<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Konsekvenser av å gi uriktige opplysninger til forsikringsselskapet

En ny dom fra Høyesterett bidrar til klargjøring av vilkårene for at et forsikringsselskap kan påberope svikaktig opptreden fra sikrede, og derved avslå forsikringskravet, skriver senioradvokat Alexander Wiesner Barg i Ræder Bing advokatfirma.

Publisert 07:46 15. juni 2024
Oppdatert 07:55 15. juni 2024
Lesetid: 4 minutter
Artikkellengde er 949 ord
FORSIKRINGSSVINDEL: Dersom man tenner på sitt eget hus, for så å fremstille dette som hendelige uhell til sitt forsikringsselskap, er det nokså klart at sikrede «vet eller må forstå» at de uriktige opplysningene om hvordan skaden oppsto kan føre til en forsikringsutbetaling vedkommende ikke har krav på. Foto: Dreamstime.com

Gjestekommentar: Senioradvokat Alexander Wiesner Barg, Ræder Bing advokatfirma

Ifølge Finans Norge Forsikringsdrifts svindelrapport for 2023, avdekket forsikringsselskapene i fjor forsikringssvindel for svimlende 491 millioner kroner.

«Svik» i forsikringsoppgjør

Forsikringssvindel, eller «svik» som det heter i forsikringsavtaleloven, er litt forenklet sagt betegnelsen på en situasjon hvor en forsikringstaker eller sikret under en forsikringsavtale har gitt bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger til sitt forsikringsselskap, og derved kan oppnå en bedre forsikringsavtale eller en større utbetaling under forsikringen enn vedkommende har krav på. Mulige konsekvenser av såkalt «svik» er at forsikringsselskapet på nærmere vilkår både kan avslå sikredes erstatningskrav og si opp sikredes forsikringsavtaler.

Senioradvokat Alexander Wiesner Barg, Ræder Bing advokatfirma Foto: selskapet

Forsikringsavtaleloven oppstiller flere vilkår som må være oppfylt for at et forsikringsselskap skal kunne påberope svikaktig opptreden fra sikrede. For at bestemmelsen om svik ved erstatningsoppgjør i skadeforsikring skal komme til anvendelse, må sikrede bevisst ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger til forsikringsselskapet i forbindelse med skadeoppgjøret. Videre er det et vilkår at sikrede «vet eller må forstå» at de uriktige eller ufullstendige opplysningene kan føre til at sikrede får utbetalt en erstatning vedkommende ikke har krav på.

Dersom sikrede for eksempel tenner på sitt eget hus eller bevisst kræsjer bilen, for så å fremstille dette som hendelige uhell til sitt forsikringsselskap, er det nokså klart at sikrede «vet eller må forstå» at de uriktige opplysningene om hvordan skaden oppsto kan føre til en forsikringsutbetaling vedkommende ikke har krav på. 

I tilfeller hvor det er klart at det har oppstått et uforutsett forsikringstilfelle, men sikrede har gitt uriktige opplysninger om forhold ved gjenstanden som har blitt skadd, slik som alder eller tilstand på gjenstanden, er det ikke nødvendigvis alltid like opplagt om sikrede «vet eller må forstå» at de uriktige opplysningene kan ha betydning for forsikringsoppgjøret. 

Høyesterett har nylig avsagt en dom om temaet, som bidrar til å klargjøre hva som ligger i vilkåret om at sikrede «vet eller må forstå».

«Må forstå» at opplysningene kan ha betydning for forsikringsoppgjøret

Høyesteretts dom av 31. mai 2024 (HR-2024-989-A) gjaldt en brann i produksjonslokalene til en krabbeforedlingsfabrikk. Eiendomsselskapet som eide krabbeforedlingsfabrikken hadde tegnet forsikring i If. Sikrede ble bedt om å utarbeide tapsoppgaver over maskiner, inventar og løsøre, og fikk tilsendt et Excel-ark fra forsikringsselskapets takstmann, hvor «Alder» var en av kolonnene som skulle fylles ut. 

I den utfylte oppgaven som ble sendt til forsikringsselskapet, hadde sikredes representant på et betydelig antall gjenstander oppgitt en alder på ett år. If avslo etter hvert erstatningskravet på bakgrunn av at det var gitt uriktige opplysninger om blant annet alder på de tapte gjenstandene.

