Økt mobilitet har medført at mange skattytere som er skattemessig bosatt i Norge enten har en utenlandsk privat pensjonsordning eller en pensjonsordning fra tidligere arbeidsforhold utenfor Norge.
Det faktum at ulike land klassifiserer ordningene ulikt, samt at ordningene skattlegges på ulikt tidspunkt, vil i mange tilfeller medføre en dobbeltbeskatning som ikke avhjelpes av dagens regelverk. Man må for eksempel betale skatt når midlene tas ut, selv om man tidligere har blitt løpende beskattet for avkastningen uavhengig av uttak. Dersom premieinnbetalingen betalt av arbeidsgiver i tillegg har blitt beskattet som lønn, sier det seg selv at man fort ender opp med en urimelig høy skattebelastning. Da har jeg ikke tatt i betraktning formueskatten som kommer på toppen. Utenlandsk pensjonssparing koster rett og slett mer enn det smaker.
Lovendring
Utgangspunktet i norsk rett er at arbeidsgivers premieinnbetalinger anses som en skattepliktig fordel. For å motivere til pensjonssparing, har Norge og mange andre land innført skatteincentiver knyttet til visse nasjonale pensjonsordninger, for eksempel fradragsrett for pensjonspremie og tilhørende skattefritak. Etter mye støy, og for å fjerne EØS-rettslige innvendinger mot at det kun var norske pensjonsordninger som var skattefavoriserte, kom det en lovendring i 2015 – riktignok mer enn 20 år etter at EØS-avtalen trådte i kraft. Tilskudd til EØS-baserte pensjonsordninger kan nå på visse vilkår også anses skattefrie. Regjeringen vurderer nå å utvide fradragsretten til også å omfatte pensjonsordninger utenfor EØS-området fra og med inntektsåret 2025. Høringsfristen gikk ut 12. august i år. Dette er et godt initiativ og et skritt i riktig retning, men den største utfordringen knyttet til utenlandsk pensjonssparing er likevel ulik skattemessig klassifisering.
Valget står typisk mellom å anse ordningen som en pensjon hvor skattlegging av avkastning på oppsparte midler følger utsatt skatt-modellen, premien er fradragsberettiget og oppsparingen ikke er gjenstand for formuesskatt, eller som en ordinær investering eller spareprodukt hvor avkastningen beskattes løpende som kapitalinntekt/-gevinst og oppsparingen er gjenstand for formuesskatt.
Strenge unntaksregler
Etter norske regler foreligger det spesifikke vilkår som må være oppfylt for at ordning skal anses som pensjonssparing. Det stilles typisk krav til at uttak må være regelmessig og i en viss periode etter oppnådd pensjonsalder. Pensjonsspareformålet ivaretas av strenge uttaksregler. Utenlandske pensjonsordninger er derimot opprettet i henhold til internretten i det landet hvor oppsparingen ligger. Når skattekontoret klassifiserer en slik ordning, kan det synes som om hovedformålet og intensjonen med oppsparingen tillegges mindre betydning. I stedet legger skattekontoret avgjørende vekt på den praktiske delen og hva som er avtalt rundt uttak, bindingstid osv. Dette medfører at mange utenlandske pensjonsordninger klassifiseres som ordinære investeringer i stedet for pensjon. De amerikanske IRA-kontoene (Individual Retirement Account), som etter et vedtak fra Skatteklagenemnda i 2016 ikke regnes som pensjon etter norske regler, er et illustrerende eksempel. For personer som blir boende i Norge, kan skatteavtalen med USA og det faktum at USA anser uttak fra en IRA-konto som pensjon etter amerikanske regler, komme de til unnsetning og hindre en potensiell dobbeltbeskatning. Dette skyldes at Norge, som bostedsstat, er ilagt eksklusiv beskatningsrett til pensjoner etter skatteavtalen med USA. Dersom vedkommende imidlertid flytter tilbake til USA, vil uttaket beskattes som pensjon i USA, til tross for at avkastningen er blitt løpende beskattet i Norge under oppholdet her, og at innestående er blitt formuesbeskattet i Norge
Det er svært uheldig at det foreligger så stor usikkerhet rundt den skattemessige behandlingen. Myndighetene oppfordrer til økt pensjonssparing og gir skatteincentiver til enkelte nasjonale pensjonsordninger med den ene hånden, samtidig som de godtar en reell dobbeltbeskatning av utenlandske pensjonsordninger med den andre. Jeg er klar over kompleksiteten, og at aktuelle løsninger vil kreve koordinering og bilateralt samarbeid. I en stadig mer global verden haster det imidlertid med å få noe på plass som kan sikre pensjonen til stadig flere blant oss.
