Dette er Norges mektigste kvinner

Se hele listen over Norges 100 mektigste kvinner her.

– Vi tenker på makt som noe negativt, men makt er egentlig det samme som mulighet til – og ansvar for – å endre noe til det bedre. Jeg liker å ha makt, fordi jeg liker å jobbe for forandring. Jeg tror helt grunnleggende på at mennesker sammen kan få til store og gode ting, sier Tonje Brenna.

Hennes arbeid og innsats som arbeids- og inkluderingsminister, sammen med vervet som nestleder i regjeringspartiet Ap, gjør Brenna til den mest innflytelsesrike kvinnen i Norge i 2024.

Som arbeids- og inkluderingsminister har 36-åringen det øverste ansvaret for at vi har et velfungerende arbeidsmarked i landet, med alt det innebærer av ansvar for utsatte grupper i arbeidsmarkedet, arbeidsinnvandringsregelverket og inntektspolitikken.

Mer konkret innebærer det at hun er øverste ansvarlig for Nav med et budsjett tilsvarende en tredel av statsbudsjettet. At hun er sjef for både Arbeidstilsynet, Statens pensjonskasse, Arbeidsretten, Trygderetten, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Riksmekleren og en rekke andre underliggende institusjoner. Arbeidspolitikk er dessuten et av Arbeiderpartiets viktigste enkeltområder for den politiske kursen før stortingsvalget neste år, så det er intet lite ansvar som ligger på statsrådens skuldre.

Rent praktisk innebærer det at hun skal sørge for alt fra bosetting av flyktninger, forbudet mot midlertidig arbeidskraft og handlingsplan mot arbeidslivskriminalitet til implementering av nytt lovverk for hjemmekontor.

Andreplassen på listen over Norges mektigste kvinner inntas av sentralbanksjef Ida Wolden Bache. Fortsatt følger hele Norges befolkning med når hun gjør sine beslutninger om styringsrenten. Når skal den ned? Eller må den opp før den endelig skal ned igjen? Ringvirkningene av sentralbanksjefens beslutning kan sjelden overdrives. De går rett på folks lommebøker og økonomien til landets mange bedrifter.

Som en god nummer tre finner vi LO-leder Peggy Hessen Følsvik. Hun har det siste året styrket sin posisjon som den mektigste kvinnen i norsk organisasjonsliv. LOs makt er sterk og økende, og styrkeforholdet mot NHO går i LOs favør. Som leder for landets største hovedsammenslutning av arbeidstagere er Hessen Følsvik øverste sjef for 25 fagforbund med til sammen én million medlemmer. Hun sitter også i Arbeiderpartiets sentralstyre, og hun ledet valgkomiteen da ledelsen skulle fornyes. LO-lederen har dessuten øret til landets mest sentrale politikere, hun blir jevnlig konsultert i store og viktige saker, og kan nærmest diktere skjebnen til enkeltstatsråder, i hvert fall på områder som er tettest på organisasjonens hjertesaker.

Den mektigste kvinnen i norsk næringsliv finner vi først på en 16. plass: Banktopp Benedicte Schilbred Fasmer, som snart blir Telenors første kvinnelige konsernsjef.

Styrer partiets og arbeidslivets politikk

Tilbake til Tonje Brenna. Bare det siste året har kronprinsessen i Arbeiderpartiet sett seg nødt til å bruke myndigheten sin bl.a. til å stanse streikene med Unio og Akademikerne versus staten, få gjennomslag for et nytt pensjonssystem for Stortinget, vært med på å bevilge nesten 11 milliarder kroner til tiltak for å få flere i jobb og bidratt til å tilrettelegge forholdene for alle ukrainerne som flytter til Norge fra sitt krigsherjede land.

Som om dette ikke er nok, leder Brenna arbeidet med nytt partiprogram for politikken som Arbeiderpartiet skal gå til valg på neste år, en politikk som kan få store konsekvenser – både på godt og vondt – for nær samtlige i landet.

Tiden fremover vil hun bruke på å få flere inkludert i arbeidslivet.

– At folk har en jobb å gå til er enormt viktig. Fordi du får lønn på konto selvsagt, men også fordi arbeid er tilhørighet, å bruke evnene dine, at noen trenger deg. Og Norge trenger all den arbeidskraften vi kan få. Vi lever av hverandres arbeid, sier hun.

“All” makt i politikken

Men Tonje Brenna er langt fra den eneste politikeren som befinner seg på toppen av det norske makthierarkiet. I år har 15 av landets 20 mektigste kvinner sitt virke innen politikken, tilsvarende 75 prosent. Og blant landets 100 mektigste kvinner er hver fjerde kvinne i år en politiker. Det vitner om at en karriere innen topp-politikken er den sikreste veien å gå for å få mulighet til å påvirke, og kunne være med på å bestemme og oppnå resultater, som er maktdefinisjonen vi i Kapital-redaksjonen hvert år forholder oss til når vi kårer Norges mektigste kvinner.

Men det blåser for tiden en “Wind of Change” over norsk politikk, der en rekke fremtredende kvinnelige politikere har falt som fluer de siste årene eller nå søker seg bort fra og over til andre karriereveier.

