Gjestekommentar

Jan Ludvig Andreassen, sjeføkonom, Eika Gruppen. Foto: Iván Kverme

Da Tonje Brenna fortalte at hun hadde 2 i matte ble jeg oppriktig glad. Nå måtte vel våre politikeres ambisjonsnivå på den globale scene tilpasses deres manglende kvalifikasjoner? Så og i næringspolitikken, hvor selv næringsministeren innrømte gladelig at hun kunne fint lite om regnskap. Men nei da, norske sosialdemokrater har fortsatt store ambisjoner om å drive med ting de ikke har greie på, både hjemme og ute.

Ikke at deres innsats behøves. Industrien har i disse dager rekordstore overskudd, og trenger ikke en tante i staten. Ingen land har behov for norske statsbesøk.

Vil påvirke valget

Folks frustrasjoner kommer trolig til å påvirke Stortingsvalget neste år. Den amerikanske konservative analytikeren Edward Luttwark skrev i 1994 en kronikk i London Review of Books, med tittelen: «Why Fascism is the Wave of the Future». Han spådde at kombinasjonen av fri markedsliberalisme og konservative kulturelle verdier ville kollidere ved at familier, bygder og byer ville måtte gi tapt for den liberale verdensordens globalisering. Mannen i gata ville da føle seg forrådt av høyrepartienes degging for frihandel, og oppgitt over jetset-sosialister som ikke makter å beskytte folk mot markedskreftenes vrede. I det vakuumet som da oppstår, spådde Luttwark med profetisk klarsyn at folk i nødens stund ville vende seg mot populister og fascister. 

Folk har gitt opp både den kondisjonerte høyresiden og blomsterbarn i nasjonalforsamlingen som prøver å gjøre seg populære hos bedriftsledere.

Fremskrittspartiet snakker ikke om annet enn å hjelpe folk til å få et bedre liv, og det er også her politikere som Donald Trump treffer velgerne hjemme med sitt laserfokus på å sikre arbeidsfolk et bedre økonomisk utkomme. Folk har gitt opp både den kondisjonerte høyresiden og blomsterbarn i nasjonalforsamlingen som prøver å gjøre seg populære hos bedriftsledere. Trump og FrP-leder Sylvi Listhaug prøver å levere det befolkningen ønsker seg: en bedre materiell hverdag og tryggere skoleveier – men først og fremst mer økonomisk trygghet for fremtiden.

Rammer utsatte grupper

Det såkalte ansvarlige politikere kaller for populister, er i virkeligheten ikke annet enn politikere som prøver å beskytte «vanlige folk» mot kapitalismens eksesser og dagens urolige verden. Den nye pensjonsreformen vil eksempelvis ramme utsatte grupper hardt, og i praksis frarøve dem deres rettmessig andel av oljeformuen. Det er bare Fremskrittspartiet de har å vende seg til. 

Dagens oppvoksende slekt ville trolig ha vært bedre tjent med at vi investerte 100 milliarder kroner i økt boligkapital per år, fremfor å legge midlene til et svulmende Oljefond.

Regjeringen klarte ikke i sine første år å beskytte utsatte grupper mot kombinasjonen av dyrtid og renteøkninger. Den er også merkelig tafatt foran høstens bebudede krise i byggefagene. Dagens oppvoksende slekt ville trolig ha vært bedre tjent med at vi investerte 100 milliarder kroner i økt boligkapital per år, fremfor å legge midlene til et svulmende Oljefond.

Og husk: Jo mer vi sparer til poden, desto mindre grunn har han til å jobbe. Det å gi barnebarna enorme finansielle gavepakker er en sikker vei til å gi dem et slaraffenliv med et royalt kokainforbruk. Og mye penger skal de arve. Bare se på den geometriske veksten i statens netto finansielle fordringer i prosent av BNP.

Ungdom som sliter med psykiske problemer møter krav om å ta seg jobb, av en regjering som med viten og vilje gjør det vanskeligere nettopp å få seg jobb. Norges svar på «The Hunger Games».

Mas om inntektsfordeling

Maset om inntektsfordelingen har tatt overhånd. Ble jeg lykkeligere av at masse rike folk dro til Sveits, med det resultat at inntektsfordelingen i samfunnet ble jevnere? Og blir jeg dypt ulykkelig hvis de skulle flytte hjem igjen? Nei, politikerne må få fornyet fokus på å heve levestandarden til arbeidsfolk, og gi litt mer blaffen i skjebnen til de rike.

Mange på venstresiden kvier seg for at vi skal få det de tror er amerikanske tilstander. USA er kapitalismens fyrtårn, hvor talentfulle mennesker fra hele verden, som har lyst til å yte maksimalt, søker seg. Amerikanerne lever også fint med store underskudd i offentlig sektor. Det har heller ikke vært så voldsom forverring av inntektsfordeling opp gjennom årene som folk her hjemme tror. Når nordmenn står på Manhattan og hytter med nevene mot hovedkontoret til et internasjonalt konsern, vil det få en forbipasserende lastebilsjåfør til å undres. Han kan tjene et par millioner kroner som årslønn hvis han står på, mens hans norske kollega må si seg fornøyd med muligheten til å motta en brøkdel av dette.

Skatte- og avgiftslette

Jeg har selv hørt Brenna briljere fra talerstolen. Moderne politikere trenger ikke annet enn god dømmekraft for å gjøre en strålende jobb, noe jeg er sikker på at samtlige regjeringsmedlemmer besitter. Norge har en moderne markedsøkonomi med en velutdannet befolkning. Derfor er det klokest å overlate mest mulig ansvar til husholdninger og bedrifter. Bare gi dem solide skatte- og avgiftslettelser, og la dem jobbe så mye som de vil, så går det nok greit for de fleste av oss.

Hvis regjeringspartiene taper Stortingsvalget neste høst, gjetter jeg på at for stram finanspolitikk i årene 2022-2025 fra en «tantete» stat blir syndebukken. Nei, med visdommen til Brenna om egne begrensninger burde det være en smal sak å legge hardt om, og endelig sørge for at det blir «vanlig folks» tur. I 2025 må det bli nordmenns tur til å unne seg en vesentlig bedre – og økonomisk tryggere – hverdag enn den de har i dag.