Hun har makt til å endre din hverdag

Guri Rørtveit vokste opp i bydelen Nordnes i Bergen, omgitt av fjord og fjell, i en blokkleilighet sammen med sine foreldre og to søsken.

– Jeg var ganske flink på skolen og begynte på medisinstudiet rett etter videregående. Det var nok litt fordi medisin var en mer kjent studieretning for en familie så godt som uten akademikere.

Rørtveits foreldre kom nemlig fra små kår i Rogaland, nærmere bestemt den lille bygda Skjoldastraumen utenfor Haugesund. Hennes far arbeidet seg opp som sjømann via styrmannsskole til høyere skipperskole, og endte som inspektør på Sjømannsskolen i Bergen. Moren var hjelpepleier.

– Mor tok hjelpepleierutdannelse da jeg gikk på barneskolen, noe som var imponerende med tanke på at hun kun hadde syvårig skolegang og måtte ta mange tilleggseksamener. Hun mestret det med glans, noe som sier mye om henne og om kompetansen samfunnet har gått glipp av i mange år ved å holde kvinner borte fra arbeidslivet. For mine foreldre var det veldig viktig at vi tre barna fikk høyere utdannelse.

Rørtveits søster ble sykepleier, og hennes bror ble lege. Sammen forsket legesøsknene blant annet på brennkoppepidemien i Norge tidlig på 2000-tallet.

Rørtveit begynte først å studere i Bergen, men fortsatte i Trondheim. Hun bodde også åtte måneder i Levanger og nesten tre år i Vesterålen i forbindelse med turnustjeneste, og et år i USA som postdoktor ved UCSF i San Francisco.

– Da var familien med, og barna våre på ti og tolv år lærte seg engelsk i løpet av oppholdet. Det var en sterk og god erfaring for oss som familie.

I dag er barna 29 og 31 år gamle; datteren er sivilingeniør og sønnen sykepleier som holder på med intensivsykepleie-utdannelse.

– Jeg var en litt lat student

Guri Rørtveits reise fra en enkel blokkleilighet i Bergen, med foreldre uten akademisk bakgrunn, til å lede Norges største kunnskapsinstitusjon, Folkehelseinstituttet, er et vitnesbyrd om betydningen av høyere utdannelse. Men var sjefsstolen i FHI et mål for den dedikerte bergenseren?

– Det var aldri en målrettet vei. Under studietiden tenkte jeg at forskning kunne være interessant, men jeg var en litt lat student.

– Kan man være lat på medisinstudiet?

– Man kan være lat innen visse rammer. Jeg fulgte en strategi der jeg ikke presset meg mer enn nødvendig. Jeg var også journalist i studentavisen og hadde andre interesser. Forskning virket alltid spennende, men etter turnus og andre erfaringer flyttet vi til Bergen, hvor jeg ikke kjente forskningsmiljøet.

Rørtveit ble likevel plukket opp av det allmennmedisinske forskningsmiljøet i byen mens hun jobbet på Bergen legevakt, og fikk tilbud om å jobbe 50 prosent som bydelslege og 50 prosent med forskning.

– Jeg startet et forskningsprosjekt om urininkontinens og fødsler hos kvinner, som dokumenterte økt risiko for inkontinens ved vaginal fødsel og beskyttelse ved keisersnitt – selv om det finnes andre gode grunner til ikke å bruke keisersnitt. Prosjektet fikk gode resultater og stor interesse, noe som førte til et postdoc-stipend og utenlandsstipend fra Forskningsrådet, slik at jeg kunne tilbringe et år i USA, forteller Rørtveit.

Forskningstalent

Da hun kom tilbake, fikk hun jobb som førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, og forespørsel om å etablere og bygge opp en allmennmedisinsk forskningsenhet, finansiert over statsbudsjettet, med tilsvarende enheter i Oslo, Trondheim og Tromsø.

– Selv om jeg følte oppgaven var over min kompetanse, stolte jeg på min tidligere veileder som hadde tro på meg. Enheten ble veldig vellykket, og vi vokste fra én til ti–tolv ansatte. Etter ni år der hadde vi fått igjennom flere doktorgradskandidater og bygget opp et solid forskningsmiljø.

Da Rørtveit var på et to måneders forskningsopphold i Toronto, ble hun oppfordret til å søke på jobben som instituttleder for Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen.

– Etter å ha rådført meg med kjente bestemte jeg meg for å prøve, selv om jobben innebar å gå fra å lede 12 ansatte til 250, med et mye større budsjett og ansvar. Dette var i 2016, og selv om det var konkurranse om stillingen, fikk jeg den.

