Sammenlignet med de fleste andre land har Norge vært kjennetegnet av lav arbeidsledighet. Både faktisk, men også den strukturelle – eller langsiktige – ledigheten er og har vært lav. Innvendinger som at Norge har en stor andel på ulike trygdeordninger er valide, men selv når vi snur på flisa og ser på sysselsettingsandelen, er denne høy i internasjonal målestokk.

Det inntektspolitiske samarbeidet har fått mye av æren for dette. De tidlige variantene i etterkant av bankkrisen handlet i stor grad om å unngå at arbeidsledigheten ble for høy, og det såkalte Solidaritetsalternativet så dagens lys. 

I økonomisk forstand var dette er forsøk på å «dytte Phillips-kurven innover».

Gjennom sentraliserte lønnsforhandlinger skulle man være i bedre stand til ikke bare ivareta lønnsmottakernes interesser, men også interessen til de arbeidsledige (solidaritet med de ledige). Gjennom det tidligere LO-leder Yngve Hågensen kalte «den kollektive fornuft» skulle man sikre moderat lønnsvekst slik at flest mulig kom i jobb. Myndighetene skulle på sin side bidra med sysselsettingsfremmende politikk og sikre en stabil valutakurs, mens arbeidsgiverne skulle legge bedre til rette for jobbtrening og ulike velferds- og pensjonsordninger. I økonomisk forstand var dette er forsøk på å «dytte Phillips-kurven innover» – det vil si å få en lavere lønnsvekst for et gitt nivå på ledigheten, og samtidig en lavere likevektsledighet.

Kontroll på oljepengene

Etter at de første innskuddene i Oljefondet ble gjort i 1996, ble det også økt fokus på å unngå feilene fra 80-tallet der store svingninger i oljeinntektene hadde gitt store svingninger i den økonomiske aktiviteten, og delvis foranlediget bankkrisen. Innføringen av handlingsregelen for uttak fra Oljefondet skulle sikre en langsiktig, ansvarlig og mer stabil finanspolitikk. Konjunkturstyringen ble overlatt til Norges Bank gjennom innføringen av et inflasjonsmål, mens frontfagsmodellen fortsatt skulle være rettesnor for lønnsoppgjørene.

Tanken bak frontfagsmodellen er at lønnsveksten over tid må tilpasses lønnsevnen i konkurranseutsatt sektor. Ettersom konkurranseutsatte sektorer som oftest ikke kan påvirke salgsprisene, må lønnsveksten over tid være på linje med handelspartnerne når man justerer for ulik produktivitetsvekst. For å sikre at konkurranseutsatte sektorer ikke skvises ut av høy kostnadsvekst i de skjermede sektorene, må dette også legge rammene for lønnsveksten i skjermede sektorer – inkludert offentlig sektor. Dette hensynet ble selvsagt særlig viktig etter at oljeinntektene begynte å flomme inn i norsk økonomi, med tanke på å unngå hollandsk syke.

Ikke alle tåler det

Frontfagsmodellen har sannsynligvis bidratt til å hindre en for rask og kraftig nedbygging av konkurranseutsatte virksomheter i Norge, og gjort norsk økonomi mindre sårbar for svingninger i oljepris og oljerelaterte aktiviteter. Men utviklingen vi har sett i etterkant av pandemien, med sterk vekst i en del råvarepriser, høy aktivitet på sokkelen og en stadig svakere kronekurs, var neppe et scenario man hadde sett for seg da frontfagsmodellen ble etablert. Ekstraordinært god lønnsomhet i eksportnæringene gir god lønnsevne, som arbeidstakerne naturlig nok ønsker å få en del av. Lønnsveksten i frontfaget havnet rundt 5,3 prosent i fjor, og rammen ble stort sett kopiert i alle andre forhandlingsområder. 

Problemet er selvsagt at mange av de andre sektorene ikke har den samme lønnsevnen som industrien for tiden.

Problemet er selvsagt at mange av de andre sektorene ikke har den samme lønnsevnen som industrien for tiden. En lønnsvekst på linje med frontfaget blir betydelig høyere enn produktivitetsveksten, og lønnsomheten kommer under press. I en slik situasjon må bedriftene enten tilføre kapital, øke prisene eller kutte kostnader. Høyere priser vil bety høyere inflasjon, risiko for høyere lønnskrav og høyere renter, som vil dempe etterspørselen for mange bedrifter i rentefølsomme næringer, og dermed forsterke problemene. Om etterspørselen er svak og kanskje svekkes ytterligere, blir bedriftenes muligheter for prisøkninger stadig mer begrenset, og kostnadskutt blir tilsvarende mer aktuelt. Nedbemanning i flere bedrifter/sektorer vil øke den generelle arbeidsledigheten, som igjen kan ramme etterspørselen for mange bedrifter. 

Så selv om økt (real)lønnsvekst på kort sikt bedrer husholdningenes kjøpekraft og holder aktiviteten, inflasjonen og dermed rentene oppe, er ikke dette en bærekraftig situasjon. Noe må gi etter til slutt.

Myndighetene holdt ikke avtalen

Hvordan man skal løse dette dilemmaet er ikke opplagt. Skal industriarbeiderne si fra seg sin rett til en andel av lønnsomheten i bedriftene, eller skal man tillate større forskjeller mellom sektorene i enkelte år, men heller fokusere på «utjevning over tid»? Problemet er jo delvis at myndighetene ikke holder sin del av avtalen i det inntektspolitiske samarbeidet. En ekspansiv finanspolitikk bidrar til å holde pris- og lønnsveksten oppe, og Norges Bank har ikke klart å stabilisere valutakursen. Det siste skyldes delvis at gjeldsoppbyggingen i privat sektor er blitt så høy at det gir større begrensninger på hvor høyt rentene kan settes. I en situasjon hvor kronekursen er blitt mindre rentefølsom, skaper dette hodebry for sentralbanken. Nå kan det legges til at i våre langsiktige modeller er kronesvekkelsen langt på vei et resultat av den høye veksten i enhetskostnadene sammenlignet med våre handelspartnere, men uansett er ikke dette bærekraftig. 

En ekspansiv finanspolitikk bidrar til å holde pris- og lønnsveksten oppe, og Norges Bank har ikke klart å stabilisere valutakursen.

Kanskje bør man plukke frem Solidaritetsalternativet, og dytte Phillips-kurven innover ved bruk av kollektiv fornuft. Med en prisvekst på rundt 2,6 prosent i år, vil 3,6 prosent lønnsvekst gi en reallønnsvekst på 1 prosent og samtidig åpne opp for at rentene kan settes mer ned enn Norges Bank har varslet. Solidaritet med de rentefølsomme næringene kan bli det nye slagordet.