Klarering av opphavsrettigheter til HøyesterettEn tvist mellom rettighetshavere til innholdet i tv-programmer på den ene siden og en distributør av kabel-tv på den andre gikk hele veien til Høyesterett. Kjernespørsmålet var om den kommersielle kabeldistributøren Get etter en teknisk endring i mottak av fire tv-kanaler fortsatt måtte klarere opphavsrettigheter med rettighetshavernes organisasjon, Norwaco, slik de har gjort siden 80-tallet. Saken gikk hele veien i rettssystemet. Get fikk medhold i at selskapet ikke måtte klarere opphavsrettigheter med Norwaco.Fordi saken kanskje nettopp er for spesielt interesserte, skal vi prøve å forkorte og forenkle saken. Artikkelen er dermed ikke skrevet for de som har inngående kunnskap om saken eller temaet. Det skal også nevnes at vi representerte den ene parten i saken, rettighetshaverorganisasjonen Norwaco.Høyesterett avgjorde spørsmålet i mars i år og fastslo at Get likevel hadde et selvstendig ansvar for å klarere, men ikke med organisasjonen Norwaco etter gjeldende lovbestemmelse i åndsverkloven § 34.Tv-program – litt om rettigheterEt tv-program inneholder åndsverk, prestasjoner og produksjoner som er beskyttet av opphavsrett. Det er mange rettighetshavere så som komponister, plateselskap, manusforfattere, skuespillere, fotografer, produsenter mv. I tillegg til at disse får betalt for sin arbeidsinnsats, har de som utgangspunkt også krav på et rimelig vederlag hver gang programmet fremføres til allmennheten.I denne sammenheng holder vi oss til tradisjonell tv, hvor du abonnerer på et antall tv-kanaler gjennom en av de kommersielle distributørene, som Get, Altibox, RiksTV eller Canal Digital. TV-selskapene, (kringkastere), inngår avtaler med ulike distributører om distribusjon av deres kanaler. De kommersielle vilkårene disse imellom varierer selvsagt.Distributørene har altså avtaler med ulike norske og utenlandske kringkastingsselskap og setter sammen ulike kanalpakker som du kan abonnere på ved å kjøpe en kanalpakke og dekoder.Et kringkastingsselskap kan ha kjøpt ut alle eller noen type fremføringsrettigheter fra rettighetshavere til tv-programmet. Kringkastingsselskapet kan for eksempel ha kjøpt rett til at Altibox sender tv-programmene til sine abonnenter mot betaling. Dersom kringkastingsselskapet ikke på forhånd har kjøpt slike rettigheter for alle rettighetshaverne i programflaten, må distributøren selv klarere disse rettighetene. Distributøren må dermed selv innhente samtykke og betale vederlag for egen utnyttelse.Et system for hvordan distributørene enkelt kunne klarere alle slike rettigheter på ett sted, ble etablert allerede på 80-tallet.One-stop-shopTilbake på 80-tallet var det nemlig slik at enkelte norske husstander kunne motta kanalene SVT eller DR. NRK kunne mottas enkelte steder i Sverige og Danmark. Dette skyldtes at kanalene ble kringkastet via eter, og senere i satellitt, som de gamle tv-antennene kunne plukke opp. På denne tiden fantes det allerede kabelanlegg som gradvis kommersialiserte kabel-tv for typisk borettsanlegg og andre fellesanlegg.Fordi det var ønskelig å kunne se særlig svenske og danske kanaler i Norge, og vice versa, ble det satt ned et felles nordisk utvalg som skulle se på juridiske problemstillinger knyttet til utveksling av såkalt «nabolands-tv». Kabeldistributørenes fremføring av tv-programmer ble kalt videresending.Rent teknisk mottok kabeldistributørene programmene ved å hente signalene (tv-programmene) som ble sendt i eter eller satellitt. Den tekniske overføringen av programmene frem til distributøren er hovedårsaken til tvisten som havnet i Høyesterett. Dette omtales nedenfor.Et sentralt tema på 80-tallet var hvordan rettighetene i tv- programmene enklest mulig kunne klareres for distribusjon de faktisk ikke var klarert for. Kringkastingsselskapene hadde ikke på forhånd klarert rettigheter for distribusjon i et annet land. Etter lange utredninger, landet man på at rettigheter skulle klareres av den enkelte distributør i landet de sendte. For at dette skulle kunne skje i forkant av at programmene ble videresendt, måtte klarering skje via én organisasjon.Organisasjonen Norwaco ble etablert i 1983 blant annet for å være rettighetshavernes representant for klarering av rettigheter ved videresending av tv-programmer. Organisasjonen hadde fullmakt fra en rekke type rettighetshavere. Dette løste ikke problemet fullt ut for distributørene, som trengte å klarere for alle rettighetshavere, ikke bare de organisasjonen representerte ved fullmakt.Lovgiver løste denne floken ved å innføre