Rørtveit trivdes svært godt i rollen, og fortsatte med forskning ved siden av, hovedsakelig innen infeksjonssykdommer i primærhelsetjenesten.

– Jeg ledet et stort, nasjonalt infrastrukturprosjekt som fikk 65 millioner kroner gjennom Forskningsrådet i 2018, noe jeg håndterte ved siden av jobben som instituttleder. Jeg hadde mye å gjøre, men da hadde ungene flyttet ut.

Skulle bli i akademia

– Hvordan fikk du sjefsrollen i FHI?

– Jeg hadde ikke tenkt meg inn i den rollen. Jeg hadde planlagt å være ved Universitetet i Bergen, hvor jeg trivdes veldig godt, resten av mitt yrkesliv. Universitetssystemet gir mange muligheter til utvikling innen forskning, ledelse og undervisning. Jeg ble spurt om jeg kunne være interessert i stillingen, og da ble jeg nysgjerrig på hvilken innretning man ønsket på stillingen og hvorfor de mente jeg kunne passe.

Rørtveit tror hennes kompetanse innen forskning, bruk av registre og erfaring fra kommunehelsetjeneste var viktig for rollen.

– Få har denne kombinasjonen, så jeg måtte vurdere det nøye. Jeg liker nye utfordringer, og med mitt samfunnsengasjement og lidenskap for folkehelsen var det en unik sjanse. Det var nå eller aldri. Som fastlege har jeg jobbet med enkeltpasienter i mange år ved siden av forskningen, noe jeg har likt veldig godt. Men å få jobbe med helse i et samfunnsperspektiv er drømmejobben.

Brenner for primærhelsetjenesten

Og Rørtveits brennende engasjement for primærhelsetjenesten blir med videre.

– Å engasjere seg for primærhelsetjenesten er å engasjere seg for hele helsetjenesten og hele verdikjeden av tjenester i samfunnet, slik at hele helsesystemet vårt fungerer. Primærhelsetjenesten er der folk kommer når de først blir syke eller har et symptom, som hos fastlegen eller på legevakten. Det er viktig at denne tjenesten er godt utbygd, kompetent og oppleves som trygg for befolkningen, fordi 90 prosent av henvendelsene blir ferdigbehandlet hos fastlegen. Det er grunnfjellet vårt. Hvis fastlegene henviser litt mer til sykehusene, kan sykehusene bli overbelastet.

I 2014 ledet Rørtveit en arbeidsgruppe i en nasjonal strategiprosess for helse- og omsorgstjenesten, med 100 involverte fra hele landet som satte primærhelsetjenesten på kartet.

– Som medlem av HelseOmsorg21-rådet ser jeg fremgang, spesielt innen forskning og kunnskapsgrunnlag. Samtidig har ikke fastlegeordningen fått nok oppmerksomhet. Fastlegekrisen som startet før pandemien, kunne vært unngått med mer fokus på denne delen av helsetjenesten.

– Private aktører forstyrrer kontinuiteten

Rørtveit refererer også til Samhandlingsreformen som ble innført i 2012, og som skulle føre til flere fastleger fordi flere oppgaver skulle håndteres i kommunehelsetjenesten. Dette ble ikke gjennomført, og systemet begynte å knele mer og mer, forteller hun.

–Det er over tid innført flere oppgaver og mer rapporteringsansvar, noe som har ført til mye papirarbeid. Et eksempel er fraværsordningen for videregående skoleelever, som har ført til mye ekstraarbeid. Selv om det er viktig å redusere fraværet i videregående skoler, har dette belastet fastlegene betydelig.

Det siste halvannet året har Rørtveit jobbet som fastlegevikar for en kollega, og sett hvor arbeidskrevende de digitale henvendelsene er.

– Av og til bærer det preg av en chattefunksjon med fastlegen, noe som ikke alltid er en effektiv samhandlingsform. Det er utfordrende fordi terskelen for å henvende seg er veldig lav, noe som er bra, men det kan bli for mye. For å være litt spissformulert: Før ville folk kanskje tatt en Paracet og sett om det gikk over, men nå spør de fastlegen om det er greit.

– Er løsningen å ta i bruk private aktører for slike henvendelser?

