Gjestekommentar

Harald Magnus Andreassen, sjeføkonom, Sparebank 1 Markets. Foto: Thomas Bjørnflaten

«Produktiviteten er ikke alt, men på lang sikt, er den nesten alt», skrev Paul Krugman i 1994. Hans ord gjelder fortsatt. I alle fall når vi tenker på hva som bestemmer utviklingen i den økonomiske levestandarden i et samfunn over tid. Hvor mye verdier skaper vi per time vi arbeider? Hvor stor del av befolkningen er i arbeid? Hvor mange timer arbeider hver av oss? Disse tre faktorene gir oss – per definisjon – den samlede verdiskapingen i landet, eller brutto nasjonalproduktet (BNP) per innbygger.

At dette er viktig, ser vi i regjeringens perspektivmelding som nylig ble lagt fram. Ordet «produktivitet» i ulike sammenstillinger er brukt 179 ganger på like mange sider. Det hjertet er fullt av, renner munnen over med.

Hva om vi dobler?

Med en vekst i produktiviteten på 2 prosent i året, dobles levestandarden hvert 35. år, om vi holder sysselsettingsandel og timeverk per person uendret. Eller vi kan halvere arbeidstiden og ha en like høy materiell levestandard som i dag. Med en vekst på 1 prosent tar det 70 år før levestandarden dobles. Vi har «klart» begge disse vekstratene i løpet av de to siste tiårene. Om vi hypotetisk løftet veksten i produktiviteten fra 1 til 2 prosent, ville Norge om rundt tolv år hatt en ekstra verdiskaping som tilsvarer avkastningen fra dagens Oljefond. 

Om vi hypotetisk løftet veksten i produktiviteten fra 1 til 2 prosent, ville Norge om rundt tolv år hatt en ekstra verdiskaping som tilsvarer avkastningen fra dagens Oljefond.

OECDs landrapport om Norge fra tidligere i år hevdet at veksten i produktiviteten i Norge siden 2010 hadde vært lavere enn i de fleste andre land. OECD regnet på hele økonomien, og fant en vekst på 0,5 prosent per år. OECD resonnerte deretter feil i forhold til oljesektoren, og mente at den hadde bidratt til å trekke produktiviteten opp. Det riktige er at veksten i produktiviteten på fastlandet var 0,7 prosent per år. Men det er vel heller ikke så mye å skryte av? Vel, man må regne på en relevant måte, og man «måste jamföra».

Slett ikke særnorsk

Nedgangen i produktiviteten de siste 10–15 årene har ikke vært et norsk fenomen. Det har skjedd i alle rike land. På grafen har jeg vist Fastlands-Norge sammenlignet med gjennomsnittet av veksten i Danmark, Sverige, Finland, Storbritannia, Nederland, Tyskland, Frankrike, Sveits, Canada, USA og Australia – elleve rike, velorganiserte land det er naturlig å sammenligne oss med. Jeg har lagt på snittet av de tre beste og tre svakeste av de elleve landene. Jeg har målt veksten over ti år, etter å ha glattet årstallene over fem år. Teknikaliteter, men å bruke enkeltår for start og slutt i slike beregninger kan skape tilfeldige utslag, selv over 13 år slik OECD gjorde i sin rapport. 

Bildet er klart. Det er ingen særnorsk nedgang i produktivitetsveksten, og den har ikke vært spesielt lav i Fastlands-Norge i den siste perioden. Min beregning gir vel 0,9 prosent vekst per år for Norge, og ørlite lavere for snittet av våre elleve venner. Nedgangen i Norge kan derfor neppe skyldes særnorske forhold, som politikk, økte overføringer fra Oljefondet til et bortskjemt folk, og så videre. Nedgangen her er rett nok noe større enn for våre venner, fordi vi normalt har ligget et lite hestehode foran, og veksten var spesielt høy i årene 2000–2010. Dette var gullalderen for norsk økonomi, med blant annet høye oljeinvesteringer og trolig mye produktiv læring i deler av norsk næringsliv, som professor Hilde Bjørnland har vist. Vi var da på linje med de tre beste av våre venner.

Hva med ny teknologi?

Den sterkeste felles driveren av veksten i produktiviteten er tilgangen på ny teknologi, og samfunnets evne til å ta den i bruk. Nå har alle land meldt om brems, på tross av alt snakk om digitalisering og uten at investeringsnivåene har vært lave, slik at vi har endt opp med lite produksjonskapital bak hver ansatt. Noen skylder på en økt andel eldre som visstnok skal være mindre fleksible enn yngre. Og det kan være felles måleproblemer av verdiskapingen med nye teknologitjenester.

Men jeg har aldri hørt om bedriftsledere som ikke bruker de aller fleste av sine våkne timer, hele uken, året rundt til å tenke på hvordan virksomheten skal bedre effektiviteten for å tjene mer. Det kommer de til å fortsette med alltid, uansett.

Derfor må det skje underverker om vi ved hjelp av særnorske vedtak og tiltak skal klare å løfte veksten i produktiviteten i landet betydelig i forhold til hva andre land klarer. Og det må nærmest skje en katastrofe om vi ikke skulle klare å henge oss på et løft i produktiviteten, om resten av verden skulle å få det til.

Kan ikke vedtas

Politikk er likevel viktig, særlig på virkelig lang sikt. Utdanning, infrastruktur, sikkerhet, helsetjenester og gode reguleringer av markeder er avgjørende for effektiviteten i økonomien. Reguleringer og rapporteringer av alle slag som hindrer god utnyttelse av arbeidskraften må endevendes og fjernes om de ikke forsvarer kostnaden, slik alle regjeringer sier de vil. 

Like viktig er det at politikken ikke hindrer at ulønnsomme (=uproduktive) bedrifter blir lagt ned, eller at den bidrar til å etablere ulønnsomme bedrifter.

Like viktig er det at politikken ikke hindrer at ulønnsomme (=uproduktive) bedrifter blir lagt ned, eller at den bidrar til å etablere ulønnsomme bedrifter. Vi ser eksempler på slikt, men samlet sett trolig ikke så mye verre enn i andre land. Og så kan god politikk ganske sikkert påvirke sysselsettingsgrad, trolig arbeidstid og herunder helt sikkert sykefravær. Våre politikere har mer enn nok å ta fatt i på områder som de har ansvaret for, som Perspektivmeldingen og OECD fortjenestefullt har trukket fram.

Veksten i produktiviteten kan likevel ikke vedtas, den må skapes. Det finnes neppe særnorske vidunderkurer som vil ha stor betydning på kort sikt. Å tro noe annet, er som å tro på julenissen. Allerede i slutten august.