Gjestekommentar: Thor Leegaard, advokat i KPMG
Det er forståelig at det kan være krevende å balansere statsbudsjetter, særlig når det er flere partier som skal forenes om et felles budsjett. Selv om denne trenden har vært synlig i mange år med skiftende regjeringer, har betydelige skatteskjerpelser – noen av dem ikke engang ferdig utredet – vært en gjenganger i de seneste årene. I denne perioden har særlig eierskatten blitt økt. Den er nå mer enn doblet siden 2019. Et påtrengende spørsmål er om smertegrensen er nådd. Når en rekke profilerte eiere flytter fra landet, må det være mulig å tolke det slik at den er nådd. Det vi ikke vet, er hvor mange mindre profilerte nordmenn som også har flyttet.
Regjeringen foreslo i mars en helt ny utflyttingsskatt, tilsynelatende for å stanse utflyttingen fra Norge. Dagens regler er utformet med sikte på å hindre midlertidig utflytting, motivert av muligheten for å selge aksjer skattefritt eller med lavere skatt i utlandet. Regjeringens forslag har også et annet formål, nemlig å skattlegge gevinster som er oppstått i Norge, så lenge man ikke flytter tilbake innen tolv år.
Det er altså ikke lenger realisasjon som skal utløse beskatning, men kun at man flytter ut av Norge. Det grunnleggende nye i forslaget er altså at utflyttingsskatten gjøres betalbar uavhengig av om merverdier blir realisert eller ikke. I tillegg mener regjeringen at utflyttingsskatt skal betales ved dødsfall, og at skatten ikke skal reduseres ved verdifall mens man bor i utlandet.
Et inntrykk av handlekraft
Det er lett å skape et inntrykk av at ved å gjøre noe med utflyttingsskatten, så viser man handlekraft. Forslaget hindrer imidlertid ikke midlertidig opphold i utlandet motivert av redusert eierbeskatning i andre land. Derimot vil forslaget lede til store utfordringer for mobilitet i forbindelse med arbeidsopphold i utlandet eller andre personlige årsaker. De foreslåtte reglene gir betydelig økonomisk usikkerhet for personer som flytter fra Norge, uavhengig av om årsaken er arbeid eller familie, og uavhengig av om utenlandsoppholdet er midlertidig eller varig.
For personer som flytter midlertidig til Norge, for eksempel for å arbeide, vil den økonomiske usikkerheten være enda større. Når utlendinger flytter hjem igjen eller til et annet land, vil de som regel ikke ha planer om å vende tilbake til Norge. Verdiendringer som oppstår mens de er i Norge vil derfor lede til betalbar skatt. De som får adekvat rådgivning vil bli anbefalt å ikke flytte til Norge overhodet. For norsk næringsliv er konsekvensen at det vil bli krevende eller umulig å rekruttere talent fra utlandet dersom de har formue – selv om den er beskjeden. Dette gjelder ikke bare personer med investeringer, men også de som har med seg en pensjonsordning fra et annet land. Disse problemene er ikke teoretiske.
Et enkelt eksempel kan illustrere dette problemet. En amerikansk pensjonsordning vil ikke respekteres som en pensjonsordning av Skatteetaten. I stedet ser man det slik at man eier de aksjer og fondsandeler som ligger i ordningen direkte. En god kandidat til en posisjon i et norsk selskap vil derfor måtte betale utflyttingsskatt på verdiendringer i pensjonsordningen i den tiden hun eller han bor i Norge. Har personen i tillegg andre investeringer, vil problemet øke.
En svak utredning
Regjeringens forslag berører overhodet ikke disse problemene. Forslaget har også mange andre svakheter, som det ikke er rom for å omtale her. Det er mye å ta tak i, og man kan håpe på at høringen viser at forslaget må utredes vesentlig mer grundig før nye regler kan vedtas. Det gikk mer enn et år fra Stortinget ba om en utredning om endring i utflyttingsskatten, og det burde vært tilstrekkelig for en mer helhetlig vurdering.
Det offentlige ordskiftet om skatt i Norge har blitt mer polariserende, og som observatør blir man stadig minnet om de berømte ord fra Jean-Baptiste Colbert, Ludvig den fjortendes finansminister, om at kunsten med beskatning er å plukke så mange fjær av gåsen med så lite hvesing som mulig. Nøytralitetshensynet som har vært underliggende i norsk skattepolitikk er uttrykk for det samme, og en mer moderne versjon av devisen er at beskatningen må sikre skatteinngang med så liten politisk og økonomisk skade som mulig.
Thor Leegaard
Advokat, KPMG
