Risiko for budsjettsprekk I bygge- og anleggsarbeider er det ofte vanskelig å forutse hvordan prosjektet vil utarte seg, og det er derfor ikke uvanlig at man opplever betydelige budsjettsprekker. Et nylig eksempel på et prosjekt som ble langt dyrere enn man hadde sett for seg er utbyggingen av Stortinget. Budsjettet var i utgangspunktet 1,1 milliarder kroner, men det meldes nå om at det ligger an til å koste 700 millioner mer enn beregnet.For å sikre seg mot ubehagelige overraskelser er det vanlig å forsøke å overføre risikoen i prosjektet til de øvrige aktører. Vi har tidligere skrevet om risikovillige underentreprenører og hvordan de ved spesielle kontraktsvilkår ofte tar på seg svært stor risiko i bygge- og anleggsprosjekter. Dette kan åpenbart være uheldig for underentreprenører. En risikobelastningen som overstiger underentreprenørens reelle evne, kan i verste fall føre til konkurs.Det er imidlertid ikke alltid slik at byggherrer eller hovedentreprenører er tjent med en «streng» kontrakt som skyver all risikoen over på den annen part. Partene må avklare risikofordelingDet er viktig at kontrakten gjør det klart mellom partene hvem som bærer hvilken risiko. En avklart risikofordeling vil gi partene det nødvendige grunnlaget for å foreta handlinger som maksimerer deres personlige gevinst av prosjektet. Dersom partene er klar over hvilken risiko de bærer, vil de også kunne foreta handlinger for å redusere denne risikoen. Dette gjelder både i kontraktsforhold mellom byggherre og entreprenør, og mellom hovedentreprenør og underentreprenør.Partene må ha et bevisst forhold til risikoen i prosjektet for å kunne fordele denne riktig. Det gjelder sin egen, så vel som den andre partens, anledning til å redusere risikoen. I tillegg bør partene være åpne om hvor risikovillig de er, slik at kontraktens risikofordeling er i overenstemmelse med partenes forutsetninger.Avtaler som inngås etter anbudI praksis inngås mange entreprisekontrakter etter anbud, hvor blant annet forhandlingsforbud kan innebære at byggherren ensidig står for fordelingen av risikoen. Entreprenøren vil i slike situasjoner ikke kunne forhandle frem en annen risikofordeling enn den byggherren allerede har bestemt. To gode innfallsvinkler for fordeling av risikoTo gode innfallsvinkler for hvordan risikoen fordeles: 1) Risikoen pålegges den part som er nærmest til å redusere risikoen, eller 2) man fordeler en større del av risikoen på den parten som er mest risikovillig.1. Risiko på den parten som er nærmest til å påvirke risikoenKontrakten bør legge kostnadene på den av partene som har mulighet til å påvirke kostnaden, og sånn sett mest kostnadseffektivt kunne redusere den. Dette vil samkjøre partens eget mål om å maksimere egen gevinst med en lavere forventet totalkostnad på prosjektet.Som eksempel kan byggherren få en større gevinst ved å ha risikoen for grunnforholdene, enn å overføre denne på entreprenøren mot et vederlag. Byggherren kan blant annet foreta grunnundersøkelser for å redusere risikoen. En slik undersøkelse vil også kunne gi grunnlag for å vurdere hvorvidt det er gunstig å bygge på eiendommen, samt hvordan slik utbygging bør foregå. I tillegg vil kostnadene ved å beholde risikoen, kunne være lavere enn hva byggherren ville vært nødt til å betale entreprenøren for å overta denne risikoen. At byggherren beholder risikoen kan dermed føre til at risikoen bli redusert og kostnader bespart.2. Risiko på den mer risikovillige partEn annen risikofordeling er at parten som er nærmest til å minimere kostnaden, betaler den andre parten for å «overta» denne risikoen. En slik risikofordeling kan minne om en forsikringsløsning.Hvis byggherren ønsker mindre risiko og således en større forutberegnelighet i forhold til prisen på