– Nei, private aktører er ikke en avlastning. Når private aktører tar over de såkalt enkle henvendelsene, gir det ofte ytterligere kompleksitet i systemet. Det er hensiktsmessig at fastlegen tar seg av alle henvendelser. Private aktører som tar deler av oppgavene forstyrrer kontinuiteten i behandlingen. For eksempel, hvis en pasient får en resept fra Dr. Dropin for en urinveisinfeksjon, men ikke blir bedre, og fastlegen ikke vet hva slags medisin som ble gitt, oppstår det et brudd i kjeden som krever tid og ressurser å rette opp. I stedet bør vi styrke fastlegeordningen, som er vårt hovedsystem. Det sikrer kontinuitet og helhetlig oversikt over pasientene.

– Jeg har ikke privat helseforsikring

– Hvis du var statsminister, hva ville du endret på først?

– Jeg ville nok gjort det helseministeren gjør; se aktivt på hva som kan hindre et todelt helsevesen med høy grad av forsikringsaktivitet. Mange har forsikringer gjennom jobb eller private ordninger. Det viser at folk ikke stoler på å få den hjelpen de trenger fra det offentlige helsevesenet. Dette på tross av at de aller fleste som er i kontakt med helsevesenet er fornøyde. Det er viktig å sørge for at folk fortsatt føler seg trygge på det offentlige systemet. Jeg har ikke privat helseforsikring selv, men mange skaffer seg det på grunn av bekymring for lange ventetider i det offentlige.

– Hva ville du gjort for å endre oppfatningen av det offentlige helsevesenet?

– Jeg tror oppfatningen hos folk flest er at vi har et godt helsesystem, men ventetidene er for lange for mange sykehusbehandlinger. En del av løsningen er å sørge for at sykehusene får konsentrere seg om de riktige tingene. Sykehusene får for mange henvisninger og tar imot flere pasienter enn ønskelig og nødvendig, og som kanskje ikke trenger sykehusbehandling. Det henger sammen med at primærhelsetjenesten er overbelastet. Jeg har snakket med flere leger, både avtalespesialister og i sykehus, som opplever dette. Befolkningen må lære å stole mer på egen vurdering. Mange trenger ikke å kontakte helsetjenesten for en forkjølelse eller hodepine. Vi har dokumentert at ungdommer som oppsøker lege for fraværsattest får en unødvendig økning i forskrivning av antibiotika.

Rørtveit er klar på at unødvendig kontakt med helsetjenesten kan føre til overbehandling og overdiagnostikk.

Vil satse på forebygging

– Hvis jeg var statsminister, ville jeg også fokusert på forebygging.

FHI-sjefen peker på en betraktelig økning i gjennomsnittlig forventet levealder: nesten åtte år for menn og fire år for kvinner de siste 30 årene. Å vite hva som skal til for å opprettholde god helse, også i høy alder, er viktig fremover, mener hun.

– Vi som samfunn må legge til rette for dette, og det er et tverrsektoralt ansvar, for eksempel ved å tilby tilgang til naturområder, gjøre sunn mat rimeligere enn sukkerholdige alternativer, og begrense tilgjengeligheten av tobakk og alkohol. Noen av disse tiltakene kan være utfordrende å implementere, ettersom resultatene først vil vise seg langt frem i tid, ikke i løpet av en fireårsperiode – men Folkehelseinstituttet må tenke langsiktig.

Rørtveit påpeker at vaksiner også er en viktig del av strategien for å holde folk friske lenger.

– Hvis pneumokokkvaksinen, en vaksine mot lungebetennelse, for de over 65 år blir en del av vaksinasjonsprogrammet for voksne, kan vi forhindre mye sykdom blant eldre. De bruker helsetjenesten mest, og derfor må vi gjøre alt vi kan for å holde dem friske, og unngå unødvendig sykdom. Forebygging handler om å holde folk ute av helsevesenet så mye som mulig, mens vi samtidig sikrer et godt tilbud til de som trenger det. Målet er å holde folk på lavest mulig nivå av helsetjenester og ikke sende for mange videre til høyere instanser.

De største globale helsetruslene

Fra et globalt perspektiv er det litt andre mørke skyer som truer i horisonten.

– Klimaendringer er en stor og umiddelbar trussel. Vi har ikke mye tid til å håndtere dette, og det vil få store helsekonsekvenser. For det første vil vi få flyktningstrømmer fra områder der det blir vanskelig å dyrke mat og for varmt å leve. I tillegg vil sykdommer som tradisjonelt har vært lenger sør, nærme seg oss. Dette vil føre til mer uro. De fattigste i befolkningen vil være mest utsatt. Klimaendringer vil skape mye sosial uro, og er et stort problem vi burde ha begynt å håndtere tidligere. Nå er det helt avhengig av internasjonal og politisk besluttsomhet.

