I den utfylte oppgaven som ble sendt til forsikringsselskapet, hadde sikredes representant på et betydelig antall gjenstander oppgitt en alder på ett år. If avslo etter hvert erstatningskravet på bakgrunn av at det var gitt uriktige opplysninger om blant annet alder på de tapte gjenstandene.
Sikrede var uenig i avslaget og tok saken til retten. Sikrede tapte i tingretten, men vant frem i lagmannsretten. Det ble lagt til grunn i lagmannsrettens avgjørelse at sikrede hadde gitt bevisst uriktige opplysninger til forsikringsselskapet ved å oppgi feil (lavere) alder på flere av de tapte gjenstandene. Det ble også vurdert som klart sannsynlig at dette ville medført en høyere erstatning. Flertallet i lagmannsretten mente derimot at vilkåret om at sikrede visste eller måtte forstå at de uriktige opplysningene kunne føre til en for høy erstatning, ikke var oppfylt.
If anket saken til Høyesterett, som besluttet å vurdere lagmannsrettens rettsanvendelse. Spørsmålet var hva som ligger i sviksbestemmelsens vilkår om at sikrede «må forstå» at de uriktige opplysningene kan medføre en for høy utbetaling under forsikringen.
Etter en pedagogisk gjennomgang og vurdering av relevante rettskilder, oppsummerer Høyesterett at:
«Det sikrede «må forstå», er at de bevisst uriktige eller ufullstendige opplysningene sannsynligvis vil føre til en for høy utbetaling dersom de legges til grunn for erstatningsoppgjøret. Kravet er oppfylt når en mulig uvitenhet fremstår som uforståelig ut fra en objektiv bedømmelse av de relevante konkrete omstendighetene. I alminnelighet kan det legges til grunn at dette er tilfellet når forsikringsforetaket har spurt om opplysningene i for eksempel skademeldings- eller tapsskjema.»
Høyesterett kom videre til at lagmannsrettens rettsanvendelse var feil. Høyesterett viser blant annet til at lagmannsretten i «må forstå»-vurderingen la opp til en veldig bred vurdering, hvor lagmannsretten blant annet trakk inn flere subjektive forhold hos sikrede. Videre ble det påpekt at det ikke var treffende av lagmannsretten å trekke inn at det ikke var «automatikk» i forsikringsvilkårene at aldersfradrag ville påvirket erstatningsutbetalingen, ettersom det er tilstrekkelig at de uriktige opplysningene «sannsynligvis» ville medført en for høy erstatningsutbetaling.
Det ble også påpekt av Høyesterett å være feil når lagmannsretten i sin vurdering trakk inn muligheten for at If kunne avdekket de uriktige opplysningene i et mulig etterfølgende møte, og at If ikke hadde konfrontert sikrede med spørsmål om opplysningene kunne være feil. Høyesterett påpeker at lagmannsretten ser ut til å overse at alternativet om «må forstå» utgjør et rettslig spørsmål «og ikke et tradisjonelt aktsomhets- eller rent bevisspørsmål».
På grunn av feilene ved rettsanvendelsen, ble lagmannsrettens dom opphevet.
Fornuftig regel
Etter min oppfatning så bygger Høyesteretts avgjørelse på en godt begrunnet og pragmatisk forståelse av sviksbestemmelsen, som gjør at det fremdeles er mulig for forsikringsselskapene å påberope svik, uten at de er nødt til å bevise hvilke tanker som gikk gjennom sikredes hode da de uriktige opplysningene ble gitt. Det er tilstrekkelig for å oppfylle kunnskapskravet at det ut fra en objektiv vurdering av de relevante forholdene fremstår uforståelig at sikrede kan ha vært uvitende om at de uriktige opplysningene sannsynligvis ville medføre en uberettiget høy erstatning. Hensynet til sikrede er på den annen side ivaretatt ved at det er en høy terskel for å anvende sviksbestemmelsen, noe Høyesterett selv påpeker.
Det er ellers verdt å merke seg at et dersom et forsikringsselskap skal kunne påberope svik hos sikrede, må sikrede ifølge forsikringsavtaleloven varsles om dette «uten ugrunnet opphold». Det er også krav til innholdet i en slik beskjed fra forsikringsselskapet.
Det finnes flere eksempler i praksis fra Finansklagenemnda på at forsikringsselskaper har mistet retten til å påberope svik hos kunden, ettersom den strenge varslingsregelen ikke er overholdt.