prosjektet, kan han avtale dette med entreprenøren mot vederlag. Risikofordeling er sånn sett egentlig bare en kostnadsfordeling.Dette kan være en optimal løsning der eksempelvis en av partene er mer sårbar ovenfor risiko. Fordelingen overfører mest mulig risiko på den minst sårbare parten, for å så kompensere parten som påtar seg ekstra risiko. For eksempel vil det være gunstig at en part som er involvert i flere forskjellige prosjekter, og dermed er mindre sårbar for at enkelte prosjekter går galt, påtar seg mesteparten av risikoen.At byggherrens risiko aktualiseres, trenger ikke nødvendigvis å være fordyrende for han totalt sett. Byggherren slipper å betale entreprenøren for overføringen av risikoen. Som et generelt utgangspunkt, kan det derfor tenkes at byggherren tjener på å beholde risikoen, fremfor å betale entreprenøren for å overta risikoen. Dette under en forutsetning om at byggherren ikke er sårbar for risiko, som for eksempel staten. I avisoppslag kan det gjøres et stort nummer ut av at statlig finansierte byggeprosjekter har kostet langt mer enn hva det var budsjettert til. Det er imidlertid ikke nødvendigvis noe galt med det. Budsjettsprekken kan skyldes at byggherrens risiko aktualiserte seg, slik at det var riktig at staten skulle bære den kostnaden. På samme måte kan et prosjekt utført innenfor budsjett ha hatt en dårligere risikofordeling. En god risikofordeling trenger med andre ord ikke ha noen sammenheng med hva det enkelte prosjektet koster, men vil på langsikt kunne gi en lavere forventet totalpris.Grenser for hvor mye risiko som bør overføresFor begge parter vil det som oftest ikke lønne seg å at entreprenøren får overført en for stor risiko. Dette skyldes at en for stor risiko, overlatt på en part som ikke kan redusere den, kan ende opp med å ikke ha noen realitet. Det kan være tilfellet der en part påtar seg risiko, men ikke tar tilstrekkelig hensyn til den. Dette kan skyldes flere grunner: Enten at parten ikke evner, er for optimistisk, eller fordi det ikke ligger en tilstrekkelig stor sanksjon mot det. Et eksempel er dersom parten er et aksjeselskap som er sårbar for risiko. En større overføring av risiko mot et vederlag til selskapet vil i realiteten være uten betydning; selskapet har ikke evne til å bære risikoen.Det nytter ikke å flytte over risikoen hvis det ikke har noen realitet. I et slikt tilfelle vil begge parter tape på at den ene parten påtar seg mye risiko. Parten som overfører risiko betaler for en forsikring som ikke har noen realitet. Parten som mottar risikoen påtar seg risiko over evne og må slå seg konkurs.En for skjev risikofordeling kan også føre til tvister. I rettspraksis er det flere eksempler på anførsler om at avtaler skal tolkes innskrenkende eller i sin helhet sensureres fordi den er urimelig. Det skal svært mye til før domstolene setter til side en avtale inngått av næringsdrivende med den begrunnelse om at den er urimelig. Uavhengig av saksutfall kan tvister bli en dyr og tidkrevende affære.OppsummeringI utgangspunktet vil begge parter ofte kunne være tjent med en mer balansert fordeling av risiko. Standardkontraktene for bygg- og anleggsbransjen er fremforhandlet av bransjens aktører, utgitt av Norsk Standard. Kontraktene i sin rene form gir en relativ balansert ansvars- og risikofordeling. En slik risikofordeling vil passe de fleste tilfeller, med mindre særskilte forhold gjør det nødvendig med en individuell tilpasning til det enkelte kontraktsforholdet.Dersom man avtaler avvik fra standardkontrakten, bør disse være nøye gjennomtenkt og godt begrunnet. En for stor risikobelastning kan være fordyrende for det enkelte prosjekt, samtidig som det kan føre til dyrere prosjekter på langsikt.Artikkelen er skrevet av advokatfullmektig Ea Herstad, .
