Over tid har dagligvarebransjen gått fra å ha begrenset medieinteresse til å bli veldig politisert. Dette henger sammen med sterk konsolidering på kjedesiden.
Konsolidering har skapt rike kjøpmenn og entreprenører. Det har provosert journalister og politikere som hevder at konkurransen er lavere i dagligvarebransjen enn i andre bransjer det er naturlig å sammenligne seg med.
Det er feil!
Lønnsomheten i dagligvarehandelen er ikke høy, den er lav. Konfeksjon, elektro og hvitevarer har normale lønnsomhetstall som ligger to til tre ganger høyere. Dagligvarekjedene omsetter imidlertid for store beløp. Derfor blir de som lykkes gjerne rike selv om lønnsomheten er lav. Mister du styringen, som svenske ICA gjorde i Norge for et antall år siden, kan tapene bli tilsvarende store. ICA tapte anslagsvis 3 milliarder kroner på sine investeringer i Norge. Tyske Lidl trakk seg ut nesten før de kom i gang med 300 millioner kroner i netto tap.
I Norge er marginene i snitt litt lavere enn resten av Norden. Det er ikke på kjedesiden de store påslagene kommer; de kommer på råvarer og produksjon, altså lenger bak i verdikjeden. 75–80 prosent av kostnadene påløper før varene havner i butikken.
Det blir så godt som umulig for internasjonale kjeder å komme inn i Norge, og det blir trange kår for innenlands nykommere
Konkurransetilsynet hevder at prisjegere både kan drive priser opp og ned, mest opp – fordi de bidrar til «for mye informasjon» om konkurrentenes priser. Det er en påstand som åpenbart ikke har støtte i økonomisk teori. Normalt anses åpenhet som en betingelse for best mulig konkurranse. Konkurransetilsynet er av motsatt oppfatning. Hvor har Konkurransetilsynet det fra? Det er ikke mer enn en luftig påstand uten faglig eller teoretisk støtte. Konkurransetilsynets tese om at «for mye informasjon» kan svekke konkurransen, er utviklet av Konkurransetilsynets byråkrater, og vil åpenbart ikke stå seg over tid.
Satt på spissen er det tre leverandører av dagligvarer: Gilde, Tine og Orkla. Handelspolitikk «tvinger» kjedene til å handle nasjonalt. Det har mange konsekvenser, men den viktigste er at vi får en fastlåst struktur med et fåtall dominerende aktører både i kjede- og leverandørleddet, skjermet av høye tollmurer. Det blir så godt som umulig for internasjonale kjeder å komme inn i Norge, og det blir trange kår for innenlands nykommere.
I stedet for å rette siktet mot politikk generelt og handelspolitikk spesielt, har to regjeringer på rad rettet kritikken mot dagligvarekjedene. Økonomisk sett er det litt pussig at politikerne gyver løs på den delen av verdikjeden som står for 20–25 prosent av prisen på mat, mens størstedelen av prisbildet stort sett neglisjeres.
Marginene, uansett hvordan du måler dem, er forbausende like mellom land og dagligvarekjeder i Skandinavia. Bruttofortjenesten ligger mellom 20 og 25 prosent. Det er på linje med franske Carrefour og amerikanske Wal-Mart, som er verdensledende aktører i bransjen.
De store formuene skapes ikke av høye marginer, men av store volumer.
Geir Myklebust
Arbeidende styreleder i Balanza Gruppen
Reidar Molthe
Partner i Effecto Consulting og tidligere utgiver av Dagligvarehandelen
