Langt de fleste yrker i privat sektor krever nå godkjennelse fra et eller annet offentlig «tilsyn». I praksis er mange av disse tilsynsordningene lovgiver, kontrollerende og dømmende makt i én og samme person. Tilsynene håndhever som regel en teknisk preget lovgivning med tilhørende tilsynsveiledning. Begge er skrevet av samme tilsyn som kontrolløren er ansatt i. Slike tilsyn gis stadig videre adgang til å ilegge straff og reaksjoner mot de kontrollerte, og ofte også frata de kontrollerte retten til å utøve yrket.
Problemet er at det kan være langt mellom kontrollørenes faktiske kunnskap og forståelse om det yrket som kontrolleres. Eksemplene er mange; bilverksteder kontrolleres av kontrollører fra Biltilsynet, restauranter kontrolleres av Mattilsynet og kommunale skjenkebevillingskontrollører, og revisorer og regnskapsførere kontrolleres av Finanstilsynet.
Det skal være en modig yrkesutøver som tør å legge seg ut med en kontrollørs forståelse av for eksempel begrepet «overordnet kvalitetsstyring»
Det svikter etter vårt syn på flere områder; uklar lovgivning, ofte med en enkel henvisning til «god skikk» i en eller annen bransje, åpner for vid skjønnsutøvelse i det grunnleggende spørsmålet «hvor godt er godt nok?». Selvsagt er det åpenbart behov for tilsyn i mange yrker, men det er et betydelig fravær av prinsipiell tenkning på de krav som må stilles til kontrollørenes virksomhet, rapportskriving og kontrollorganets saksbehandling og vedtak.
Rettslig sett er de fleste kontrollordninger underlagt kravene til saksbehandling i forvaltningsloven, der vedtak skal være utredet så godt som mulig, begrunnelser være tydelige, hensynet til kontradiksjon skal ivaretas, vedtaket må være forholdsmessig og ikke minst skal den kontrollerte ha en klageadgang. Problemet er i praksis likevel den betydelige skjevhet som ligger i maktforholdet mellom kontrollorgan og den enkelte yrkesutøver – David mot Goliat.
Det skal være en modig yrkesutøver som tør å legge seg ut med en kontrollørs forståelse av for eksempel begrepet «overordnet kvalitetsstyring» og hva det betyr i praksis for yrkesutøvelsen. Dessverre er vår erfaring at det også er stor variasjon i den opplæring som gis kontrollørene, noe som gjør at kontrollører har sine egne oppfatninger om hvorledes yrkesutøvelsen skal skje – uten at dette nødvendigvis har støtte i hverken vanlig bransjeskikk eller lovgivning.
Det er også en betydelig svakhet at mange kontroller foregår slik at det er umulig å etterprøve faktumsbeskrivelsene i de rapporter som ofte lages i forbindelse med tilsynene. Både klagebehandling og eventuell etterfølgende domstolsbehandling viser seg ofte tilnærmet umulig fordi det ikke stilles krav til kontrollørenes beskrivelser og dokumentasjon av faktiske funn.
Det er tross alt ikke slik at man kan frata en person yrket kun med begrunnelse i kontrollørens subjektive beskrivelser. Det må kreves at avvik i yrkesutøvelse bevises med minimum sannsynlighetsovervekt, men helst med overveiende sannsynlighet gitt de alvorlige inngrep det er å miste et yrke eller få et betydelig gebyr med mulig omdømmetap som følge. Antallet lovbestemmelser med hjemmel for myndighetene til å ilegge administrative pengegebyr er mer enn tidoblet i løpet av de siste 22 år. Tilsvarende er en rekke myndigheter gitt rett til å gi irettesettelse, en offentlig kritikk, som smaker av gapestokk.
Man skulle tro at de instanser som håndhever den mest inngripende lovgivning, er de som tar kravet til saksbehandling mest på alvor. Det pussige er at for eksempel både Finanstilsynet og Advokattilsynet outsourcer sin kontroll til private aktører, som har andre interesser og roller i bransjen enten som konkurrent eller leverandør.
De gode hensyn gjør at det går mote i å fremheve hvor viktig det er med kontroll av yrkesutøvelse. De siste årene har vi opplevd et kraftfullt fokus på antihvitvasking og -terrorfinansiering, der det over få år er opprettet et hundretalls stillinger i offentlig sektor for å kontrollere at privat sektor etterlever regelverket.
For den som blir kontrollert og funnet for lett, er det få steder å få hjelp. Bransjeorganisasjoner og kontrollorganer har felles interesse både i å stille nye krav til egen bransje og fremheve bransjens viktige rolle i samfunnet samt høye kvalitet. Er det på tide at dyktige og seriøse yrkesutøvere stiller seg spørsmålet; er kontrollorganet i min bransje tilpasset behovet? Har kontrollørene kompetanse, og er regelverket korrekt forstått? Kort sagt; er lista lagt i passende høyde?
Det krever mot og ressurser å ta administrative vedtak til retten. Altfor ofte hører vi at en som er blitt utsatt for urettmessig kritikk og ilagt gebyrer, heller bøyer unna i håp om ikke å irritere kontrollorganet eller få offentlig omtale. Forståelig, men farlig for rettssikkerheten. Hvordan skal vi ellers kontrollere kontrollørene?
Jennie Elise Bratlie
Advokat i Advokatfirmaet Strandenæs
Harald F. Strandenæs
Advokat og daglig leder i Advokatfirmaet Strandenæs
