Det er nesten litt underholdende å følge med i den politiske debatten for tiden. Populisme og nasjonalisme tar over det som tidligere kunne ligne en diskusjon basert på kunnskap og fakta. Det ser ut til at norske politikere er i ferd med å «lære» sin politiske lekse fra Donald Trump og andre autoritære ledere, og som i økende grad baserer sine politiske liv på å definere virkelige eller innbilte fiender.
Strømdebatten er blitt fullstendig karikert av våre politikere som fortvilet prøver å sko seg på et strømprismarked som i virkeligheten fungerer som et normalt marked bestemt av tilbud og etterspørsel, og som et resultat kan bli en vesentlig faktor i kampen for bedre klima. Men høye strømpriser er tydeligvis noe som kan brukes for alt det det ikke er verdt.
Problemet for våre folkevalgte er nok at «vanlige folk» begynner å forstå at det som kommer fra de forskjellige talerstolene for det meste dreier seg om humbug og villedning. Høy strømpris er egentlig et gode. Det kan føre til lavere forbruk og mer utbygging av kraftproduksjonen.
Men, hva med de fattige og de som bruker mye strøm?
Statsapparatet vårt er blant de rikeste i verden, mens innbyggerne sliter med husleie, matutgifter og strømregninger. En av våre smarteste banksjefer har en enkel løsning: La «vanlige folk» eller alle nordmenn få et direkte tilskudd fra alle de inntektene som flyter inn til Norge på grunn av energikrisen i Europa. Så kan innbyggerne selv ta kontroll over energisparingen i sine egne hjem.
Da vil lakseprisen snart gå i null, og vi kan spise laks flere ganger om dagen av et riktignok temporært «lakseberg»
Hvis det er slik at statens pengebinge i prinsipp tilhører innbyggerne, kunne jo i alle fall en mindre del bli allokert direkte. Det er neppe formålstjenlig at det kun er staten som har penger, og dermed bruker over 60 prosent av nasjonalproduktet (høyest andel i verden) på unyttige og kostbare tiltak. Ved å kutte i statlig – og øke personlig – pengebruk vil ikke inflasjonen bli verre, men sannsynligvis bedre siden produktiviteten som regel er langt bedre i privat sektor. Problemet er selvsagt at politikerne ønsker å bestemme mest mulig over oss, og arbeider for at den norske stat skal være vår eneste oligark.
Jeg foretrekker som de fleste nordmenn lavere strømpriser. Jeg foretrekker også lavere laksepriser, så jeg foreslår at vi kutter all lakseeksport, helst all fiskeeksport. Da vil lakseprisen snart gå i null, og vi kan spise laks flere ganger om dagen av et riktignok temporært «lakseberg». Personlig plages jeg også av de høye prisene på drivstoff. Vi burde altså også forby oljeeksport så vi kunne kjøre «gas-guzzlers» med nesten gratis bensin så mye vi bare ønsker.
For å ytterligere gjøre oss til landet av melk og honning, kunne vi også fjerne toll på innkommende varer, slik at maten ble vesentlig billigere.
En stor fordel ved denne nye politikken ville være en drastisk reduksjon av forskjellene i «Forskjells-Norge», riktignok på et veldig lavt nivå. Olje- og laksebaroner ville vi bli kvitt – enten ved utflytting eller konkurs.
Altfor godt betalte oljearbeidere ville få lønnskutt til venezuelanske nivåer. All innvandring ville stoppe opp til glede for våre nasjonalister, og EU-kampen ville kunne avsluttes da interessen innen EU for norsk innmelding ville bli borte.
Jacob Bergsland
Lege
