Forslaget går som kjent ut på at utflyttingsskatten skal betales innen 12 år. I høringsnotatet var det foreslått at utflyttingsskatten likevel skulle forfalle til betaling når den utflyttede dør. Dette vakte stor motstand, særlig fordi det ville lede til betydelig usikkerhet; tidspunktet for død har man jo stort sett ikke kontroll på.
Kontinuitet
Dette er et av de få punktene hvor departementet har kommet høringsinstansene i møte i proposisjonen. Den regelen som nå foreslås, går ut på at dødsfall ikke innebærer at utflyttingsskatten forfaller, forutsatt at arvingene påtar seg de pliktene som pålå avdøde. Dette er i god overensstemmelse med det prinsippet om skattemessig kontinuitet som ellers gjelder i forholdet mellom arvelater og avdøde: Arvingene trer inn i avdødes skattemessige stilling, enten disse er fordelaktige eller ufordelaktige.
Forslaget gjelder ikke bare der arving er bosatt i Norge, men også for arving som er bosatt i et utland. Men virkningen blir litt ulik for disse to gruppene av arvinger. For arvinger som er bosatt i Norge, blir virkningen den samme som om avdøde hadde flyttet tilbake til Norge, dvs. at utflyttingsskatten bortfaller. For arving bosatt i utlandet blir virkningen først og fremst at arvingene må fortsette avdragsbetalingen der avdøde slapp hvis dette alternativet er valgt, eller betale hele utflyttingsskatten etter 12 år, hvis arvelater hadde valgt dette. Men reglene innebærer åpenbart også at utflyttingsskatten vil falle bort hvis arvingen senere flytter til Norge, på samme måte som om avdøde hadde gjort det.
Lovteksten gir uttrykk for at disse reglene gjelder for “personlig arving”. Det må innebære at tilsvarende rett ikke gjelder hvor arvingen er en juridisk person, typisk en stiftelse, uansett om denne er hjemmehørende i Norge eller i utlandet. Dette er ikke nærmere kommentert i proposisjonen, men må nok innebære at utflyttingsskatten da forfaller umiddelbart.
Gjeldende rett
I høringsnotatet skrev departementet at det fulgte allerede av gjeldende rett – altså før de foreslåtte lovendringene – at dødsfall innebar forfall av utflyttingsskatten. Dette standpunktet var i beste fall diskutabelt. I proposisjonen nå sier departementet ikke noe om hva som antas å være gjeldende rett, og dette spørsmålet må derfor fortsatt anses for å være uavklart.
Arv fra arvelater i Norge til arving i utlandet
Proposisjonen inneholder også et annet forslag om arv som ikke har vakt samme oppmerksomhet. Overføringer, typisk ved gave, til mottager som er bosatt i utlandet, utløser skatt som tilsvarer utflyttingsskatten. Departementet mener at det kan være tvilsomt om bestemmelsen omfatter overføring ved arv, altså typisk hvor en arvelater er bosatt i Norge, men arving er bosatt i utlandet. Det foreslås en regel som gjør det klart at dette også omfattes.
Det avgjørende etter denne regelen skal ikke være selve dødsfallet, men utlodning av arv til arving i utlandet. Hvor det er flere arvinger og noen bor i Norge og andre i utlandet, må reglene forstås slik at skatt på utdeling kan unngås hvis arvingene sørger for at de aktuelle aksjene utloddes til arvinger i Norge og ikke til arvinger i utlandet. Regelen foreslås å tre i kraft 1. januar 2025.
EØS-rett
Hever vi blikket fra disse spesielle spørsmålene, kan det konstateres at det mest grunnleggende spørsmål om utflyttingsskattens skjebne er forholdet til EØS-retten. Mange høringsinstanser hadde gjort gjeldende at forslaget i høringsnotatet om betaling av utflyttingskatt innen 12 år uavhengig av realisasjon av aksjene, var i strid med EØS-avtalen.
Problemstillingen er i et nøtteskall at EU-domstolen i flere dommer har slått fast at krav om betaling av skatten allerede ved utflytting er i strid med reglene. I flere dommer som gjelder selskapers utflytting av eiendeler, har EU-domstolene akseptert nasjonale regler om at utflyttingsskatten skal betales avdragsvis over endel år, altså i tråd med det norske forslaget nå. Men det finnes ingen dom hvor dette er lagt til grunn hvor det dreier seg om utflytting av personer. I alle dommene om utflytting av personer gikk den nasjonale regelen ut på at skatten måtte betales straks; avdragsbetaling var altså ikke et tema. Departementet mener at avdragsbetaling er akseptabelt også ved utflytting av personer, og støtter seg på en uttalelse fra EU-domstolen om at det ikke er noen grunn til å gjøre forskjell på selskaper og personer. Kritikerne har henvist til en sidebemerkning i en dom (dvs. en bemerkning som ikke var nødvendig for resultatet i dommen) om at ratebetaling innebærer en større belastning enn å betale først ved realisasjon av aksjene, noe som i og for seg er klart nok. I EU-skatterettslig teori har forskjellen på utflytting av eiendeler og personer vært understreket. Og det må vel erkjennes at det er mer inngripende med regler som motvirker flytting av personer enn regler som motvirker flytting av eiendeler.