Nominasjonsprosessen i Arbeiderpartiet skrider frem. Alle slåss tydeligvis mot alle, fraksjonsvirksomhet florerer. Det snakkes om plott og udemokratisk adferd stolper opp og stolper ned. Prosessene er stygge, og verre blir det nok når landsmøtet nærmer seg. Årsaken er å finne i LOs hovedkontor. I alt kaoset har det nå vist seg at Arbeiderpartiet ikke er et selvstendig politisk parti, det er LOs partipolitiske verktøy. Hva har egentlig skjedd?
I mars 2021 etterfulgte venstredemagogen Peggy Hessen Følsvik den sindige LO-generalen Hans-Christian Gabrielsen. Mer eller mindre umiddelbart ble tonen skjerpet fra den nye LO-sjefen. Krigslyst og konflikt erstattet fred, samarbeid og forsoning. Rikinger skulle tas. Følsvik forventet å bli «hørt» med Arbeiderpartiet i regjering. Tradisjonen tro leder LO-sjefen også partiets valgkomité. Maktbasen er solid.
Et halvt år etter Følsviks maktovertagelse, ble Arbeiderpartiet enig om å danne regjering med nasjonalromantikerne i Senterpartiet. Følsvik flyttet raskt LO godt til venstre, og forlangte at partiet skulle følge etter. Hun har nok også forlangt at SV skulle ha tydelig innflytelse på Støres regjering, enten i regjeringen eller som såkalt støtteparti.
Den forhatte formynderstaten fra 60- og 70-tallet er tilbake
Nå skal privat virksomhet begrenses og vanskeliggjøres på alle felt. Rettsstaten svekkes gjennom reversering av en ifølge fagfolk vellykket rettsreform. Det føres en nærings- og skattepolitikk som er den minst næringsvennlige i manns minne.
Den forhatte formynderstaten fra 60- og 70-tallet er tilbake. Arbeiderpartiet fører en klart mer venstreorientert politikk enn det et moderat Arbeiderparti normalt ville gjort.
Problemet er at sosialistiske ideer ikke leder til noe idealsamfunn for andre enn makteliten selv. Venstresiden ser ut til å være rammet av en slags kollektiv mental insolvens. De synes ute av stand til å ta inn over seg historiens lærdom.
Det er derfor gledelig å se at oppslutningen om venstrepartiene er i fritt fall blant yngre velgere. Ungdommen vil ha frihet og muligheter til å skape sin egen suksess, ikke sosialistisk tvangsuniformering. Stadig flere oppfatter svikten i utdanningssektoren. Regjeringens svar er å slutte med PISA-prøvene, slik at internasjonal sammenligning blir vanskeliggjort og sannheten kan tildekkes. Statlig omgåelse og tildekking av sannheten er et trekk vi kjenner fra regimer vi helst ikke vil bli sammenlignet med.
Støre hevder han har kontroll over partiet. Problemet er at han ikke har kontroll over LO
Nei, det er ikke Støres feil at Arbeiderpartiets oppslutning raser. Den ansvarlige er gammelsosialisten på Youngstorget, LO-leder Peggy Hessen Følsvik. Hun må også holdes ansvarlig for at trepartssamarbeidet i arbeidslivet nylig ble lagt på is. Noen legger skylden på arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) for dette, men det er svært vanskelig å se hva hun skulle ha gjort når Følsvik & Co først hadde bestemt seg for å lage kvalm.
Støre hevder han har kontroll over partiet. Problemet er at han ikke har kontroll over LO. Peggy vil ikke danse og Arbeiderpartiet er i fritt fall. Heng bjella på katta.
Sverre Hope
Siviløkonom
