<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Article lead
lead
Foto: Ida Bjørvik/Hest Agentur

Fra fenrik til finansdirektør

Solveig Oma vokste opp på en melkeproduserende gård på Bryne. Deretter sendte eventyrlyst og talent henne ut på en lang utenlandskarriere før hun vendte hjem til kremjobb i Oslo med ansvar for et tresifret antall milliarder.

Category iconKarriere
Profil
Publisert 23. jan.Oppdatert 23. jan.
Lesetid: 6 minutter

Det er delte meninger om Forsvaret utdanner de beste lederne, men for Oma ble årene som sjef i grønne klær et perfekt springbrett til en sivil lederkarriere. Den har blant annet ført 39-åringen verden rundt som konsulent i McKinsey & Company og Efficio. Og nå sist til en sentral rolle i Formues konsernledelse, hvor hun både er finans- og HR-direktør.

Det var gymlæreren hennes som satte Oma på tanken om å utdanne seg i militæret. Hun så en svært treningsvillig og gløgg elev som gjerne bar kapteinsbindet på fotball- og håndballbanen. 

Og rådet om å søke befalsskolen viste seg å bli en suksess. I 2005 ble Oma kåret til “beste elev luftvern” og “beste idrettselev” for hele kullet på Luftforsvarets befalsskole – på tvers av kjønn. Det var første gang prisen ble gitt til en kvinne. 

Etter befalsskolen var hun sersjant på Ørlandet flystasjon i Trøndelag. Der ledet hun et team på seks–syv soldater som drev et bakkeoperert missilsystem, Nasams (Norwegian Advanced Surface to Air Missile System) og deltok på flere Nato-øvelser. Deretter steg hun i gradene, ble fenrik og troppsjef for rundt 50 minedykkere – bare gutter – på rekruttskole på Madla i Stavanger.

– Jeg har tatt veldig mye utdannelse; en bachelor, dobbel master og en MBA. Men hvis du spør hva som har definert meg – og fått meg til å bli den jeg er i dag – så er svaret komplekst, men befalsskolen var nok av særs stor betydning. Den var veldig formende for meg. Og med den kom også iveren etter å lede folk, sier Oma og legger til:

– Jeg erfarte også hvor vanskelig ledelse er, men også hvor mye man kan få ut av et team, hvis man lykkes i å praktisere god ledelse.

Jeg erfarte også hvor vanskelig ledelse er, men også hvor mye man kan få ut av et team, hvis man lykkes i å praktisere god ledelse.

I begynnelsen følte hun at hun vaklet endel i lederrollen, men så utviklet hun sin egen stil, som hun synes fungerer. Det handler om å være til stede, delta mye selv og vise at hun også “ofrer seg for laget”. Og CVen hennes tyder på at taktikken ikke har vært feil.

– Virker det fortsatt, eller har du endret deg som sjef?

– Man må jo endre seg noe underveis, men jeg tror i store trekk at jeg er den samme. Min stil er åpen, ærlig og transparent. Jeg synes det er viktig å sette medarbeidere godt inn i konteksten, slik at de selv hver dag kan ta gode valg. Informasjonen må gjelde både positive ting, men også det som er tøffere. Slik føler man at vi er et skikkelig godt team. Det handler altså ikke om “meg og deg” – men om oss, sier 39-åringen. 

Hun har alltid vært veldig resultatfokusert og foretrekker å ha konkrete mål å jobbe mot. Det har hennes engelske ektemann, som hun traff i McKinsey, fått føle på.

– I England har de en sånn tradisjon hvor de er “out for a walk in the countryside”, uten noe bestemt mål med turen. Det passer ikke for meg. Jeg finner liksom ingen mening hvis vi ikke skal opp på en fjelltopp, eller gå en bestemt rute, da har jeg ikke tålmodighet og klager alltid, smiler hun.

Les mer om to av de andre kandidatene her:

Jorden rundt på 15 år

Oma fikk smaken på utlandet da hun som 16-åring bodde et år på en diger kvegfarm i Sør-Dakota som utvekslingsstudent. Det var hennes første ordentlige utenlandsreise, hvis man ser bort fra Syden-turer. Ikke bare falt hun for de “Yellowstone-aktige” omgivelsene, idrettsjenta fra Bryne ble også fascinert av det amerikanske skolesystemet, hvor sport har en sentral og hyllet posisjon. Folk kjørte langt for å se henne konkurrere i sprint på friidrettsbanen. Derfor rettet Oma raskt blikket ut av Norge da det var tid for å begynne på studier. Hun fant en internasjonal business-skole i Nederland, Maastricht University, hvor norske studenter kunne gå, til en overkommelig pris. Kriteriet var at hun behersket tre språk, og derfor tok hun et år i Nicaragua og Ecuador, hvor hun både studerte og jobbet for å lære seg spansk.

