er mange av de planlagte tiltakene positive. For det første vil skatteletter for bedriftene umiddelbart øke bedriftenes inntjeningsevne. Dette øker forventningene til inntjeningen fremover og forsvarer en høyere prising. Færre reguleringer vil gi lavere kostnader til rapportering og samtidig også øke bedriftenes evne, og trolig også vilje, til å innovere og videreutvikle sin virksomhet. Dette er positivt og forsvarer også en høyere prising av aksjer. For rentemarkedets del betinges utfallet av at de lovede skattekuttene skal følges opp med et kutt i offentlige utgifter. Derfor så vi en viss oppgang i de lange rentene før valget, men disse har nå falt tilbake igjen.

Hva er så nedsiden? Det åpenbart negative er risikoen for at Donald Trump mister kontrollen over statsapparatet i forsøket på reform. Dette kan skape destabilitet og politisk kaos. Politisk risiko er ugunstig for finansmarkedene, siden den ikke nødvendigvis er normalfordelt rundt et gitt utfall. Videre er det også knyttet langsiktig risiko til de geopolitiske effektene av Donald Trumps handelspolitikk. Inntil videre bryr ikke finansmarkedene seg nevneverdig om noen av disse risikoene.

På mange måter kan hans inntreden nå minne om situasjonen fra slutten av 1970-tallet, der man la bak seg en periode med høy inflasjon og en sterk politisk tro på reguleringer. Dette skapte stor misnøye i befolkningen og resulterte i den etter hvert kjente høyrebølgen på 1980-tallet. Med Thatcher og Reagan i front kom en periode med kraftige dereguleringer og frislipp av næringslivet. Dette resulterte først i kortsiktig økonomisk uro, men la til rette for 20 år med god underliggende økonomisk vekst og innovasjon. Mange av dagens teknologigiganter ble dannet i denne bølgen. Trolig ser nå investorer for seg noe av den samme dynamikken. Det er fortsatt for tidlig til å dra denne parallellen, men likhetstrekkene er åpenbare.

Hva betyr dette for oss i Europa?

Selv om det økonomiske utgangspunktet for Europa er langt svakere enn for USA, er de grunnleggende problemene de samme: Overregulering og lav reell produktivitetsvekst hindrer økonomisk vekst. I tillegg har Europa demografien mot seg med svært lave fødselstall. Derfor er behovet for tiltak kanskje større her hjemme. Med bakgrunn i dette ser vi, i likhet med USA, også konturene av et gryende grasrotopprør i flere store europeiske land, tilsvarende det som bragte Donald Trump til makten i USA. Dette kan bety at en ny høyrebølge med påfølgende dereguleringer og skatteletter også kan komme til Europa. Behovet for reformer her er tross alt langt større enn i USA.