Debattinnlegg: Bjørn Revil, politisk nestleder i Oslo FrP, tidligere medlem av finanskomiteen
For et drøyt år siden skrev jeg en kronikk i Finansavisen om Klemetsrudanlegget under overskriften «Klemetsrudanlegget, en varslet katastrofe». Da var kostnadene i ferd med å løpe løpsk, og en rekke tekniske utfordringer var uløst. Konklusjonen min var at anlegget burde stoppes før enda større verdier gikk tapt. Heldigvis kom det daværende byrådet til en tilsvarende konklusjon og stoppet byggingen, eller som de sa: «Prosjektet går over i en kostnadsreduserende fase».
I løpet av den kostnadsreduserende fasen har kostnadene økt med flere milliarder, og nå trues det med å gjenåpne prosjektet. De 9,5 milliardene prosjektet foreløpig koster skal i hovedsak lånes, og dersom lånet ikke kan betales ned, åpner byrådssaken for at Hafslund må ta tapene direkte. Dermed blir regningen skjøvet over på strøm- og fjernvarmekunder, hvis ikke bykassen dekker den.
Hvor store de endelige kostnadene blir, vet ingen, men erfaring med større byggeprosjekter hvor Oslo kommune er involvert, viser at milliardene løper fort. Fornebubanen og Vannforsyningen er de to mest kjente eksemplene, men det finnes flere.
I Canada har man holdt på med karbonfangst lenger enn vi har i Norge, og det er ikke vanskelig å finne medieoppslag som handler om hvor mislykket dette er blitt:
Metoden med aminosyrer, som også skal brukes i Oslo, er ikke i nærheten av å rense så mye som den skal. Ved Saskpowers gigantanlegg i Saskatoon skulle man utvinne 90 prosent av karbonet, men har ikke klart mer enn 57 prosent. Dermed synker inntjeningen for eventuelt kvotesalg tilsvarende.
I naboprovinsen Alberta har man svidd av tilsvarende 125 milliarder kroner bare på den første fasen av karbonfangst fra oljesandprosjekter. Én bedrift, Capital Power, har trukket seg helt ut. I begrunnelsen oppgis det at «CCS facilities will have high operational costs, and otherwise lack a reliable revenue stream».
Mens erfaringene fra Canada viser at karbonfangstprosjekter blir dyrere enn planlagt, blir vi i Oslo fortsatt fortalt at dette er et «industrieventyr», hvor kvotesalg (Beccs-sertifikater) vil gi oss stabile inntekter i tiden fremover. Og i byrådssaken snakker Høyre om «green cluster» og «green valley» – uttrykk med lite reelt innhold.
I Norge lar vi oss ofte lure av dyre prosjekter som har klima som begrunnelse
Nøyaktig hva Høyre mener med disse uttrykkene er krevende å vite når partiet nektet å stille til debatt på NRK 3. oktober. Er de rett og slett redd for kritiske spørsmål rundt prosjektet? Det skjønner jeg godt! Heldigvis stilte FrPs gruppeleder Magnus Birkelund opp og håndterte spørsmålene fra NRK suverent.
Ikke er Høyres håndtering i bystyret særlig imponerende heller, hvor man dagen etter at man la frem et budsjettforslag med masse kutt som rammer vanlige mennesker dumper dette 10-milliardersprosjektet rett i fanget på budsjettpartnerne sine. Deretter løper Høyre til Arbeiderpartiet for å få støtte. Hvem er egentlig Høyres politiske partnere når de gjør slikt?
Det vil være fint om man sluttet å late som om dette er industri, og innrømmet at det er et dyrt renseanlegg uten inntjeningspotensial. Man bør også være åpen om at 9,5 milliarder ikke er totalsummen. Når alle de tekniske utfordringene skal løses, blir det mye dyrere enn det.
I Norge lar vi oss ofte lure av dyre prosjekter som har klima som begrunnelse. Batterifabrikker, datasentre, havvind, elektrifisering av sokkelen, og altså karbonfangst, er alle eksempler på det. Klimapolitikk er blitt en lekegrind for luringer på jakt etter kjappe penger.
FrP vil selvsagt ikke støtte slikt som dette. Vi mener alle offentlige prosjekter skal bygge på en solid og realistisk budsjettering og at man må foreta en nytte/kostnads-avveining før man starter med klimatiltak. Vi må ikke glemme at det er Oslos borgere som betaler for dette.
Bjørn Revil
Politisk nestleder i Oslo FrP, tidligere medlem av finanskomiteen
