Gjestekommentar

Olav Chen, leder for allokering og globale renter i Storebrand. Foto: Iván Kverme

Julefreden er i ferd med å senke seg, og de fleste er i ferd med å lukke bøkene for 2024 – som har vært et godt år om man ikke har vært for pessimistisk. Inflasjonen har gått ned, og de fleste sentralbankene er i ferd med å normalisere rentene. Aksjemarkedet har hatt nok et godt år, spesielt amerikanske og globale aksjer. «US-exceptionalism» fortsetter, og har fått flere ben å stå på som følge av høye forventninger til Trump 2.0.

Litt uro er det likevel å spore om man ser litt inn i 2025. Noen drypp har man fått fra Trump før han skal innsettes den 20. januar. Utnevnelsene til hans administrasjon gir et inntrykk av kommende politikk, og finansmarkedene har nok fulgt hans signaler rundt toll og handelspolitikk tettest. Der er det bare å feste setebeltet og omfavne en kommende handelskrig 2.0.

Straffer naboene

En forsmak fikk vi i slutten av november med et utspill om økt toll på import fra Mexico, Canada og Kina. De tre landene er USAs største handelspartnere, og utgjør henholdsvis 15, 14 og 14 prosent av importen av varer – altså totalt 43 prosent. Signalene han ga var å innføre 25 prosent toll på varer fra Mexico og Canada, dersom de to nabolandene ikke stopper strømmen av migranter og narkotika til USA.

De fleste mener at dette er forhandlingsutspill og at det ikke vil gjennomføres. Forhandlinger som skal bedre USAs posisjon, få jobbene tilbake til USA og prioritere USA. Og ikke minst for å gjennomføre Trump 2.0 politikk, selv om det innebærer å blande handelspolitikk med immigrasjonspolitikk eller annen politikk. For Europas del kan man vel si at det er høyst forventet at sikkerhetspolitikk og NATO blir blandet inn i handelspolitikk

Det har også vært snakk om en universaltoll på 10 eller 20 prosent. Om Europa faller under disse eller har egne satser, er fremdeles usikkert. Praksis i tidligere handelskriger har for de fleste involverte vært en såkalt «tit-for-tat» strategi. Eller på godt norsk «øye for øye, tann for tann»-strategi som svar. Her stiller Europa med dårlige forhandlingskort om kortene blandes.

Den «røde» elefanten

Den store «røde» elefanten i rommet er likevel Kina. Snakk om ytterligere 10 prosentpoeng tolløkning fra Trump 1.0 i samme utspill for Mexico og Canada forsvant «litt i mengden». Forventningene og konsensus er at det blir hele 60 prosent toll på importerte varer fra Kina. Ikke uventet startet Kina allerede i slutten av september med tiltak for å stimulere økonomien, da pilene var i ferd med å svinge tilbake i Trumps favør.

Forventninger om bortfall i vekstbidrag når det gjelder eksportbenet fører til at de nå gjør alt de kan for å stimulere innenlandsk privat konsum. Infrastrukturinvesteringer som tidligere var en enkel spak å dra i om Kina ville ha veksten opp, er ikke like aktuelt lenger med boligboblen som sprakk og overkapasitet i boliginvesteringer. Målet er en sterkere økonomi når Xi setter seg ned ved forhandlingsbordet med Trump.

«Race to the bottom»

En handelskrig kan nemlig fort ende med en «race to the bottom» der alle parter påfører seg selv skade. Den som tåler mest, stiller med sterkest hånd. Handelskriger gir økte kostnader for bedrifter og husholdninger, og reduserer den økonomiske veksten for alle parter. Inflasjonen blir også høyere, etter en periode hvor man akkurat hadde håpet på at dyrtiden var tilbakelagt.

Kaken blir med andre ord mindre. Handel i sin reneste form har alltid vært en form for spesialisering, der komparative fortrinn har gjort at det har vært vinn-vinn for alle og kaken er blitt større. Så kan man alltid diskutere hvorvidt kakestykkene har vokst like mye for hvert land, og ikke minst om omfordeling innad i hvert land har vært rettferdig. Stadig oftere blir nå handel heller ansett som et nullsumspill der den ene parten må tape om den andre parten vinner på det. Altså ikke noe «vinn-vinn». Spesielt hvis man hensyntar geopolitikk og sikkerhetspolitikk.

Økt USA-optimisme

Deregulering, «animal spirit» og «America First» har helt klart boostet optimismen for USA inn i det nye året. Enn så lenge virker det som om markedene har forskuttert mange av de positive sidene ved Trump 2.0. Fra februar av vil nok noen av de mulige negative effektene også komme mer til syne. Ikke minst avveiningene Trump må gjøre for å balansere politikken. Dette uavhengig om man tror at handel er «vinn-vinn» eller «nullsum». I sistnevnte tilfelle skulle jo det også bety at alle andre taper når USA vinner. 

Nå har man jo lært Trump å kjenne, og vet at man ikke alltid skal ta ham bokstavelig.

Det man i hvert fall vet, er at markedene ikke liker usikkerhet. Nå har man jo lært Trump å kjenne, og vet at man ikke alltid skal ta ham bokstavelig. Men for at han ikke skal bli gjennomskuet i de kommende forhandlingene, må han skape ordentlig usikkerhet. Ellers blir dette gjennomskuet, og alle som har vært i forhandlinger vet jo at det blir lite troverdig hvis det ikke er en reell mulighet for at det faktisk kan gå galt.

For å sitere Trumps tidligere rådgiver og sjefstrateg Steve Bannon: «Flood the zone with shit». En strategi hvor man overvelder og forvirrer offentligheten med mye informasjon, desinformasjon og støy, som gjør det vanskelig å vite hva som er riktig, eller hva som er det egentlige målet.

En trussel som er lite troverdig er lite verdt i en forhandling. «Alle kriger er basert på bedrag», som også Sun Tzu sier i «The Art of War». En handelskrig er intet unntak. Det blir spennende å følge med på hva Trump vil dra opp av hatten. Eller capsen. For å «Make America Great Again».