Lunsjguiden: Parodisk på Ekebergrestauranten
Det hjelper lite med flott utsikt når servitøren knapt nok ser i din retning. God mat kom i skyggen av venting, venting og ytterligere mer venting.
Det er to og et halvt år siden forrige besøk. Da sto Shorts ovnsbakte blomkål og Longs andelår confit, stemning, service og utsikt til terningkast 6.
EN RESTAURANT MED UTSIKT: Det er ikke annet å si om utsikten fra Ekebergrestauranten enn at den står til terningkast seks. Foto: Finansavisen
Prisene har økt, og det er gjort endringer på menyen. Nå står lunsjvalget mellom kaldrøkt laks, fiskesuppe, skagenrøre, blåskjell, kveite, andelår og risotto. Men utsikten er akkurat like fin. Servitørens evne til å løfte blikket og snu på hodet er begredelig, og Bjørn Tore Fursets Maserati er nonchalant parkert utenfor oppmerket plass rett foran inngangspartiet.
Bordene på vindusrekken fylles raskest opp, og en og annen gjest slår seg også ned langs veggen. Ingen vil sitte midt i lokalet.
– Akkurat som på et fly. Ingen har vel noensinne bestilt et midtsete, slår Short fast og observerer etablissementets eneste synlige servitør som går med hurtige skritt rundt i lokalet, uten å se i deres retning. Det er lenge siden de fikk hvert sitt spisekart, og beskjed om at servitøren ville komme og presentere dagens 3-retters meny. Selv med sterkt fremtredende beslutningsvegring, har de begge bestemt seg for lenge siden. Short har heller ikke fått noe i glasset, så hun begynner å bli litt irritert allerede før startblokken.
ANBEFALES: Pannestekt kveite smaker like godt som den ser ut. Foto: Finansavisen
Så dukker servitøren endelig opp og setter kursen mot deres bord. Long bestiller en pannestekt kveite med chorizo, purre og blåskjellsaus. Short en risotto med kantarell, traktkantarell og Tine-osten Høvding Sverre.
Kvinneklubben
De to observerer de andre gjestene. Til tross for at restauranten passer ypperlig til en viktig forretningslunsj, ser det ikke ut som om noen av gjestene er i jobb. Med unntak av en dame med et nyklekket barn, har de fleste andre nådd pensjonsalder med god margin. De sitter stort sett i grupper på to og to, og det finnes kun én hane i formiddagens kurv. Sammen med det de antar er hans kone, knipser de to enorme mengder med tilforlatelig like bilder av utsikten over en hovedstad som bader i sol gjennom vinduet. Det er en jevn dur av koselig summing i lokalet.
Ekebergrestauranten
Gourmetrestaurant med panoramautsikt over Oslofjorden, oppført i 1916 av Tiedemanns Tobakksfabrikk. Har i en periode stått til forfall og vært stengt, før Christian Ringnes forbarmet seg over den og fikk med seg Fursetgruppen som restauratør. Reåpnet slik vi kjenner den i dag for 19 år siden. God mat og atmosfære. Uendelig treg og fraværende betjening.
Terningkast 4.
Sted: Kongsveien 15.
Pris lunsjretter: 255–405 kroner.
Tid før maten kom: 24 minutter.
Besøkt: 15. oktober 2024.
Med et smil, det skal hun ha, kommer Captain Slow med lunsjen. Og for en nydelig presentasjon.
– Og for en nydelig smak, sier Short etter å ha spiddet en gyllengul kantarell med gaffelen og latt den leke seg i munnen. Det er bare å gi full pott til den lett pepperaktige smaken og den kjøttfulle teksturen. Risottoen er kokt til perfeksjon. Fast og fin, og ikke i nærheten av den grøten Short – på en dårlig dag – kan varte opp med selv.
I KANTARELLHIMMELEN: Risotto med kantarell og traktkantarell smaker virkelig godt. Foto: Finansavisen
– På hjemmebane ville sikkert min bedre halvdel savnet bacon eller en god pølse til, men jeg synes det er helt topp at soppen får spille hovedrollen alene. Det er akkurat som om denne vegetarretten ikke smaker vegetar i det hele tatt.
Long smiler også av lykke. Fisken viser seg å være tilberedt til perfeksjon, og retten er vakker å se på.
– En nydelig saus som passer perfekt til kveite. Og små biter med stekt chorizo til er en innertier. Blåskjell er ikke noe jeg normalt bestiller, men her må jeg si at de kun løfter måltidet, nærmest stønner Long.
Ikke verdt å vente på
Men derfra går det bare nedover. De blir sittende uendelig lenge med tomme tallerkener og tomme glass. De ble aldri spurt om maten falt i smak, og servitøren gjør ikke annet enn å gå med hastige skritt og stirre rett fremfor seg. Det føles som en evighet før de oppnår noen som helst kontakt, og da Long endelig lykkes, bestiller hun ostekake som en søt avslutning på et – isolert sett – svært godt måltid.
Men klokken går. Og går. Servitøren går. Og går. Kaken uteblir, og Long får ingen forklaring på hvorfor.
– Du er åpenbart havnet i glemmekassen, sier Short og tenker tilbake til kassen utenfor gymsalen på barneskolen, som inneholdt en salig blanding av gymsokker, drikkeflasker, t-skjorter og stillongs.
Så dukker Captain Slow opp igjen. Denne gangen med ostekaken.
OSTEKAKE TIL BESVÆR: Ikke var den verdt å vente på heller. Foto: Finansavisen
– Hun kunne kostet på seg en liten beklagelse, for det tok lenger tid å få dessert enn mat. Og det er det ingen grunn til. Når det er sagt, var heller ikke denne ostekaken verdt å vente på. Den smaker som en slags fromasj. Rett og slett kjedelig, sier Long, og gjør seg klar til å betale. Men da forsvinner servitøren igjen.
– Snakk om «waiting game». Det har vært gjennomgående for hele opplevelsen. God mat er verdt å vente på, men det finnes grenser. Jeg var lenge på en sterk femmer, men nå har dette tatt så lang tid at det nærmer seg en parodi. Med en firer på terningen håper jeg de legger seg i selen, slik at opplevelsen kan bli så bra som den har vært tidligere, sier Short.