Sikrede var uenig i avslaget og tok saken til retten. Sikrede tapte i tingretten, men vant frem i lagmannsretten. Det ble lagt til grunn i lagmannsrettens avgjørelse at sikrede hadde gitt bevisst uriktige opplysninger til forsikringsselskapet ved å oppgi feil (lavere) alder på flere av de tapte gjenstandene. Det ble også vurdert som klart sannsynlig at dette ville medført en høyere erstatning. Flertallet i lagmannsretten mente derimot at vilkåret om at sikrede visste eller måtte forstå at de uriktige opplysningene kunne føre til en for høy erstatning, ikke var oppfylt.

If anket saken til Høyesterett, som besluttet å vurdere lagmannsrettens rettsanvendelse. Spørsmålet var hva som ligger i sviksbestemmelsens vilkår om at sikrede «må forstå» at de uriktige opplysningene kan medføre en for høy utbetaling under forsikringen.

Etter en pedagogisk gjennomgang og vurdering av relevante rettskilder, oppsummerer Høyesterett at:

«Det sikrede «må forstå», er at de bevisst uriktige eller ufullstendige opplysningene sannsynligvis vil føre til en for høy utbetaling dersom de legges til grunn for erstatningsoppgjøret. Kravet er oppfylt når en mulig uvitenhet fremstår som uforståelig ut fra en objektiv bedømmelse av de relevante konkrete omstendighetene. I alminnelighet kan det legges til grunn at dette er tilfellet når forsikringsforetaket har spurt om opplysningene i for eksempel skademeldings- eller tapsskjema.»

Høyesterett kom videre til at lagmannsrettens rettsanvendelse var feil. Høyesterett viser blant annet til at lagmannsretten i «må forstå»-vurderingen la opp til en veldig bred vurdering, hvor lagmannsretten blant annet trakk inn flere subjektive forhold hos sikrede. Videre ble det påpekt at det ikke var treffende av lagmannsretten å trekke inn at det ikke var «automatikk» i forsikringsvilkårene at aldersfradrag ville påvirket erstatningsutbetalingen, ettersom det er tilstrekkelig at de uriktige opplysningene «sannsynligvis» ville medført en for høy erstatningsutbetaling.

Det ble også påpekt av Høyesterett å være feil når lagmannsretten i sin vurdering trakk inn muligheten for at If kunne avdekket de uriktige opplysningene i et mulig etterfølgende møte, og at If ikke hadde konfrontert sikrede med spørsmål om opplysningene kunne være feil. Høyesterett påpeker at lagmannsretten ser ut til å overse at alternativet om «må forstå» utgjør et rettslig spørsmål «og ikke et tradisjonelt aktsomhets- eller rent bevisspørsmål».

På grunn av feilene ved rettsanvendelsen, ble lagmannsrettens dom opphevet.

Fornuftig regel

Etter min oppfatning så bygger Høyesteretts avgjørelse på en godt begrunnet og pragmatisk forståelse av sviksbestemmelsen, som gjør at det fremdeles er mulig for forsikringsselskapene å påberope svik, uten at de er nødt til å bevise hvilke tanker som gikk gjennom sikredes hode da de uriktige opplysningene ble gitt. Det er tilstrekkelig for å oppfylle kunnskapskravet at det ut fra en objektiv vurdering av de relevante forholdene fremstår uforståelig at sikrede kan ha vært uvitende om at de uriktige opplysningene sannsynligvis ville medføre en uberettiget høy erstatning. Hensynet til sikrede er på den annen side ivaretatt ved at det er en høy terskel for å anvende sviksbestemmelsen, noe Høyesterett selv påpeker.

Det er ellers verdt å merke seg at et dersom et forsikringsselskap skal kunne påberope svik hos sikrede, må sikrede ifølge forsikringsavtaleloven varsles om dette «uten ugrunnet opphold». Det er også krav til innholdet i en slik beskjed fra forsikringsselskapet. 

Det finnes flere eksempler i praksis fra Finansklagenemnda på at forsikringsselskaper har mistet retten til å påberope svik hos kunden, ettersom den strenge varslingsregelen ikke er overholdt.