klarering for videresending ved såkalt avtalelisens. Når en distributør inngår avtale med en godkjent, representativ organisasjon, får avtalen også virkning for de rettighetshavere som organisasjonen ikke representerer ved avtalefullmakt. Dette er virkningen av avtalelisens. Tilsvarende ordninger finnes i flere andre europeiske land.Systemet for klarering fungerte godt i lang tid. De kommersielle distributørene fikk klarert de rettigheter som kringkaster ikke hadde klarert direkte med rettighetshavere på forhånd, uten risiko for krav fra verken organiserte eller uorganiserte rettighetshavere.Rettighetshavere fikk betalt for distributørenes bruk. Etter hvert klarerte distributørene også for rettigheter i norske kanaler med Norwaco. Distributørene var kun ansvarlige for å klarere for rettigheter kringkaster ikke hadde klarert på forhånd.Hvorfor ble det tvist?Endringer i faktiske og tekniske forhold førte til at Get mente de ikke lenger var ansvarlige for å klarere rettigheter i Discovery-kanalene; TVNorge, FEM, MAX og VOX. Get tok derfor ut søksmål mot Norwaco, som mente at Get fortsatt måtte klarere uklarerte rettigheter.Som nevnt over mottok distributørene tidligere tv-programmene fra eter eller satellitt. Get mottok de fire Discovery-kanalene fra satellitt fra kanalene ble lansert i Norge. Get kunne sende disse programmene til sine kunder på grunnlag av avtale med kringkaster og med Norwaco.Fra 2009 mottok Get ikke lenger kanalen TVN fra satellitt. I stedet mottok Get kanalen i en lukket fiberlinje fra kringkaster. Tilsvarende teknisk endring skjedde fortløpende for de andre kanalene. I følge Get var selskapet dermed ikke lenger ansvarlig for å klarere rettigheter fordi Get ikke lenger videresendte et allerede kringkastet signal.Norwacos hovedanførsel var at det distributørene i alle år har klarert rett til å bruke er verkene og rettigheter til innholdet i tv-kanalene. Det må være uten betydning hvordan distributøren mottar programmene, så lenge distributørene fortsatt sender samtidig og uendret programmene videre til egne abonnenter. (Selvsagt forutsatt at rettigheter for Gets distribusjon, uavhengig av hva man kalte den, ikke faktisk var klarert av den aktuelle kringkaster i forkant).Må likevel klarere rettigheterHøyesterett kom til samme resultat som tidligere instanser. Gets distribusjon av de fire kanalene er ikke slik videresending som klareres med Norwaco etter åvl. § 34.I motsetning til underinstansene understreket Høyesterett at selv om Gets distribusjon av disse kanalene ikke lenger var å anse som videresending, har Get et selvstendig ansvar for å klarere rettigheter. Dersom kringkaster ikke har klarert rettigheter til Gets distribusjon i forkant, må Get klarere rettigheter selv. Som før.Like langt?Etter tre og et halvt år i rettsapparatet er altså konklusjonen at en distributør er selvstendig ansvarlig for å klarere rettigheter, dersom kringkaster ikke har klarert for den konkrete distribusjonen. Det etablerte systemet kan imidlertid ikke brukes lenger fordi Norwacos fullmakter, både ved avtale og ved lov, gjelder for videresending. Dette kan jo endres.Med andre ord er distributørene like langt. Man kan også mene at de er satt i en dårligere posisjon enn tidligere med tanke på å få klarert alle rettigheter. Så lenge det finnes rettigheter som ikke er klarert av kringkaster, må Get selv sørge for å klarere disse. Siden de ikke lenger kan klarere med Norwaco, med frigjørende virkning for alle type rettighetshavere, må de klarere direkte med rettighetshavere.Som vi husker var distributørenes behov for et sikkert og enkelt klareringssystem et sentralt hensyn bak reglene som ble innført på 80-tallet.Nye regler på høring – løsning? Kun en uke etter at Høyesteretts avgjørelse falt, sendte Kulturdepartementet en full revisjon av åndsverkloven på høring. Her foreslås videresendingsbestemmelsen (åvl. § 34) erstattet. Med andre ord kan det ligge godt til rette for kollektive klareringssystemer på dette området, med nye betegnelser på rettighetsbruken. Hvordan de endelige bestemmelsene vil bli, gjenstår å se. Frist for høringssvar er satt til 8. august 2016.At det også fremover vil eksistere klareringssystemer som kan benyttes for denne type distribusjon av tv-programmer, løser nødvendigvis ikke potensielle tvister. Skal det fungere i praksis, må også partene være enige om at det finnes rettigheter som må klareres ved kollektiv avtale. Det gjenstår også å se.Artikkelen er skrevet av advokatene John S. Gulbrandsen og Benedicte Langford, Bing Hodneland advokatselskap DA.
