Gjestekommentator: Kyrre Aamdal, seniorøkonom DNB Markets

I fjor gikk Norges utslipp av klimagasser ned med 4,7 prosent fra året før, den største registrerte nedgangen for et enkelt år. Klimaloven fastslår at Norges klimamål «skal være at klimagassutslippene i 2030 reduseres med minst 55 prosent fra utslippsnivået i referanseåret 1990». I fjor var utslippene ned med 9,1 prosent siden 1990, det er altså langt igjen for å nå det lovfestede målet, til tross for fjorårets rekordfall. 

Nedgangen skyldes dels fall i industriproduksjon og produksjonsstans i forbindelse med vedlikehold i olje- og gassektoren og at nedgangen derfor var tilfeldig sterk. Nedgangen i utslippene i fjor var på 2,3 millioner tonn (mt) CO2-ekvivalenter. For å nå klimamålet, må utslippene avta med 23 mt frem til 2030 eller 3,4 mt per år.

Kyrre Aamdal, seniorøkonom i DNB Markets. Foto: Lise Åserud

Klimaloven er eksplisitt om målet for utslipp i 2030 og fastslår at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050. Loven gir ingen rom for avveininger mellom klimamålet og andre mål vi har for samfunnet. I forhandlingene om revidert budsjett ble regjeringspartiene og SV enige om å utlyse arealer til havvind i 2025 for å gi rom for 5-10 TWh ny produksjon. Partene ble enige om et støtteprogram på 35 milliarder kroner og dette ble fremlagt som et viktig klimatiltak. Sett i lys av de årlige kostnadene ved el-bilpolitikken virker 35 milliarder kroner, som et engangsbeløp, lite.

Ikke lønnsomt

De store samfunnsmessige kostnadene ligger imidlertid andre steder. Subsidiene alene er et tegn på at denne typen produksjon ikke er samfunnsøkonomisk lønnsom. I tillegg kommer at store kostnader dekkes av andre enn havvindnæringen, slik som kostnader for balansekraft, nettutbygging og -forsterkning og naturkostnader. 

Politikken stimulerer dermed til at kapital og arbeidskraft kanaliseres inn i ulønnsomme prosjekter og det blir mindre kapital og arbeidskraft tilgjengelig for annen og lønnsom virksomhet. 

Spesielt svekkes grunnlaget for utvikling av alternative former for energiproduksjon. Det lover ikke godt for den videre produktivtetsutviklingen. I tillegg vil havvindparkene medføre betydelige utslipp under byggeperioden.

Det kan være mange gode grunner til å sette i verk fornuftige tiltak som demper utslipp av klimagasser. Men slike eksplisitte mål i lovs form gir ingen honnør til den bedringen som tross alt har funnet sted: Siden 1990 har utslippene av klimagasser per person falt med 37,5 prosent til 6,3 tonn. I forhold til BNP har utslippene falt med 55,8 prosent siden 1990. Utslipp utenom petroleumssektoren har gått ned over 60 prosent, som andel av fastlands-BNP. Industrien har gjennomført massive kutt i svært klimavirksomme gasser. Utslipp av perfluorkarboner (PFK) og svovelheksfluorid (SF6) er nesten helt fjernet, mens utslipp av både metan og lystgass er kraftig redusert. De lavthengende fruktene er tatt, og store kutt fremover kan bli kostbare.

Kraftkrevende industri bruker omtrent like mye energi per år som husholdningssektoren, og står for storparten av industriens utslipp. Sektoren er kapitalkrevende, men kaster lite av seg til tross for svært gunstige priser på kraftkontraktene. I gjennomsnitt for de siste 20 årene før pandemien var driftsresultatet kun 2,6 prosent av realkapitalen, mot 13,3 prosent for øvrige fastlandsbedrifter, ifølge tall fra nasjonalregnskapet. Sektoren mottar betydelig støtte i form av CO2-kompensasjon og CO2-kvoter.

Petroleumssektoren sto for 24,7 prosent av Norges utslipp i fjor. Det meste av dette er forbrenningsutslipp, og kan reduseres ved å tilføre plattformene strøm fra fornybare kilder. Dette vil i all hovedsak flytte utslipp til andre land.

Kvoteproblemet

Nå er mesteparten av utslippene fra industrien og petroleumssektoren omfattet av EUs kvoteordning, slik at det først og fremst er ikke-kvotepliktige utslipp som må reduseres. Den prosentvise nedgangen var mindre for ikke-kvotepliktige. Det er særlig utslipp fra veitrafikk som bidro til nedgang for ikke-kvotepliktig sektor i fjor, med en nedgang på 0,7mt. De neste årene bør denne sektoren redusere utslippene med nesten 2tm per år.

Flere el-biler og i noen grad økning i biodrivstoff bidro til utslippsfallet. Noen vil kanskje si at det er på tide at el-bilsatsingen begynner å gi utslag i lavere utslipp. I skatteproposisjonen for 2024, anslo regjeringen skattefordelene ved kjøp og bruk av elbiler til 28,6 milliarder kroner i 2023, eller 43 milliarder kroner avhengig av regnemåte. I mange veiprosjekter er den viktigste fordelen kortere reisetid. 

Økt reisetid på grunn av ladning av el-biler regnes derimot sjeldent med i vurderingene av kostnadene for el-bilpolitikken.

Andre ikke-kvotepliktige sektorer er luftfart mm. og landbruk. Utslippene fra luftfart mm. steg med 0,7 prosent i fjor, mens landbruk avtok med 3,9 prosent. Det er imidlertid tvilsomt om utslippene fra disse sektoren vil gå vesentlig ned mot 2030.

Utflytting av kraftkrevende industri og elektrifisering av sokkelen ville gitt et betydelig bidrag til å nå klimamålet, samtidig som landet ville fått et stort kraftoverskudd og utbygging av havvind ville blitt unødvendig. Og det ville være godt i tråd med Klimaloven. 

Men Klimaloven stiller opp et krav til: Regjeringen skal årlig redegjøre for «klimaeffekten av fremlagt budsjett». Klimaeffekten av å flytte ut næringer eller elektrifisering av sokkelen er nok temmelig nær null. Det samme kan vel sies om klimaeffekten av norsk budsjettpolitikk, uansett.

Kyrre Aamdal

Seniorøkonom, DNB Markets