Torsdag fikk digitaliseringsminister Karianne Tung overlevert en mastodont av en rapport om «Kommersielle og ideelle aktørers rolle i fellesskapets velferdstjenester», en utredning regjeringen bestilte for to år siden.

Rapporten drøfter ikke hvordan kommersielle og ideelle aktører kan bidra til å løse fellesskapsoppgaver, og ikke om dette ville kunne løse kapasitets- og kostnadsproblemer. I stedet følger rapporten mandatet til punkt og prikke, og beskriver i hovedsak hvordan de private aktørene kan skyves ut.

– Flertallet foreslår å oppheve ventetidsgarantien i helsevesenet, for å unngå at helseforetakene kjøper kapasitet av private, sier Nils-Ola Widme, næringspolitisk direktør i Abelia, og medlem av utvalget.

Ved å oppheve ventetidsgarantiene for å overføre midlene til offentlige sykehus, blir resultatet klart:

– Man aksepterer økt ventetid og dytter flere pasienter over i det private, forsikringsfinansierte markedet, og det er det motsatte av hva flertallet ønsker seg.

Strengt mandat

I mandatet heter det blant annet: «Legitimiteten til den norske velferdsmodellen hviler på at skattepengene kommer fellesskapet til gode i form av gode velferdsytelser til innbyggerne, og ikke ender opp hos kommersielle aktører».

Videre:

«Formålet med utvalget er å utrede hvordan kommersiell drift kan utfases i ulike skattefinansierte velferdstjenester, og legge fram en egen nullprofittmodell for hver slik sektor».

Det er i mandatet en liten åpning for dagens kommersielle aktører:

«Utvalget skal også utrede hvordan små private aktører som ønsker å fortsette å drive et velferdstilbud kan ivaretas i de ulike modellene, eksempelvis gjennom overgang til en ideell driftsform.»

Mandatet ber også om forslag til regler som kan begrense store overskudd og utbetaling av utbytte dersom det likevel fortsatt skal være kommersielle aktører innen velferdsfeltet. Blant kravene i mandatet er regler om at aktøren skilles ut som selvstendig rettssubjekt, og «begrensninger i muligheten for å ta ut utbytte eller krav om at andeler av overskuddet skal reinvesteres i virksomheten, begrensninger mot å ta ut gevinst ved salg av virksomheten».

– Lar seg gjøre

Velferdsoppgavene som analyseres koster 550 milliarder offentlige kroner årlig. De har totalt 4 millioner årlige brukere og nesten 600.000 ansatte. Andelen private og ideelle drivere spriker mellom nær null i skole og spesialisthelsetjenesten til 75 prosent private og nesten 15 prosent ideelle drivere av asylmottak.

Skillet mellom ideelle kommersielle aktører avgjøres i praksis av om aktøren har som formål, eller har mulighet til, å betale utbytte til sine eiere.

Utvalget konkluderer med at det er mulig å fase ut kommersielle drivere. Videre mener utvalget at det er vanskelig å definere og sikre en gitt kvalitet ved utsetting, og slår fast at «markedstenkning og konkurranse er som regel ikke godt egnet».

En siste konklusjon er at «brukervalg er ikke alltid et gode».

Voldsom protest

I en særmerknad sammen med Ragnhild Finden, styreleder og eier av Kausvol gårdsbarnehage og representant for Private Barnehagers Landsforbund, lekser Widme opp hvordan mandatet i praksis har gjort en skikkelig analyse av velferdstjenestene umulig:

«Mandatet setter en klar retning for utvalgets arbeid. Dette preger alle analyser, alle valg av problemstillinger, alle tekster.»

Videre mener de at selve analysen også er designet for å nå de «riktige» konklusjonene.

– Det vil aldri gå

Utredningen og regjeringens generelle motstand mot private velferdsaktører skyldes blant annet eksempler på store overskudd og utbytteutbetalinger fra flere aktører. 

– Det har legitimert en frustrasjon på venstresiden, som de som er positive til private aktører kan riste på hodet av, men som alle må forstå, mener Widme.

– Vi kan ikke bare sitte og si «ja» eller «nei» til private aktører, men må forstå dynamikken. Dette er en forklaring på engasjementet. Jeg ønsker ikke å kritisere aktører som betaler ut utbytte, men beskriver her en politisk respons.

– Er det realistisk med en massiv utfasing av kommersielle aktører, slik utvalgsflertallet foreslår?

– Nei. De enkle økonomiske realitetene er så enorme, at det aldri vil gå, mener Widme.

– Det er veldig vanskelig å tenke seg at alle kommuner med private barnehager enten skal bygge ny kapasitet eller tvinges til å kjøpe den private barnehagen. Bare eiendomstransaksjonene knyttet til barnehager, barnevernsinstitusjoner eller private sykehus beløper seg til milliarder av kroner.

– Gitt føringene fra utvalget, hvor man åpner mer for ideelle enn for kommersielle aktører, vil du råde aktører til å skille ut virksomhetene som selvstendige rettssubjekter, eller foreta andre grep for å skape transparens rundt økonomien?

– Bedriftene må gi det offentlige den transparens som det offentlige ber om, enten gjennom lovgivning eller gjennom kontrakter. Men å organisere driften sin med økte kostnader for å skape transparens, det er sløsing, mener Widme.