Mer positive til å ha makt

Brennas innrømmelse av at hun liker å ha makt står i kontrast til de mektigste kvinnene som Kapital intervjuet da vi startet kåringen for 18 år siden. Daværende finansminister Kristin Halvorsen, som var den første Kapital kåret til Norges mektigste kvinne – det var i 2007, 2008 og 2009 – uttalte riktignok at: – Makten er der, det er bare å gripe den.

Men stort sett, da vi spurte de andre mektige kvinnene om hva de syntes om å ha så mye makt, lød refrenget: – Jeg vil ikke si at jeg har mye makt, men jeg har kanskje noe innflytelse.

Innehavelse av makt var på den tiden tabubelagt, og begrepet karrierekvinne var for mange synonymt med spisse albuer og høyt ego.

18 år senere ser vi at holdningene har endret seg; kvinner anerkjenner makt som noe mer positivt, og likestillingen har kommet lenger i flere bransjer, blant annet i politikken hvor vi kan snakke om tilnærmet full likestilling. Etter mange utskiftninger består statsminister Gahr Støres regjering i dag av 11 menn og 9 kvinner, noe som gir en kvinneandel på 45 prosent.

En ny generasjon politikere

Til sammenligning hadde statsminister Erna Solbergs regjering etter KrFs inntreden i 2019 12 menn og 10 kvinner, hvilket gir en marginalt høyere kvinneandel. Solberg-regjeringen kunne dessuten skilte med at alle de “viktigste” og mest prestisjetunge postene som både statsminister, finansminister, utenriksminister og næringsminister var besatt av kvinner, samtidig som alle partilederne i regjeringen var kvinner.

Slik sett har kvinnenes innflytelse i toppen av norsk politikk blitt noe redusert. Og etter flere turbulente år med mange profilerte kvinner som har måttet forlate topp-politikken som følge av skandaler og feiltrinn, har også en rekke av politikkens mektigste kvinner meldt fra om at de ikke søker gjenvalg på Stortinget neste år.

Det medfører at Norges fjerde mektigste kvinne, Arbeiderpartiets parlamentariske leder Rigmor Aasrud, til neste år antagelig faller langt nedover – hvis ikke helt ut av – maktlisten. Det samme gjelder nummer fem på listen, Senterpartiets parlamentariske leder Marit Arnstad. Og det gjelder Høyres næringspolitiske talskvinne, Linda Hofstad Helleland, og SVs finanspolitiske talskvinne, Kari Elisabeth Kaski. Alle disse politiske avskjedene baner nå vei for en ny generasjon politikere i Norge.

Kvinnedominans i offentlig sektor

I offentlig sektor står det også relativt bra til med likestillingen. Så mange som 18 personer herfra kommer inn blant Norges 100 mektigste kvinner. Verdt å merke seg er at 10 av 17 departementsråder, eller 60 prosent, har XX-kromosomer.

Mektigst av alle i embedsverket anser vi regjeringsråd Anne Nafstad Lyftingsmo for å være. Sjefbyråkraten over alle sjefbyråkrater er som en koordineringssentral for regjeringen å regne, og Nafstad Lyftingsmo tar daglig sentrale beslutninger med store samfunnsmessige konsekvenser. Det sies at de fleste, inkludert statsministeren, lytter når hun snakker.

Departementsrådene har ellers, som administrative ledere av “sine” respektive departementer, en finger med i spillet i nær “alle” politiske avgjørelser som skal implementeres, og med tanke på at vi har en særdeles stor offentlig sektor i Norge, er det ingen liten maktbyrde som hviler på, alternativt tynger, deres skuldre.

I makthierarkiet under departementsrådene finner vi ekspedisjonssjefene, som er titlene på avdelingslederne i et norsk departement. På ekspedisjonssjefnivå ligger kvinneandelen på cirka 50 prosent og vitner om at toppen av det norske byråkratiet også er relativt likestilt.

Det samme gjelder de ulike direktoratene. Også her er kvinneandelen cirka 50 prosent, hvilket underbygger at det står nokså bra til med likestillingen også i offentlig sektor.

LO i egen liga

Da Kapital presenterte listen over Norges mektigste kvinner for et drøyt tiår siden, var kvinnedominansen nærmest total i organisasjonslivet. Både LO, NHO, YS, Virke, Unio, Spekter, Akademikerne og KS hadde kvinner på topp som øverste leder. Siden har flere av dem meldt sin avgang, og til å fylle deres sko er fire av syv nye ledere nå menn.

Spesielt stor er i dag mannemakten på arbeidsgiversiden i næringslivet. Både NHO, Virke og KS har i dag slipskledde ledere. På arbeidstagersiden ser det langt mer likestilt ut, med kvinnelige topper i både LO, Unio og Akademikerne.

