Gjestekommentar

Øystein Dørum, sjeføkonom, NHO. Foto: NTB

Årets hyttesommer i Brunlanes ble preget av mye vær. Ekstremt var det likevel ikke. Andre steder vitnet bildene om vær i ulage, med campingvogner i drift og svellende bekker. Et nytt Hans, som for ett år siden oversvømmet Nesbyen, har vi heldigvis unngått. Men året er ikke omme. Uansett er fagfolket krystallklare: Vi vil få mer av dette. Både globalt og nasjonalt blir været varmere, villere og våtere. Mer av samfunnets ressurser vil måtte brukes til å forebygge og reparere naturskader.

Ulik risiko

Noen områder er mer værutsatte enn andre. Noradapts oversikt fra 2023 viser betydelig variasjon i norske kommuners klimarisiko. Skadeerstatningene avspeiler dette. De siste ti årene har erstatningene variert fra snaut 5.000 kroner per innbygger i Oslo, til det tredobbelte i Finnmark. Derfor er det betimelig at Gjensidige adresserer temaet under Arendalsuka, under overskriften: «Er det på tide å flytte? Klimakrise vs. boligdrøm». 

Uten slik utjevning kunne enkelte objekter stått uten forsikring.

Rettfremsvaret på spørsmålet er nei. Mitt hjem er mitt slott. Rammes boligen av en uventet og uforskyldt skade, skal forsikringen sikre at huset kan gjenoppbygges som før. Ved naturskader dekkes kostnaden av den solidariske Norsk naturskadepool, der alle med brannforsikring betaler samme relative premie, uavhengig av naturskaderisiko. Uten en slik utjevning kunne enkelte objekter stått uten forsikring. Og myndighetene skal hindre at ekstremvær medfører materielle ødeleggelser, eksempelvis ved rassikring.

Norge har høy forsikringsdekning på naturskader. Det er bra. At risiko fordeles på flere bidrar til stabilitet, fordi store skader ikke fører til inntekts- og etterspørselssvikt. Forsikring går hånd i hånd med kreditt. Lån krever pant, og panteverdien må trygges gjennom forsikring. Dertil kommer politiske mål om at det skal være mulig å bo i hele landet.

Dobling av kostnader

Men det koster. Erstatningen for værrelaterte skader var 7,4 mrd. kroner i fjor, det dobbelte av gjennomsnittet de siste ti årene. Halvparten gjaldt naturskader. I tillegg kommer blant annet egenandeler, skader på landbrukseiendom, offentlig eiendom og infrastruktur, og uforsikrede ting, som tapt omsetning. 

Mer ekstremvær vil gi mer skader, men kan også påvirke prisveksten og fordyre forebygging og reparasjoner.

Skadekostnadene vil ventelig øke fremover. Mer ekstremvær vil gi mer skader, men kan også påvirke prisveksten og fordyre forebygging og reparasjoner. Men også andre utgifter vil øke. Klimaomstillingene vil koste. Det skal brukes mer på forsvar, pensjoner og helse.

Bør utredes

NHO støtter solidaritetsprinsippet i naturskadeforsikringen. Likevel bør ordningen utredes. Allerede for seks år siden påpekte Klimarisikoutvalget (NOU 2018:17) at lik premie uansett risiko ga svake insentiver til å investere i skadeforebygging.

Tilsvarende motiveres ikke kommunene til å hensynta naturskaderisiko i sin arealbruk. De kan tjene på risikabel arealplanlegging gjennom næringsutvikling og arbeidsplasser, mens eventuelle erstatninger ved naturskader tas av forsikringskunder andre steder i landet. I Meld. St. 26 (2022-23) om et mer klimarobust samfunn, varslet da også regjeringen at den ville se på mulige insentivproblemer i ordningen, men samtidig opprettholde lik premie over hele landet. Stortingsflertallet tok dette «til orientering».

Kommunenes ansvar

Andre tiltak bør også vurderes. Som ansvarlige for arealplanleggingen har kommunene et hovedansvar. I samråd med nasjonale fagmyndigheter må kommunene avgjøre hvor det er tilstrekkelig trygt å bo eller etablere næringsvirksomhet. Plan- og bygningslovens §28-1 hjemler byggeforbud eller særlige krav i byggesaker dersom sikkerheten mot naturskade ikke er tilstrekkelig. Kommunenes egeninteresse i å stille nødvendige krav ligger i at gjenoppbygging av ødelagt infrastruktur er et offentlig ansvar, og at kommunene er erstatningsansvarlige hvis noe skjer med deres egne anlegg som påvirker innbyggerne.

Rent prinsipielt er dette enkelt: der de forventede kostnadene ved å forebygge og/eller reparere naturskader overstiger verdien av et bygg, bør det ikke bygges. (Dette ser da også ut til å bli beslutningen Nesbyen kommune vil ta for mange av byggene som ble rammet av Hans.)

I praksis er imidlertid identifisering og gjennomføring av nødvendige tiltak krevende. Fremtidige værforhold er usikre. Kommunale tiltak påvirkes av nasjonale. All risiko verken kan eller skal fjernes. Arealbegrensninger koster. Næringsarealer og boligfelt er lagt der det er mest hensiktsmessig. Veier bør ikke være omveier. Fraflyttingstruede kommuner kan slite med å nekte ny næringsvirksomhet, selv om den ligger utsatt til. Selv om tiltak er lønnsomme, må de finansieres gjennom økte skatter eller kutt i andre, prioriterte utgifter.

Økt egenansvar?

Dette handler også om ressurser. Mange av de mest værutsatte kommunene er små, med få fagfolk. To av landets mest klimautsatte kommuner, Stryn og Evenes, har to-tre ansatte på plan og utvikling. De (og andre småkommuner) vil trenge bistand utenfra.

En annen diskusjon som kan komme, er økt egenansvar for sikring av verdier i utsatte områder – som at campingplassen kan få bli, men må ha rutiner for rask evakuering av utsatte vogner. Mye mer krevende er håndteringen av de som må flytte før en skade har inntrådt, fordi risikoen er blitt for stor. Hvem skal dekke dette tapet?

Mye av dette er ennå i støpeskjeen. Men med økende knapphet på ressurser må vi bruke de vi har best mulig. Da kan vi også bli nødt til å tenke nytt om hvor vi kan bygge. Diskusjonen må tas. I Arendal, neste uke.