Debattinnlegg: Liv Nordbye, frivillig leder av Den norske vertsklubben
Lokale politikere er bekymret for økningen av korttidsutleie. Frykten bygger på en rekke påståtte uheldige virkninger og udokumenterte konsekvenser av slik utleie. Troms og Bergen brukes blant annet som eksempel.
Noen av argumentene er at Airbnb ødelegger boligmarkedet for studenter og lokal arbeidskraft. Det påstås også at denne utleievirksomheten ikke er registrert og regulert.
Emil Thowsen Harloff i selskapet Dinbnb forklarer imidlertid i Finansavisen 19. september at det ikke er veksten i korttidsutleie som ødelegger leiemarkedet for studenter og lokal arbeidskraft. Ifølge analyseselskapet AirDNA er det i Bergen kun cirka 10 prosent av Airbnb-enhetene som er tilgjengelig året rundt som utleieboliger.
Iveren etter å begrense korttidsutleie har resultert i et EU-direktiv (Regulation - EU - 2024/1028 - EN - EUR-Lex) Dette vil bli innført i Norge innen april 2026, og gjelder for korttidsutleie hvor man bruker betalingsapper som Airbnb.
NHO og hotellnæringen vil bruke mer lokal registrering til å begrense Airbnb-utleie. Harloff fra Dinbnb ønsker også en registreringsplikt i det han kaller den relativt uoversiktlige «Airbnb-næringen».
Dette er imidlertid ikke «næring». 90 prosent av Airbnb-utleien i Bergen er private rom eller boliger som kun leies ut i perioder når de ellers ville stått tomme. At denne utleien er «uoversiktlig» er heller ikke helt riktig. Airbnb-enheter er offentlig kjent, de er kontrollert og åpent evaluert med kvalitetsvurderinger.
Registrering i tråd med EU-direktivet er heller ikke ansett for å være noe problem for Airbnb.
Den norske stat burde få til dette på en mer effektiv måte enn den byråkratiseringen som EU-direktivet legger opp til
Dagens registreringer skjer i samarbeid med Airbnb. I Norge er personer, personers virksomhet og bolig registrert i Brønnøysundregistrene, Skatteregisteret og i reguleringsplaner, og regulert i Borettslagsloven, Sameieloven og Plan- og bygningsloven. De lokale regulatoriske krav som finnes blir imidlertid lite brukt.
Det kan kanskje være vanskelig å kvantifisere korttidsleies omfang og mulig innvirkning på lokalsamfunn og tjenester. Det burde imidlertid være enkelt å kunne bruke nasjonale data lokalt, for lokalt skjønn og implementering og iverksetting av tiltak der det er betydelig uheldig innvirkning i lokalsamfunnet. Den norske stat burde få til dette på en mer effektiv måte enn den byråkratiseringen som EU-direktivet legger opp til.
I land hvor denne nye registreringen brukes som et påskudd for å begrense korttidsutleie lokalt, har lokale verter allerede startet protester. Det britiske parlamentet har behandlet et såkalt White Paper om dette. De peker blant annet på behov for tilpasning til alle steder som ikke har slike utfordringer og å unngå overbyråkratisering som urettferdig vil holde tilbake mindre virksomheter og ødelegge for personer som bare av og til leier ut et ledig rom.
For vanlige verter og for samfunnet, er det derfor grunn til å være skeptisk til ytterligere registrering som åpner opp for begrensning av bare denne typen utleie.
Samtidig vil en regulering ikke bare redusere overnattingene. Det vil også begrense omsetning for det lokale næringslivet. For for at turister skal legge igjen penger i restaurantene og butikkene våre, er det jo en forutsetning at de har et sted å bo. Det har Herloff påpekt med rette.
Det er uansett viktig at en tilnærming og eventuell ytterligere lovregulering på dette området bygger på fakta, både når det gjelder risiko, faktisk virkning av kortsiktig utleie, kunnskap om hva som allerede er lovfestet registrering og regulering, hvordan det rammer vanlige folk og hvordan dette burde kunne gjøres enkelt i Norge.
Liv Nordbye
Frivillig leder av Den norske vertsklubben