På A-laget: – Det var både smigrende og veldig spennende å bli spurt om å bli med i det jeg anså som A-laget innen formuesforvaltning, sier Solveig Oma. Foto: Ida Bjørvik/Hest Agentur

Etter å ha tatt bachelorgraden i Maastricht og dobbel mastergrad i Rotterdam søkte hun seg til London som konsulent. I 2012 begynte hun hos Efficio og jobbet mye med effektiviserings- og kostnadsprosesser. Blant oppdragsgivere var det mange PE-selskaper, og jobben sendte henne verden rundt i nesten fire år på jakt etter kostnadskutt og effektiviseringsløsninger. Så fikk hun nok av det, og tok et internship i et private equity-selskap hvor hun jobbet aktivt med investeringsmuligheter samt et porteføljeselskap i Kenya og Etiopia. Deretter fulgte en MBA på prestisjetunge Insead i Frankrike, før hun var klar for nye og større oppgaver i konsulentverdenen. Hun vendte tilbake til London i 2017 for jobb i eliteselskapet McKinsey, først som generalist på tvers av flere bransjer og bedriftsområder, og siden som mer spesialist innen Financial Services. Fra før var hun blitt god på kostnader. Nå fikk hun fokusere på bedriftenes inntekter og strategi.

– Jeg likte McKinseys måte å bemanne prosjektene på. Man spør: “Hvem i selskapet er best skikket til oppdraget?” Deretter setter man sammen team på kryss og tvers av land og kontinenter, forteller Oma. 

For hennes del jobbet hun mye med finans og bankvesenet i England, Norden, Australia og New Zealand. Hun og mannen flyttet etter hvert til Sydney, hvor de jobbet under pandemien og fikk i tillegg sitt første barn. I 2021, da McKinsey ønsket hennes bankerfaring til Oslo-kontoret, lot paret seg overtale til å flytte til Norge. Og heldigvis: Omas ektefelle stortrives i sitt nye land, hvor de bor i Asker og har hytte i Lillesand.

Vendte hjem

Etter totalt syv år i det berømte konsulentselskapet ringte en hodejeger og ville ha Oma over til ledelsen i Formue. Først sa hun nei, men hun snudde da hun fikk vite at man ønsket en strategisk finansdirektør, heller enn en dyp spesialist. Formue var også et selskap hun kjente godt fra sin jobb i McKinsey og som hun anså som stjernen i private banking-markedet i Norden.

– Det var både smigrende og veldig spennende å bli spurt om å bli med i det jeg anså som A-laget innen formuesforvaltning.

Jobben som HR-direktør for selskapet med 400 ansatte, har Oma også nylig tatt på seg, til tross for at hun for tiden er høygravid med barn nummer to.

– Jeg var veldig lysten på å prøve meg på industrisiden. Ikke bare gi råd, men også levere på råd. Dessuten hang lysten på lederskap i meg: å få lov å ha sitt eget team som man kan utvikle over tid, ikke bare fra prosjekt til prosjekt, sier Oma, som har rundt 168 milliarder kroner under rådgivning og forvaltning i Formue.

– Hvordan blir en konsulent en god finansdirektør?

– Konsulentbakgrunnen gir en solid verktøykasse av analytiske og strategiske ferdigheter som man kan dra godt nytte av i bunn. Man får også innsikt i mange ulike selskaper og løsninger som gir nyttig erfaring rundt “art of the possible” og hva som typisk fungerer og ikke. For ikke å nevne tilgang til et spennende nettverk av eksperter. Deretter må dette kombineres med operativ forståelse, nysgjerrighet og evnen til å lytte og lære av dem man jobber med. Jeg er heldig som har et fantastisk team både på finans- og HR-siden som jeg lærer mye av hele tiden, samtidig kan jeg utfordre dem med bakgrunn i det jeg har sett andre steder.

Konkurransemenneske

I Omas familie er hun den eneste som har tatt høyere utdannelse eller gjort internasjonal karriere i næringslivet. Mor og far, pluss fem hel- og halvsøsken, driver for det meste landbruk og melkeproduksjon og lever lykkelige liv på Jæren.

Jeg gjør bare valg som er naturlige for meg. Gjennom idretten har jeg alltid vært et konkurransemenneske. Jeg liker å få til ting.

– Er du overrasket over at du har nådd så langt?

– Jeg tenker ikke noe over det. Jeg gjør bare valg som er naturlige for meg. Gjennom idretten har jeg alltid vært et konkurransemenneske. Jeg liker å få til ting, og når jeg har en jobb, så er det naturlig for meg å tenke på neste stillingsnivå. Søstrene mine hjemme kunne ikke tenke seg å være i min situasjon og vice versa. Men alle er like glade og tilfredse med sine liv.

Les mer om to av de andre kandidatene her: