I en tid hvor man kan gå inn på Temu-appen og få levert latterlig billige – og ofte svært middelmådige – varer i løpet av kort tid, er det lett å tenke at påtroppende president Donald Trump har rett i at det meste vonde i verden er Kinas skyld. Og for at handelsbalansen til USA går dundrende minus hver måned.

Problemet er ikke antall dollar USA går i underskudd på handelsbalansen, men den politiske kostnaden av hva det symboliserer. Nemlig at jobber forsvinner til utlandet. Trump vil skape amerikanske jobber, og handelsunderskuddet får skylda. Derfor må underskuddet må ned. Og aller helst bli til et handelsoverskudd. Tenk hvor mange jobber det blir av det!

Apple og Ford eller Kina?

Men hva skyldes egentlig handelsunderskuddet? Det er liten tvil om at Kina og andre har subsidiert egen industri. Samtidig har de klart å holde sin egen valuta på et eksportdyktig nivå. På overflaten kan underskuddet – spesielt innen varehandelen – fremstå som et ensidig økonomisk tap, ofte fremstilt som at utenlandske land utnytter den amerikanske økonomien. 

En nærmere titt avslører imidlertid at mye av underskuddet er drevet av amerikanske selskapers profittmaksimering, og ikke at folk kjøper skrot på internett. 

På samme måte designer selskaper som Apple produktene sine i USA, men produserer dem i utlandet og utnytter globale forsyningskjeder for å minimere kostnader og maksimere profitt.

En betydelig del av USAs handelsunderskudd skyldes import av varer produsert av amerikansk-kontrollerte selskaper som opererer i utlandet. For eksempel kan en amerikansk bilprodusent etablere en fabrikk i Mexico for å dra nytte av lavere arbeidskostnader, og deretter importere kjøretøyene tilbake til USA. Denne transaksjonen registreres som en import, noe som øker handelsunderskuddet, selv om det faktisk gagner et amerikansk selskap. På samme måte designer selskaper som Apple produktene sine i USA, men produserer dem i utlandet og utnytter globale forsyningskjeder for å minimere kostnader og maksimere profitt.

Amerikanske selskaper bak

Data fra OECD, som rett nok er fra 2010, viser at 87 prosent av handelsunderskuddet i industrisektoren kommer fra tilpasningene til amerikanskkontrollerte selskaper – at de selv har valgt å produsere ute for å tjene mer penger. Handelsunderskuddet ville derfor sett svært annerledes ut hvis man klassifiserte handelen basert på selskapenes nasjonalitet, fremfor geografi. Jeg har forsøkt å finne nyere data enn 2010, men måtte gi opp. Mitt banale forsøk på å skaffe mer kontemporære data er å se på driftsoverskuddet til seks store amerikanske selskaper, som produserer vesentlig av varene sine i utlandet. Og det viser seg at det utgjør nesten 25 prosent av hele USAs handelsunderskudd. Her må det skytes inn at driftsoverskuddet neppe kun skyldes at de produserer billig i utlandet, men det er en pekepinn. Tabloid kan man si at USAs handelsunderskudd er til amerikanske bedrifters og konsumenters fordel. 

I denne forstand er handelsunderskuddet delvis et biprodukt av USAs rolle som en global økonomisk overherre.

Et voksende handelsunderskudd henger ofte sammen med innenlandsk etterspørsel, ettersom amerikanske forbrukere importerer flere varer. I tillegg fører utenlandske investeringer i USA til kapitaltilstrømning, som styrker dollaren og øker importen. I denne forstand er handelsunderskuddet delvis et biprodukt av USAs rolle som en global økonomisk overherre. Ergo er det ikke bare dumt med underskudd.

Gir billig kapital

Videre sikrer USAs dollar, som verdens reservevaluta, en jevn etterspørsel etter amerikanske finansielle eiendeler. Dette systemet understreker den doble rollen til handelsunderskuddet: Selv om det kan føre til tap av arbeidsplasser i hjemlandet, opprettholder det også global økonomisk stabilitet og gir USA billig kapital.

Poenget her er at det amerikanske handelsunderskuddet ikke er et enkelt mål på økonomisk svikt, men en sammensatt indikator på bedriftsstrategier, forbrukeratferd og globale finansielle systemer. En delikat balanse hvor endringer ett sted fører til (uforutsette) konsekvenser ett annet. Hvor mye er deal-makeren Trump villig til å gamble? Gevinsten er flere amerikanske arbeidsplasser, men i potten ligger overskuddet til Apple og Ford, dollarens status som verdens reservevaluta og risikoen for inflasjon. Her skal vi virkelig få se om mannen bak «the art of the deal» kan sakene sine!