Trygve Hegnar har hisset seg opp over at jeg har oppslag med svært økonomisk privilegerte mennesker og deres politiske støttespillere på kontorveggen min, og at jeg viser den fram. Finansavisens redaktør hevder at «næringslivsledere blir rakket ned på hvis de uttaler seg om skatt og andre aktuelle saker».

Jeg har ikke rakket ned på noen. Jeg har hengt opp saker fra media der alle frivillig har uttalt seg og valgt sine egne ord. Innholdet i disse oppslagene viser i sum et ganske forvrengt virkelighetsbilde som jeg vanskelig kan forstå om Hegnar vil forsvare.

Jeg har stor forståelse for at det er sterke interesser og høy temperatur i skatte- og omfordelingsdebatten, men gjennomgangstonen mangler rot i virkeligheten. Beskrivelser av landet vårt som Sovjetunionen, bananrepublikk og et tilnærma «u-land», av exit-skatten som «en økonomisk Berlinmur», samt utsagn som at «det lønner seg å være dum og fattig» og at «det er ikke demokrati i Norge lenger», er en fortelling om Norge som rett og slett ikke stemmer. Hver for seg ser det ut som enkeltpersoner som slenger litt med leppa og drar ekstra på. Ser en på disse oppslaga samla, finner vi et virkelighetsbilde det er på høy tid å imøtegå. Derfor viser jeg fram oppslaga på veggen.

De hardeste ordene om samfunnet vårt kommer altså fra noen av dem som har lykkes best og som har mest. Det skjer mens de økonomiske forskjellene øker. Samla formue for landets 400 rikeste har økt med 263 milliarder det siste året. Når mange i landet vårt samtidig sliter med å få endene til å møtes, er det ikke samsvar mellom hvem som opplever de største utfordringene og hvem som bruker de største ordene. Når ordene som brukes er som et ekko av skremmebilder fra en parallell virkelighet, tjener det verken en redelig debatt, et godt samfunn eller positiv utvikling for næringsliv og skapertrang.

Jeg heier på dem som skaper jobber og på dem som skaper verdier. Jeg har stor respekt for dem som driver bedrift, bygger samfunn og blir i landet. At Hegnar ikke har samme respekt for min arbeidserfaring og fagbakgrunn får så være.

«Barnevernspedagogen Kirsti Bergstø har vel mest arbeidet med barn og unge, og hun tror hun fortsatt er i sandkassen», skriver han. I så fall graver jeg ikke i sanda aleine. I SV kaller vi en spade for en spade. Du kan godt få låne spaden min, Hegnar.

Kirsti Bergstø

Leder i SV