Den andre store trusselen er ifølge Rørtveit antimikrobiell resistens (AMR).

– Dette er et alvorlig problem, særlig sør i Europa og i helsetjenesten. Det handler ikke bare om at antibiotika ikke virker for mindre plager som halsbetennelse, men om at antibiotika er essensielt i behandlingen av alvorlige tilstander som kreft. For eksempel må man ha antibiotika tilgjengelig for kreftoperasjoner for å håndtere infeksjoner. Hvis antimikrobiell resistens utvikler seg videre, vil dette kunne påvirke mange typer operasjoner, for eksempel innsettelse av hofteproteser. Antimikrobiell resistens utvikler seg langsomt, og det er lett å overse før problemene blir akutte, på samme måte som med klimaendringer. Jeg er veldig opptatt av disse store, globale truslene.

– Hva hjelper det om alle fastleger i Norge strammer inn på utskriving av antibiotika?

– Norge har egentlig et ganske lite antibiotikaresistensproblem sammenlignet med mange andre steder. Problemet er globalt. Hvis alle leger i Europa fulgte vårt eksempel, ville vi antagelig redusert problemet. I Sør-Europa er omtrent 70 prosent av infeksjonene på sykehus eller sykehjem forårsaket av resistente mikrober. Av disse kan 50 prosent forebygges med gode tiltak. Det er derfor fortsatt stort potensial i forebygging.

– Hvor mye innflytelse har FHI i Norge på sine kolleger, for eksempel i Sør-Europa?

– Vi har et tett samarbeid med de nordiske folkehelseinstituttene og deltar i europeiske nettverk hvor vi alle har en god forståelse av problemene. I tillegg er vi en del av et globalt nettverk. Folkehelseinstituttet har vært internasjonalt orientert i lang tid og vil fortsette å være det. Det er ekstremt viktig, spesielt for problemstillinger som dette, hvor samarbeid er avgjørende. Det er også viktig at politiske ledere er engasjerte, slik at vi kan få til nødvendige tiltak og at råd blir tatt på alvor. Når vi står overfor raske kriser som pandemier eller krig, kan det være lett å overskue langsiktige problemer som klimaendringer og antimikrobiell resistens. Men hvis vi ikke håndterer disse sakene i tide, vil de til slutt ha alvorlige konsekvenser for oss.

Lærdommer fra pandemien

I år har Folkehelseinstituttet lansert en ny strategi med tre innsatsområder: økt satsning på forskning og innovasjon, økt satsning på bruk av registrene, og å være sterke i kriser med god overvåkning og beredskap.

– Mener du Norge var godt nok forberedt i forkant av pandemien?

– Det var en varslet krise. Det var sikkert mye som kunne vært gjort bedre på forhånd, og vi skal lære av det som skjedde. Vi jobber mye med systemene rundt beredskap, med øvelser og overvåkningssystemer. Men vi klarte oss ganske bra i Norge.

– Hva ville du gjort annerledes?

– Jeg ville ikke gjort mye annerledes. Det viktigste er å være i forkant med forsknings- og kunnskapsberedskapen. Det er viktig med forskning på hvilke tiltak som er effektive og kostnadene de har. Det fikk vi ikke gjort nok under pandemien, fordi vi ikke var forskningsberedt nok. En genial ting Folkehelseinstituttet gjorde under pandemien, var å sette sammen data fra helseregistrene i et nytt beredskapsregister, som gav svar på viktige spørsmål raskt. Vi har lært av pandemien og må bruke den kompetansen og erfaringen til å være forberedt på neste krise.

– Tror du samfunnet vil stenge ned på samme måte igjen?

– Neste pandemi blir ikke lik den forrige. Svineinfluensapandemien i 2009 var annerledes, med milde symptomer, og eldre var relativt beskyttet. Coronaviruspandemien var helt ny for alle. Tiltakene må vurderes ut fra type infeksjon, kostnadene og de som skal beskyttes.

– Hoppe etter Wirkola

Gjennom pandemien sto en stødig Camilla Stoltenberg ved roret i FHI. Rørtveits tidligere sjef ved UiB, Per Bakke, uttalte at det å overta etter Camilla Stoltenberg er som å hoppe etter Wirkola, men om det er én som kan klare det hoppet, er det Rørtveit.

