Også i 2024 har det vært mange avisoverskrifter om svekkelsen av kronen, som så langt er på omtrent 10,5 prosent mot amerikanske dollar og 4,5 prosent mot euroen.

Det som virkelig betyr noe for beslutningstakere, men som ingen har skrevet om, er at kronekursen varierer mye – og mer enn for sammenlignbare land. 

Mens den norske kronen var blant de mest stabile på begynnelsen av 2000-tallet, så har den vært den mest volatile de siste fire-fem årene.

For bedrifter og husholdninger betyr det at de står overfor betydelig valutakursrisiko. For myndighetene betyr det at de antakelig bør vurdere strukturelle grep som kan bedre funksjonsmåten til kronemarkedet og derigjennom reduserer variasjonen.

Data: Kronen varierer mest

Figuren viser volatiliteten mot euro siden 2001. Hovedinntrykket er (som det også er mot dollar): Mens den norske kronen var blant de mest stabile på begynnelsen av 2000-tallet, så har den vært den mest volatile de siste fire-fem årene.

For beslutningstakere er imidlertid det relevante hva volatiliteten vil bli fremover. Såkalt implisitt volatilitet på opsjoner er et mål på finansmarkedenes forventete volatilitet, og ett-årige opsjoner i dag gir forventet volatilitet i 2025. De gir omtrent samme bilde som historisk volatilitet: 7,7 prosentpoeng for norske kroner per euro, og til sammenligning henholdsvis 5,9, 6,2 og 5,2 prosentpoeng for svenske kroner, amerikanske dollar og sveitsiske franc per euro. 

Krone-usikkerhet er kostbart

Stor usikkerhet om fremtidig valutakurs er kostbart for samfunnet. I talen sin til Senter for monetær økonomi i 2022 formidlet sentralbanksjef Ida Wolden Bache rasjonalet for inflasjonsmålet, blant annet ved å si: «Høy inflasjon er kostbart for samfunnet. [] Usikkerheten om prisutviklingen fremover blir større, og økonomisk planlegging blir vanskeligere. [] Usikkerheten kan også føre til at investeringer med lengre horisont må vike for investeringer med kortere horisont. Det kan redusere investeringsnivået og, over tid, gi et lavere produksjonspotensial i økonomien.» Valutakursusikkerhet kan ha samme effekt.

Det finnes finansielle instrumenter for å håndtere og redusere bedrifters valutakursrisiko og dermed skape verdier. BI underviser også om nettopp dette. En viktig innsikt er imidlertid at det er praktisk umulig å eliminere all risiko. En annen innsikt er at prisen på forsikring stiger når usikkerheten stiger – slik tilfellet er for norske kroner.

Valutakurser – en finansiell variabel

Om valutakursusikkerhet er kostbart og det er relativt mye krone-usikkerhet, bør det søkes etter strukturelle grep som kan redusere usikkerheten. 

En viktig faglig erkjennelse i denne sammenheng, som illustreres av den høye kronevolatiliteten, er at valutakurser bør analyseres som finansielle variabler.

En viktig faglig erkjennelse i denne sammenheng, som illustreres av den høye kronevolatiliteten, er at valutakurser bør analyseres som finansielle variabler. En finansiell variabel som aksjepriser varierer langt mer enn det som kan forklares med endringer i vekstratene i utbytte eller fortjeneste alene. 

Tilsvarende varierer valutakurser mye, mye mer enn forskjeller i vekst i BNP, konsum eller produktivitet. Selv ikke renteforskjeller kan forklare fremtidige endringer i kursen . I tillegg er det slik at i motsetning til for aksjer og renter, så finnes det ikke engang en formel for hva prisen på en valuta skal være. Tradisjonelle samfunnsøkonomiske modeller som kan redegjøre for makroøkonomiske hovedstørrelser kommer til kort – de gir en altfor lav og stabil pris på risiko. De er derfor uegnet for å analysere finansielle variable, inkludert valutakurser.

Erkjennelsen av at kronekursen påvirkes av risikopremiene i finansmarkedene, leder til et annet spørsmål: Hvorfor påvirkes tilsynelatende kronekursen mer av endringer i risikopremier enn andre valutaer? Og finnes det strukturelle grep som kan redusere dette?

Ikke «feila frå i går»

Hverken problembeskrivelse eller det analytiske rammeverket kan derfor være de samme som lå til grunn for de mislykkete forsøkene på å styre valutakursnivået på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Det kan finnes strukturelle grep som vil kunne redusere kursvolatiliteten uten at noen har noen illusjon om at de vet hva det rette kursnivået skal være. Slike grep kan også være fullt ut forenlige med inflasjonsmålet og det pengepolitiske regimet for øvrig.

Strukturelle grep for å redusere usikkerheten kan være (i) å bedre likviditeten og dybden i markedet for norske kroner, inkludert statsobligasjonsmarkedet; (ii) å fastslå om reguleringen av bankene gir en selvforsterkende effekt på valutausikkerhet og om høyere realisert usikkerhet gjør at bankene via regulering blir i mindre stand til å holde valutarisiko og dermed bidrar til enda høyere usikkerhet; (iii) vurdere systemet for veksling av oljeskatt; eller (iv) noe helt annet.

Inntil slike vurderinger blir gjort og grep blir tatt i 2025, er det antakelig langt mer produktivt å vurdere hvordan valutausikkerheten kan håndteres enn å gjette på hvor kursen skal hen.