Når det gjelder kvinnedominans i ledelsen, er LO i en egen liga. I sjefsstolen der sitter den desidert mektigste blant kvinnelige organisatorer: Peggy Hessen Følsvik, som Kapital anser for å være Norges tredje mektigste kvinne. Under henne finner vi nestleder Sissel M. Skoghaug. Resten av LOs ledelse består av 50/50 kvinner og menn. Også flere av LOs største forbund er ledet av innflytelsesrike kvinner. Som eksempler kan nevnes Mette Nord i Fagforbundet, Kjersti Barsok i Norsk Tjenestemannslag og Anita Paula Johansen i Norsk Arbeidsmandsforbund.

Sentralbanksjefen er nummer to

Innen bank og finans har det i løpet av det siste året nærmest stått på stedet hvil med likestillingen. Der ruver sentralbanksjef Ida Wolden Bache på topp. Ringvirkningene av hennes beslutninger som sentralbanksjef kan sjelden overdrives. De går rett på folks lommebøker og økonomien til landets mange bedrifter.

Næringslivet for øvrig fremstår som “verstingen” i likestillingssammenheng. På Kapitals liste over Norges 500 største bedrifter er andelen kvinnelige konsernsjefer på bare 16 prosent, mens andelen blant kvinnelige styreledere ligger på kun 13 prosent.

Og ser vi på Kapitals liste over Norges 400 rikeste, som antagelig er den oversikten som sier mest om eierskapet i norsk næringsliv, så kontrollerer kvinnene kun 7,5 prosent av verdiene. Med tanke på at makten gjerne følger eierskapet i næringslivet, og at veien til full reell likestilling også krever økonomisk likestilling mellom kjønnene, er det i næringslivet vi har lengst vei å gå før vi kan snakke om likestilling.

Et streif av håp gir det at flere av Norges største selskaper i løpet av det siste året har satset for fullt på kvinner i toppledelsen. Det gjør at vi får tre nye navn på toppen av listen over de mektigste kvinnene i næringslivet. Påtroppende Telenor-sjef Benedicte Schilbred Fasmer er den mektigste av alle i næringslivet, etterfulgt av Statkrafts nye styreleder Alexandra Bech Gjørv som nummer to og Statkrafts konsernsjef Birgitte Ringstad Vartdal som nummer tre. Selv om Statkraft er Europas største produsent av fornybar energi, og både Bech Gjørv og Ringstad Vartdal regnes som særs dyktige og hevder seg i toppen av næringslivet, er det ingen av dem som når helt opp i tetsjiktet på listen over Norges mektigste.

Benedicte Schilbred Fasmer er først å finne på en 16. plass på hovedlisten over de mektigste, mens styreleder og konsernsjef i Statkraft ender på henholdsvis 23. og 31. plass.

“Norges første kvinnelige”

Det er også et tankekors at selv om vi i flere bransjer og sektorer nærmer oss likestilling mellom kvinner og menn, så er toppen av det norske makthierarkiet preget av lite etnisk mangfold. Den eneste kvinnen på Kapitals topp 100-liste fra en etnisk underrepresentert gruppe er kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery.

Og selv om både politikken og offentlig sektor seiler inn som likestilte arenaer, snakker vi på mange områder om “Norges første kvinnelige”. Ida Wolden Bache er Norges første kvinnelige sentralbanksjef, Toril Marie Øie er Norges første kvinnelige høyesterettsjustitiarius, Hanne Harlem er Norges første kvinnelige sivilombud, Ingrid Dahl Hovland er Norges første kvinnelige vegdirektør, Lise Klaveness er Norges første kvinnelige fotballpresident, Nina Schanke Funnemark er Norges første kvinnelige skattedirektør, og Vibeke Fürst Haugen er Norges første kvinnelige kringkastingssjef.

– Går fint an å kombinere

Men selv ikke med dyktige kvinnelige ledere i disse viktige samfunnsfunksjonene er vi sikret full reell likestilling i fremtiden. Og den utfordres fra flere hold, med blant annet “tradwifes” – kvinner som omfavner tradisjonelle kjønnsrollemønstre, tar vare på hus og hjem mens mannen tjener pengene – som et foreløpig marginalt, men likevel økende, fenomen.

Kapital har spurt næringslivets mektigste kvinne, Benedicte Schilbred Fasmer, om dette er et tema egnet til bekymring.

– Jeg blir litt oppgitt over at det fremstilles som karriere og familieliv ikke kan kombineres. Selv er jeg “farmwife” og CEO samtidig, og det går helt fint selv om jeg ikke alltid strekker til, beroliger Telenors påtroppende konsernsjef. – Og vi som toppledere har et stort ansvar i å legge til rette for at det skal gå an, tilby fleksibilitet og anerkjenne at alle de flinke folkene våre leverer bedre hvis de også har det bra på hjemmebane. Særlig småbarnsfasen kan være utfordrende, men så klart går det an å kombinere med spennende jobb, sier hun.

Schilbred Fasmer er tilsynelatende heller ikke i tvil om at det fortsatt er viktig å ha fokus på temaet kvinner, makt og likestilling.

– Det er nok fortsatt behov for kvinnelige forbilder i norsk næringsliv, og dermed også behov for en liste med mange flinke kvinnelige næringslivsledere som i Kapital. Mange av dem inspirerer meg enormt, i likhet med alle de dyktige mannlige lederne jeg ser opp til.