– Vi har noen fellestrekk, vi er begge leger og forskere, med mye erfaring innen epidemiologisk forskning. Det gir oss god bakgrunn for jobben. Men organisasjonen er annerledes nå med 300 nye medarbeidere fra Kreftregisteret, Norsk pasientregister, Kommunalt pasient- og brukerregister, og andre enheter. Camilla har gjort en fantastisk jobb, men jeg er ikke opptatt av å sammenligne. Jeg ser dette som en ny jobb med endel nye oppgaver som skal løses.

Den mye omtalte nedbemanningen i FHI ble gjennomført før Rørtveit begynte i stillingen.

– Nå kan vi bygge opp entusiasmen igjen. Jeg må få anerkjenne de som håndterte nedbemanningen. Det var knalltøft, men det ble gjort på beste måte gitt kravene som ble stilt. FHI er fortsatt et stort institutt med 1.300 medarbeidere. En viktig oppgave for meg er å få dette store konglomeratet til å bli en samlet organisasjon som jobber mot felles mål.

Siden Rørtveit kommer utenfra FHI, har hun brukt de første månedene på å bli kjent med organisasjonen.

– Jeg har deltatt på allmøter i ulike områder og ledermøter, hørt hva folk er opptatt av, bekymringer de har, og hva de ønsker å oppnå. Jeg har lært enormt mye og blitt enda mer imponert. Jeg kan skryte fordi jeg er så ny at jeg ikke har ære for det. Men folkene her er enormt flinke, engasjerte og kompetente. Det er et flott sted å jobbe, og jeg er glad for at jeg tok jobben.

– I Kapitals kåring av “Norges 100 mektigste kvinner” er du utpekt som Helse-Norges mektigste. Hvilket forhold har du til makt?

– Å kunne påvirke beslutninger i ønsket retning er en fantastisk mulighet. I denne rollen har jeg mye større innflytelse enn i min tidligere rolle. Tidligere hadde jeg innflytelse over beslutninger knyttet til medisinutdannelse, forskning og strategiske valg i den sammenhengen. Nå har jeg en bredere innflytelse, og det synes jeg er kjempespennende.

– Liker ikke revirtenkning

– Har du et ledermotto?

– Jeg er opptatt av å jobbe mot felles mål. Jeg liker ikke revirtenkning; i stedet fokuserer jeg på at Folkehelseinstituttet, som består av mange mennesker som jobber med forskjellige oppgaver, skal ha et felles mål om å forbedre folkehelsen. Det er viktig å finne den beste måten å oppnå dette på, uavhengig av hvem som gjør hva. Målet er å gjøre hverandre bedre. Forskningsmiljøene har rykte på seg for å være en gruppe som prøver å albue seg frem én og én. Min erfaring er at de som lykkes best, er de som samarbeider.

Rørtveit opplever at forskningsmiljøet ved FHI allerede er veldig samarbeidsorientert.

– Mitt fokus er å styrke og støtte det samarbeidet som allerede eksisterer.

– Hvilke forventninger har du til rollen som FHI-sjef?

– Foreløpig har jeg brukt mye tid på å bli kjent med organisasjonen, men nå begynner jeg å få flere ideer om hva vi kan oppnå. Jeg ønsker å fokusere på å samarbeide med andre etater for å forbedre folkehelsen. Vi står overfor store utfordringer. Når det gjelder klima, er vår rolle primært å legge frem et kunnskapsgrunnlag som synliggjør utfordringene, men vi kan ikke direkte påvirke klimaet. På den annen side kan vi bidra til å håndtere antimikrobiell resistens til en viss grad.

– Helt til sist, har du noen gode nyheter innen norsk folkehelse?

– For det første blir vi eldre, og vi er friskere som eldre. Vi vet at tiltak virker. Røykeloven fra 2004 er et godt eksempel; den førte til en kraftig reduksjon i antallet røykere, og effekten har vært varig.

Samtidig som røykeforekomsten stadig går ned, er den ifølge Rørtveit fortsatt relativt høy blant de lavest utdannede.

– Vi ser sosial ulikhet i helse, noe som betyr at risikofaktorene for sykdom er ulikt fordelt i forskjellige sosiale lag i befolkningen. Dette skyldes ikke bare at folk ikke tar de beste valgene, men også at det ikke alltid er lett å ta de riktige valgene. Det er lettere å ta sunne valg hvis man har økonomiske ressurser. Men forskning viser at høyere priser på alkohol, nikotin og sukkerholdige varer påvirker forbruket. Mindre tilgjengelighet og strengere promillegrenser har også en positiv effekt.